oss 100 kroner!
Den gang 2. verdenskrig tok slutt, ble portene til konsentrasjonsleirene åpnet og avslørte grusomme realiteter fra en virkelighet vanlige borgere, like utenfor murene, ikke visste noe om, sa de. Hyggelige naboer, hjertegode besteforeldre, skikkelige folk, som oss selv, utførte og overså groteske gjerninger gjennom flere år.
Vi skulle aldri glemme
Hensikten var å ikke gjenta. Tause øyenvitner, skylapper og avmakt tillater nye bestialiteter. Det som skjer innenfor Gazas murer, kan ikke overses. Israels aggresjon kjenner ingen grenser. Omtrent 2 millioner uskyldige palestinere er innesperret på et lite stykke land og jages, som dyr: 50.000 gravide kvinner og 1 million sterkt traumatiserte barn, som hele sitt liv har levd på Israels nåde med overvåkings- og dødsdroner surrende over hodet. Mens Israels myndigheter har skrudd strøm og vann av og på som det passer, kontrollert alt og alle som passer grenseovergangene og ved flere anledninger angrepet militært.
Protest- og sympatiaksjoner
Selv enkelte statsledere, som så langt har støttet Israels rett til selvforsvar, innrømmer nå at hevnakten går for langt. Og aldri har jeg sett så mange mennesker i så mange gater som krever våpenhvile og vern av folket, som lider som følge av jødenes lidelser under 2. verdenskrig. Heldigvis vender ikke alle blinde øyne til, men det er til tross for alt diverse styresmakter som må ta stilling og stille konkrete krav.
Ingen respekt for internasjonale lover
Israel blokkerer menneskerettighetsorganisasjoner som vil undersøke krigsforbrytelser i Gaza og på Vestbredden. Staten nekter å samarbeide med «Den internasjonale straffedomstolen» samt «FNs menneskerettighetsråd». FNs spesialrapportør for menneskerettigheter nektes adgang til de palestinske områdene. Og i 2019 meddelte Netanyahu at han ville kaste den norskledete observatørstyrken ut av Hebron. Der fikk ikke lenger barna følge på en utrygg vei til og fra skolen.
De skal fremstilles som udyr
Det plager meg langt inn i hjerte og sjel at kollektiv avstraffelse av palestinere, som blir myrdet og skadet og sultet i hjel, hverken stanses eller straffes. Hamas har helt klart begått overgrep, men voldtok de israelske kvinner og brukte dem som trofeer? Og ble babyer halshugget? Eller var 48,4 % av de drepte uniformerte, slik andre kilder forteller? Israelske, men også norske medier, driver stadig med ensidig sverting. «Frigitt Hamas-gissel har vært gjennom et helvete», het det da en 85-årig bestemor ble utlevert. Hun tok Hamas-mannen i hånden til takk, men alt som kan menneskeliggjøre Hamas må forties.
Hamas
er et politisk parti som driver samfunnsnyttig arbeid; Bygger og drifter klinikker, skoler og moskeer samt sørger for grunnleggende hjelp som mat og medisiner til fattigfolk. Nyhetene fokuserer til tross bare på den militære delen og deres terrorvirksomhet. Dessuten nevnes ofte at de vil utslette Israel, men i et moderert charter fra 2014 går de inn for en løsning der Israel kan eksistere innenfor grensene fra før 1967. På kartet over det nye Midtøsten, som Netanyahu viste fram i FNs hovedforsamling i september finnes ikke Palestina, hvilket snakkes mindre om. «Vi river fiendskapsmurer. Vi legger grunnlaget for velstand og fred for hele regionen», sa han.
«Gaza: En kirkegård for barn»
«Og et helvete for dem som fortsatt lever», uttaler UNICEF. Israel har en effektiv nyhetsavdeling: Hamas bombet al-Ahli Arab-hospitalet, og Biden samtykket, uten at det dermed får sannhetsgehalt. Derimot er antallet palestinske fanger på kort tid fordoblet, og tortur, mishandling og regelrett henretting tar av. I skrivende stund har 3760 palestinske barn blitt registrert myrdet, mens drapstallene øker også på Vestbredden.
Tretten års katastrofeområde
Allerede i 2010 ble det varslet om humanitær krise i Gaza. Da Israels myndigheter ba innbyggerne der om å trekke sørover, falt bombene deres overalt. Ingen steder er trygge, og ingenting er hellig. Kirker, sykehus, skoler, boligblokker, flyktningleire, kolonner med sterkt skadde mennesker. Alt kalles Hamas-mål. Alt er Hamas sin skyld.
Tapt humanitet
Massive sivile tap er ifølge Netanyahu helt akseptabelt. At et palestinsk barn myrdes hvert tiende minutt er greit for ham. «Vi kriger for å eksistere», sa han i et intervju. Ikke ei eneste pause i bombingen før fienden er knust og gislene frigitt, hvis de overlever vel og merke. Hamas befinner seg under jorda. I mellomtida utryddes de som befinner seg på overflaten.
Det synes som om Israel har grodd fast i sin egen forestilling om at de er ofre som for alltid kjemper en rettmessig kamp. Alle midler rettferdiggjøres, så som å sulte uskyldige til døde. Genevekonvensjonen tillater ikke å bruke sult som våpen, noe forøvrig vestlige land bryr seg lite om. Forholdene i Syria er likeledes horrible grunnet nådeløse sanksjoner, men dit vendes ikke vestens øyne. For ikke å snakke om Cuba. Den 2. november stemte USA (og Israel) atter imot kravet om å avslutte den 60 år lange blokaden, mens et overveldende flertall på 187 stemte for.
Ingen nåde, ingen nødhjelp
Palestinerne unnes hverken medisinsk hjelp eller rent vann eller. Vannverk og kloakkanlegg er for lengst bombet sønder og sammen, og vannet gir dødelig sykdom. Voksende køer med lastebiler samlet seg opp foran grenseovergangen til Egypt med nødhjelp, som ikke slapp inn. Derimot ble også områdene, der bilene kunne passert, bombet. Nå kommer noen få gjennom, men mest for syns skyld er jeg redd.
Heller ikke palestinere med utenlandske pass slipper ut hvorav 200 har norsk statsborgerskap. De er like mye Israels gisler som dem Hamas har har tatt til fange. I tillegg utsettes de for død og lemlestelse. Onsdag 1. november ble det meldt at grensa til Egypt skulle åpnes for første pulje . «Et spill for galleriet», mente Mads Gilbert. Bombinga intensiveres, og neste trekk i den bestialske krigføringa er i gang.
Et vondt ekko
«Utslett dem, deres familier, mødre og barn», sa Israels forsvarsministeren i en tale til hæren. «Disse dyrene kan ikke lenger leve». Og Israelske talsmenn ba FNs Guterres om å avtre tvert samt unnskylde sin bekymring for «klare brudd på den internasjonal humanitære folkeretten på Gaza.» Slike holdninger avdekker en skremmende mentalitet, som minner mye om propagandaen under 2. verdenskrig.
Det var aldri meningen
Netanyahu har i årevis hindret opprettelsen av en palestinsk stat, skriver «Times of Israel», ved å skape splid mellom styresmaktene på Gaza og Vestbredden. Mahmoud Abbas skulle tvinges i kne, mens Hamas fikk økonomisk og annen støtte. Det er ikke første gang en stat satser på lignende metoder. USA investerte stort i Bin Ladens menn og kalte dem frihetsforkjempere før de ble omdøpt til terrorister. Flere afrikanske kuppmakere har fått opplæring på Fort Benning, og den ukrainske Azov-bataljonen, med røtter i nynazismen, har i flere år blitt trent av den kanadiske hæren. Denne type praksis fremmer aldri fred.
Faren for utvidet konflikt
Mange erfarne analytikere mener signalene mange og peker mot en større regional krig der USA er aktiv deltaker. Israelske medier skylder daglig på Iran, som fort kan dras inn. De ulmende spenningene i regionen og potensialet for konflikt mellom globale makter ligger rett under overflaten. USA er uønsket tilstede i både Irak og Syria. Den 4. november utførte motstandsgrupper i disse to landene luftangrep mot okkupasjonsbaser. Disse må USA besvare. USA/Nato har mobilisert 73 skip fra omtrent tolv land: Den største flåten i Middelhavet og Gulfen på flere tiår. Det kalles som vanlig avskrekking når vestmakter driver med slikt, mens Russland og Kina er krigshissige provokatører hver gang de gjør lignende manøvre.
Borg eller ambassade?
At USA bygger sin så langt nest største ambassade, i det lille landet Libanon, bør heller ikke overses. Byggverket minner om et festningsverk med murer som rager høyt til værs og graver seg dypt ned i bakken. Dette til tross for at USA har svært få diplomatiske oppgaver i landet når det gjelder økonomi, handel og kultur. Dermed må det være snakk om helt andre formål. Frigitte CIA-dokumenter avdekker hvordan USA tidligere har blandet seg inn i andre lands affærer og eksempelvis bidratt til regimeskifter som i Iran, Chile og Argentina. I nyere tid har Victoria Nuland røpet i en kongresshøring at USA har brukt mange år og investert til sammen 5 milliarder dollar for å få til regimeskiftet i Ukraina.
Ellers har Erdogan tydelig fordømt Israels handlinger, hvorpå Israel har tilbakekalt diplomatiske representanter og vil revurdere forholdet til Tyrkia. Forholdet mellom Jordan og Kina har utviklet seg til tross for den økte spenningen mellom Washington og Beijing. Dette liker USA dårlig. De, som venter på Armageddon, gnir seg sikkert i hendene og håper.
Viktige spørsmål som ikke blir stilt
Det må ha tatt uendelig lang tid å bygge et edderkoppnett av underjordiske tunneler. Kan det virkelig ha unnsluppet Israels intense overvåkningsapparat? Og hvordan har de ubemerket klart å bygge opp store lagre med moderne våpentyper? Dessuten må de vel ha underjordiske lagre med vann og mat for lengre tid? Noen må ha støttet dem, noen må ha visst.
Jeg legger dessuten merke til at Barth Eide og andre mener løsningen ligger i en tostatsløsning. Jeg ønsker meg mer oppegående reportere som spør: Men hvordan kan det skje?
Maktesløshet
Det vi er vitne til nå er umenneskelig og av en art jeg mangler ord for. Gazas helvete kunne ikke vært mulig uten at vestlige land har oversett krigskriminalitet fra staten Israels ble etablert i 1948 og fram til i dag. Marerittet hadde ikke vært reelt uten amerikansk velsignelse. I en ideell verden ville Israel for lengst blitt stilt for krigsforbryterdomstolen. USA anmoder om at sivile liv spares, men støtter folkemordet med våpenleveranser. Er de ikke dermed medskyldige i massemord og dobbeltmoral?
Det, som aldri skulle skje på ny, foregår rett foran øynene på oss. Israel har aldri ønsket en palestinsk stat. Hvordan kan denne betente tredoble vrangknuten løses? Og hva skjer når støvet legger seg? Vil Gaza være utradert? Skal oppbyggingen, som vanlig, overlates til veldedige organisasjoner? Mens de, som bedriver hærverk går fri?
PS. Som vanlig snakker ingen om at produksjon og bruk av våpen må regnes som klimaforbrytelser.
Kari Elisabet Svare
