oss 100 kroner!
I dag innskrenker EØS-avtalen vårt demokrati og handlefrihet på stadig flere områder. Lokalt som sentralt.
Over halvparten av sakene som avgjøres i kommuner og fylkeskommuner, berøres av EØS-avtalen*.
Til større kommuner, til mer EØS-overstyring.
Bevisstheten om sånt er lav, også blant lokalpolitikerne.
Dermed kan resultatet bli ytterligere EU-tilpasning og enda større bruk av markedsløsninger. Fri flyt av varer, tjenester, personer og kapital blir viktigere enn innbyggernes behov.
Om våre folkevalgte lar seg styre av lover og regler lagd i Brussel, ender de opp som EUs nikkedukker. Drammen kommunale elektrisitetsverk, etablert 1903, er eksempel på en sånn utvikling.
Tidligere bestemte de folkevalgte strømprisene fra år til år.
Strøm ble sett på som nødvendig infrastruktur. Strømprisene ble derfor fastsatt etter selvkost-prinsippet, med nødvendig påslag for vedlikehold og nyanskaffelser. Kommunen skulle ikke tjene penger på noe som alle trengte.
I 1994, samme år som EØS-avtalen trådte i kraft, ble elektrisitetsverket delt: Drammen Kraft skulle produsere strøm. Drammen energinett skulle distribuere strømmen.
Få år seinere kom sammenslåinger med andre strømselskaper.
I 2016 ble Glitre energi etablert. I fjor vedtok flertallet i Drammen kommunestyre at Glitre skulle bli en del av det enda større Agder energi, nå Å energi.
Til tross for fortsatt offentlig eierskap, har byens folkevalgte mindre innflytelse enn noen gang. I tillegg er styret – på initiativ fra Høyre – «profesjonalisert». Styrerepresentanter som var mest opptatt av «forretningsmessig» drift kom inn, de folkevalgte forsvant.
Disse «forretningsmessige» prinsippene er videreført i Å, og har betydd følgende: Strøm er en vare som selges på børs til de som betaler mest. Lave produksjonskostnader og høye strømpriser gir eventyrlige fortjenester. Deler av overskuddet brukes til praktbygg og millionutbetalinger til sjefer og ansatte. Høyere energipriser gir eierkommunene solide utbytter som for eksempel kan brukes til lavere formueskatt eller til å hindre innføring av eiendomsskatt. Store satsinger på mer eller mindre tvilsomme prosjekter som AMS-strømmålere, vindkraft og batterifabrikker. Dyrere og mer uforutsigbare strømpriser for folk flest.
Med dagens lovverk kan opptil 40% av Norges strømproduksjon eies av private interesser. Med en EØS-avtale som oppmuntrer til konkurranseutsetting av kommunale tjenester/oppgaver, står eierskap for fall. Kommunene selger seg ned, eller ut. Private interesser overtar. Avhengig av hvilke personer og partier som styrer.
Her er noen aktuelle eksempler:
Vannforsyning. I dag får Drammens innbyggere vann fra det interkommunale Glitre til selvkost. Vannkvaliteten er god, folk slipper å kjøpe vann på flasker. Samtidig forsvinner en stor andel av vannet under overføringen. Ledningsnettet trenger oppgradering. Dette kan bli dyrt. Hvor skal pengene tas fra?
Drastisk å heve vannavgiftene, sikrer neppe gjenvalg.
Løsningen kan være å selge – eller «konkurranseutsette».
Da styrkes kommunekassene med hundrevis av millioner. Til gjengjeld bestemmes drift og pris av kommersielle interesser, som har overskudd som målsetting. Kostnadene veltes i større grad over på innbyggerne. Politikerne kan toe sine hender. Vannforsyningen er ikke lenger deres ansvar.
Renovasjon. I Drammen har vi Rfd – Renovasjonsselskapet for Drammensregionen. De eier bl.a. søppelgjenvinningsanlegget på Lindum, der avfall-levering er gratis for byens innbyggere. Private interesser har allerede signalisert ønske om å kjøpe Lindum.
For å sikre fortsatt gratis søppelmottak? Neppe.
Foreløpig har byens rødgrønne sagt nei, men hva om høyresida overtar?
I Oslo ble for noen år siden søppeltømminga konkurranseutsatt. Daværende Høyrebyråd mente at kommunen ville spare store beløp. Etter noen år gikk søppelselskapet, Veireno, konkurs. Mens eieren, Jonny Enger, tok ut 8,7 millioner i utbytte, tapte kommunen og private leverandører nærmere en halv milliard kroner.
Renovasjonstjenesten i Oslo er nå rekommunalisert, men Høyre vil fortsatt ha tjenesten på anbud. Dette skaper ikke minst usikkerhet blant de ansatte.
Svømmehaller. De fleste svømmehaller drives i dag av kommunene. Kostnader og billettpriser varierer.
For barnefamilier kan badebesøk være en dyr affære. I sommer valgte Drammen å gi barnefamiliene gratis adgang. Det kostet, men ble en stor suksess.
Ville sånt vært mulig om Drammensbadet ble drevet etter «forretningsmessige» prinsipper? Neppe.
Ville sånt vært mulig om vi i Drammen også hadde hatt en svømmehall som ble drevet av private interesser? Neppe.
Da ville det vært forbudt med forskjellsbehandling.
Drammensbadet ville blitt tvunget til å drive forretningsmessig, det vil si gå med overskudd. Som en markedsaktør, under samme vilkår som det private badet.
Om dette ville være til gavn eller savn for byens innbyggere, er underordnet.
Barnehager. I dag eier det offentlige rundt halvparten av barnehagene. Den andre halvparten eies av ideelle og kommersielle interesser. Mens de ideelle er i tilbakegang, er de kommersielle på fremmarsj. Historien viser at kommersielle etter hvert blir kjøpt opp av store utenlandske konsern, der fortjeneste er viktigst. Sånt går på bekostning av de ansattes lønns- og arbeidsbetingelser, faglighet og bemanning. Vi får velferdsprofitører med sugerør i statskassa. Deler av offentlige tilskudd, våre skattepenger, plasseres i skatteparadis.
For EU er det å drive barnehage ingen kommunal oppgave. Med EØS-avtalen i ryggen og kontrollorganet ESA som vaktbikkje, kan «markedsorienterte» kommunestyrer privatisere stadig flere offentlige barnehager.
Sjukehjem. For 20 år siden ønsket det Høyre- og Fremskrittspartidominerte kommunestyret i Drammen, å konkurranseutsette Fjell sjukehjem. Kommunen opprettet et eget kommunalt selskap som skulle konkurrere med de kommersielle. De vant – uten noe som helst konkurranse. Ingen andre la inn anbud.
Seinere har det vært taust om sjukehjemsanbud i Drammen, men hvor lenge?
En lærdom fra dette privatiseringsforsøket var at ingen kunne levere kvalitetssikra sjukehjemstjenester billigere enn kommunen. En annen lærdom var at denne konkurranse-prosessen kostet kommunen millioner av kroner.
Nå har høyresiden lært seg andre taktikker for å skumme fløten: Private bygger og eier sjukehjems-bygningene og leier i stedet ut til kommunen. Til «markedsleie». På litt lengre sikt betyr dette økte kommunale utgifter og usikkerhet. De private skal tjene penger på sin utleievirksomhet. Hva om andre aktører vil betale mer enn kommunen?
Nedlegging av kommunale tjenester går på bekostning av alle, og spesielt for de av oss som har mest bruk for felleskapsløsninger. Tjenester blir dyrere for folk flest. Tjenestene kan også gå konkurs, eventuelt også falle helt bort.
Hjelmengutvalget, oppnevnt av Erna Solbergs tidligere Høyreregjering, kom med mange innspill om hvilke tjenester som kommunene burde konkurranseutsette og kvitte seg med. Foruten de ovennevnte, ble også pekt på kulturhus og kulturskoler, skolefritidsordning, gravplasstell, treningstilbud, kantiner, parkering, brannvesen, veibelysning og havner.
Når en tidligere kommunal tjeneste overtas av private, kan EU/EØS med hjelp av kontrollorganet ESA og EFTA-domstolen hindre at den tas tilbake i kommunal drift.
EU/EØS blir dermed et redskap for varig utarming og nedlegging av offentlige tjenester.
Om ei drøy uke er det valg. I mange kommuner er høyresida på fremmarsj. Hvem vi stemmer inn i kommunestyrene kan derfor få stor betydning for lokal EU-tilpasning – også etter de kommende fire årene.
Med en EØS-avtale erstattet av en likeverdig handelsavtale, ville mye vært enklere. Gjenoppretting av nasjonal uavhengighet og folkestyre. EU/EØS-vennlige partier med Høyre, Venstre og MDG i spissen som ikke lenger fikk klippekort på markedsvennlig høyrepolitikk.
Jan Christensen
*Jamfør utredning fra By- og regionforskningsinstittet (NIBR, 2018). Antallet er trolig høyere i dag.
Fra nyhetsbrevet til Drammen Nei til EU, 2. september 2023.
