oss 100 kroner!
Strategic Culture 11. september, 2023
Det er så lenge siden Brzezinski opprinnelig formulerte Mackinder-forestillingen at klassisk diplomati har blitt impotent.
I 1997 skrev Zbig Brzezinski, den opprinnelige ‘drivkraften’ bak politikken med å gjøre Afghanistan til en hengemyr som Russland skulle bli slept inn i, sin berømte bok, The Grand Chessboard. Det var et verk som «for alltid» innlemmet Mackinder-doktrinen om at «han som kontrollerer det asiatiske kjerneområdet kontrollerer verden», i den amerikanske tidsånden.
Fortellende nok var undertittelen American Primacy and Its Geostrategic Imperatives. Brzezinski hadde allerede skrevet i sin bok at uten Ukraina ville Russland aldri bli kjernemakten, men med Ukraina kan og vil Russland bli det. Dermed ble Mackinders doktrine, «Han som kontrollerer kjernelandet» en etablert sannhet, kodifisert i amerikansk «kanonisk lov» – aldri å tillate et forent kjerneområde. Og Ukraina ble sett på som navet som kjernemakten dreide seg rundt.
Brzezinski bestemte videre at dette ‘Store sjakkspillet’ skulle være et av ren amerikansk forrang: «Nei, ingen andre spiller», insisterte han; Det er et spill bare for en. Når en sjakkbrikke er flyttet; snur ‘vi’ (USA) ganske enkelt brettet rundt og flytter den andre sidens sjakkbrikker (for ‘dem’). Det er «ingen andre» i dette spillet, advarte Brzezinski.
Dette er dagens dilemma. Det er så lenge siden Brzezinski opprinnelig formulerte Mackinder-forestillingen, at klassisk diplomati har blitt impotent.
Det var imidlertid Henry Kissinger som ga Mackinder sin berømte vri: «Den som kontrollerer pengene, kontrollerer verden», dette som skulle bli dollarens og bankenes finansialiserte hegemoni.
Men Kissinger tok feil i dette fra «begynnelsen». Det har alltid vært: «Den som har produksjonskapasitet, råvarer, mat, energi (menneskelig så vel som fossil) og sunne penger, kan forandre verden». Men Kissinger ignorerte ganske enkelt disse tilleggsbetingelsene, og baserte USA i stedet på opprettelsen av et globalt ‘edderkoppnett av våpenbaserte dollar (berør det, og sanksjonenes nett forgifter deg). I tillegg ble dette systemet multiplisert gjennom at Wall Street distribuerte tilgangen til billioner i nyskapte penger bare til de som tilpasset seg.
Kissinger utviklet imidlertid doktrinen om «triangulering» i et nikk til Mackinder: USA burde forsøke å alliere seg med enten Russland mot Kina eller være med Kina i opposisjon til Russland. Men aldri å la Kina og Russland gå sammen mot Vesten. Kjerneområdet må alltid være splittet.
Disse «reglene» er innprentet i Washingtons mentale kretsløp. Likevel har forestillingene som ligger til grunn for dem liten gyldighet i dag. Landmassen, med militariserte stater (kjernelandet Asia) versus sjømaktene (atlantisistene), reflekterer neppe dagens mer abstrakte maktmidler.
Dollarsfæren har utvilsomt vært en kilde til amerikansk makt (pålegge og tvinger stater til å kjøpe og ha dollar), helt siden Bretton Woods-avtalen og petrodollaravtalene. Det skapte en massiv syntetisk etterspørsel etter dollaren, som i utgangspunktet fungerte bra for Washington. Men det gjør det ikke i samme grad i dag.
Det var for godt til å være sant. Trykk opp penger og til helvete med konsekvensene. Gjeld? Spiller ingen rolle, trykk opp litt mer. Washington overdrev det (den politiske fristelsen var for stor).
Dollarens «hegemoni» har skiftet fra å være et verktøy for projeksjon av makt til å bli den viktigste kilden til USAs sårbarhet. Enkelt sagt, Washingtons massive overforbruk av dollar og dollargjeld har gjort ‘dollaren’ til et tydelig tveegget sverd. Det skjærer mot Vesten nå. Finansielt topptung har den vestlige basen for produksjon blitt svekket og krympet, og utløser et todelt amerikansk samfunn med store ulikheter.
Den nåværende konflikten i Ukraina har understreket manglene i hegemonisk makt som spesifikt oppstår fra en forsømt produksjonsbase.
Mackinder, hvis han var her i dag, ville derfor kanskje måtte justere sin modell, skille mellom landet som er «utenfor» det ene settet av økonomisk politikk (den BRICS-ledede asiatiske, afrikanske og globale sørblokken), og det som er «innenfor»: dvs. innenfor et «kystnært» gjeldsledet, forbrukerorientert paradigme.
Koblet til det foregående er de spesifikke kostnadene forbundet med denne overdrevne bevæpningen (dvs. ‘total’ finansiell ‘krig’). Det amerikanske finansdepartementet har brukt flere varianter: Gjeld (først for å få Storbritannias globale stilling til å kollapse etter krigen). Renten ble brukt som våpen for å «ydmyke» det japanske økonomiske mirakelet på begynnelsen av 1980-tallet. Frankrike og Vesten gikk til krig for å gjøre slutt på Gaddafis ambisjoner om en panafrikansk sfære med bruk av gulldinaren i stedet for franc eller dollar. Og så var det den enestående sanksjoneringen av Russland, som paradoksalt nok har gitt opphav til en fornyet russisk økonomisk styrke, snarere enn økonomisk kollaps (som forventet).
Men også her ser vi uoverensstemmelsen mellom «sanksjonssverdet»: Wall Street Journal har bemerket at europeerne blir fattigere, som følge av nedstengninger, men mer presist ved å slutte seg til Bidens «prosjekt» om økonomisk krig, som har til hensikt å tvinge Russland i kne):
I 2008 hadde eurosonen og USA tilsvarende bruttonasjonalprodukt (BNP), BNP-gapet er nå 80%. European Centre for International Political Economy, en Brüssel-basert tankesmie, publiserte en rangering av BNP per innbygger i amerikanske stater og europeiske land: Italia ligger like foran Mississippi, den fattigste av de 50 statene, mens Frankrike ligger mellom Idaho og Arkansas, henholdsvis 48. og 49. plass. Tyskland redder ikke ansikt: Det ligger mellom Oklahoma og Maine (38. og 39. plass). Den amerikanske medianlønnen er nå halvannen ganger høyere enn i Frankrike.
Var det verdt det at EU-lederne pantsatte Europas fremtid for solidaritetens skyld? Sanksjonsknepet fungerte uansett ikke.
Vel … USA og EU er midt i en ny vri på Mackinders geostrategiske ‘historie’ om hvordan man kan forhindre at et enhetlig kjerneområde oppstår: Det er en blåkopivariant av ‘ydmykelsen’ av japansk teknologisk dyktighet: Det er klart at ‘Plaza Accord’-verktøyet (1985) for rigging av renten mot et ‘beseiret’ og kompatibelt Japan, ikke vil fungere for Kina.
Snarere blir Kina utsatt for en teknologi-beleiring ledsaget av en stigmakampanje, der landets leder blir angrepet, mens Kinas økonomi presses med at stadig mer teknologi blir forbudt for eksport eller samarbeid. Hver dag feirer den vestlige regimepressa de økonomiske vanskelighetene som Kina står overfor:
«Landets [Kinas] kometaktige vekst har avtatt, en kort post-pandemisk bølge har avtatt, og analytikere peker på dype strukturelle problemer som undergraver Kinas fremtidsutsikter. Xi og den herskende klikken (sic) sliter med å møte de nye utfordringene fra Kinas modne økonomi. Kinas økonomi virket en gang som verdens nye motor [som Japan en gang gjorde] … men en følelse av stagnasjon sniker seg inn».
Det er sant. Den amerikanske utvidede slitasjen i den kinesiske økonomien har hindret veksten. Kinesisk eksport til både USA og Europa synker, og ungdomsledighet er faktisk en aktiv bekymring for det kinesiske lederskapet.
Men Kina forstår godt at dette er krig: «Strategisk Mackinder-krig». På en nylig tur til Beijing advarte USAs handelsminister Gina Raimondo om at den rådende usikkerheten, også forsterket av de tøffe tiltakene som den kinesiske regjeringen har tatt mot utenlandske virksomheter, gjør Kina «uinvesterbart» i øynene til amerikanske investorer.
Stopp! En liten pause for å ta inn hva handelsministeren sa: Vedta vår økonomiske modell, ellers skyr vi deg!
Utenriksminister Yellen holdt også nylig en tale om forholdet mellom USA og Kina, og antydet at Kina i stor grad hadde blomstret på ryggen til denne «fritt-virkende anglo-markedsordenen, men nå dreide landet mot en statsdrevet holdning, en som «er konfronterende mot USA og dets allierte». USA ønsker å samarbeide med Kina, men helt og utelukkende på sine egne premisser, sa hun.
USA søker «konstruktivt engasjement», men et som må være underlagt at USA sikrer sine egne sikkerhetsinteresser og verdier: «Vi vil tydelig kommunisere til Kina våre bekymringer om sin oppførsel … mens vi engasjerer oss med verden for å fremme vår visjon for en åpen, rettferdig og regelbasert global økonomisk orden. Yellen avsluttet med å si at Kina må «spille etter dagens internasjonale regler».
Ikke overraskende vil Kina ikke ha noe av det.
Det er en nøyaktig parallell til det som skjedde i 2007, på München Security Forum. Vesten insisterte på at Russland skulle godta NATOs globale sikkerhetsparadigme. President Putin utfordret Vesten: «Det gjør dere: Dere angriper Russland kontinuerlig, men vi skal ikke bøye oss». Ukraina i dag er testområdet for utfordringen fra 2007.
Enkelt sagt, Yellens tale viser en fullstendig svikt i å erkjenne at den kinesisk-russiske ‘revolusjonen’ ikke er begrenset til det politiske, men også strekker seg til den økonomiske sfæren. Det viser hvor viktig den «andre krigen» – krigen for å forme en utgang fra grepet til den vestlig-ledede globale «ordenen» – er for både Putin og Xi.
Allerede i 2013, i en tale om lærdommer fra oppløsningen av Sovjetunionen, satte Xi fingeren på årsaken til denne implosjonen til «de herskende lagene» (med vendingen i retning den vestlige liberale markedsideologien fra Gorbatsjov-Jeltsin-æraen), som hadde ført Sovjetunionen til nihilisme.
Xis poeng var at Kina aldri hadde tatt denne katastrofale omveien inn i det liberale vestlige systemet.
Putin svarte: «[Kina] klarte på best mulig måte, etter min mening, å bruke verktøyene for sentraladministrasjonen (for) utviklingen av en markedsøkonomi … Sovjetunionen gjorde ikke noe slikt, og resultatene av en ineffektiv økonomisk politikk påvirket den politiske sfæren.
Washington og Brussel skjønner det bare ikke. Enkelt sagt er Xi og Putins vurdering at den sovjetiske katastrofen var et resultat av en ubetenksom dreining mot vestlig liberalisme; mens det «kollektive Vesten» derimot ser Kinas «feil», som finansialisert teknologikrig føres for, som Kinas bevegelse bort fra det «liberale» verdenssystemet.
Dette analytiske misforholdet er ganske enkelt innprentet i Washingtons mentale kretsløp. Det forklarer også langt på vei Vestens absolutte overbevisning om at Russland er så svakt og skjørt økonomisk, på grunn av den opprinnelige feilen i å unngå ‘anglo’-systemet.
Kulminasjonen: Washington bryter (sin egen) Brzezinski-regel nummer én: «imperativet» for å sikre at Russland og Kina ikke kommer sammen, mot Vesten.
Det store spørsmålet i dag er om teknologivåpenet, som et «geo-strategisk imperativ» for å dele kjerneområdet, vil være noe mer effektivt for å oppnå dette målet enn dollarvåpenet har vært.
I forrige uke lanserte Huawei sin nye smarttelefon utstyrt med Huaweis interne 9000-prosessor laget av det kinesiske halvlederfirmaet SMIC, ved hjelp av en 7nm-klasse fabrikasjonsprosess. For mindre enn ett år siden, da USA introduserte sitt omfattende sett med sanksjoner mot den kinesiske halvlederindustrien, lovet «eksperter» at det ville drepe industrien, eller i det minste fryse den teknologiske prosessen ved 28nm-standarden. Kina kan nå tydeligvis masseprodusere 7nm chips, helt innenlands. iPhone 14 Pro har 4 nm brikker, så Kina er nesten på nivå, eller kanskje 1 eller 2 år bak.
I ett trekk, bemerker Arnaud Bertrand, har Kina vist at USAs innsats for å forkrøple Huawei og den kinesiske halvlederindustrien har vært ineffektiv. Hva oppnådde sanksjonene? De har bidratt til å bygge et økosystem for halvledere som ikke var der før sanksjonene. Andre stater ‘forstår det’: Få halvlederne dine fra vestlige firmaer, og USA vil ikke nøle med å gjøre industrien til et våpen for geopolitiske formål. Kjøp kinesisk, sier Bertrand.
Denne uken lanserte Kina et investeringsfond på 40 milliarder dollar for å understøtte sin halvlederindustri.
Opprinnelig publisert her:
The Mackinder Strategic ‘Bible’ Reconsidered
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
