Det er sommer og ferietid.
I EU-land er det meste blitt dyrere enn før, mye på grunn av fallende kronekurs.
Euroen, som er fellesvaluta de fleste steder, kan med vekslegebyr nå koste oppimot 13 kroner.
For knapt et år siden var prisen under en tier. For 10 år siden under 8.
Med danske kroner er det like ille.
Egentlig skulle det vært omvendt: Norske kroner som sterkest. Både fordi vi er et av verdens rikeste land og fordi vi har nok av etterspurt energi.
Hvorfor er våre kroner da blitt det noen kaller «søppelvaluta»?
For å gjødsle grunnen sånn at euro lettere kan innføres også som vår nasjonale valuta?
Da vil Norge gå på billigsalg fordi vårt land – økonomisk – nå blir verdsatt lavere enn tidligere.
Om vår pengepolitikk kommer under samme totale EU-styring som energipolitikken med ACER, er vi enda nærmere fullt EU-medlemskap.
Innledende betraktninger til tross:
Noen EU-ferieland i Øst-Europa er fortsatt billige for oss nordmenn.
Selv har jeg nylig vært noen uker i Tsjekkia, Slovakia og Polen. På en slags nostalgitur: Gjensyn med steder fra tidligere reiser og fra den tiden jeg i et par måneder jobba og bodde i Brno i daværende Tsjekkoslovakia.
Da var det disse østeuropeiske landene som hadde «søppelvaluta». Med en offisiell kurs som overvurderte landets valuta, og en uoffisiell kurs, som mer undervurderte, og som kunne bety at dollaren kunne selges/kjøpes for det femdobbelte.
Alle hadde arbeid, og for en billig penge fikk folk dekket grunnleggende behov som mat, bolig og helsestell.
For ekstraluksus som for eksempel utenlandsreise til Vesten eller Coca Cola, trengtes dollar.
Dermed oppstod det private og uoffisielle vekslemarkeder, svartebørsen. Rett nok ulovlig, men hvem brydde seg?
I gamle dagers Brno ble jeg kjent med den eneste som solgte italiensk iskrem. Foran hans lille utsalg var det stadig lange køer. Og enda lengre når selgeren fikk øye på meg. Da måtte salget vente, mens han tok meg inn på bakrommet – for å veksle!
I dag vrimler det av iskremselgere, men ingen som tar pause på grunn av en utlending med dollar.
Mens jeg fikk tidligere tiders iskrem gratis, er dagens priser ikke altfor langt unna de norske.
De færreste fra den gang hadde mye penger. For en utenforstående kunne livet virke grått og kjedelig. Men folk overlevde, og utviklet en levemåte der humor og kultur stod sentralt.
Jeg husker fortsatt visdomsord fra en av datidens bekjente: En fattig mann er mer lykkelig i sin enkle hytte enn en prins i sitt slott.
Endringene fra 50 år tilbake i tid, er merkbare. Selv om mye har blitt moderne og strømlinjeformet, – som hos oss – tas fortsatt aktivt vare på det gamle.
Brunkull som dominerende energikilde er borte. Det kjennes på bylukta.
Store EU-investeringer og lån har gitt nye arbeidsplasser til erstatning for alle som gikk tapt på 90-tallet da markedsøkonomien feide vekk den tidligere planøkonomien. Arbeidere som ble tvunget utenlands for å søke arbeid, bidro gjennom å sende penger hjem. Servicenæringa og forbruksvareindustrien fikk oppsving. For de fleste ble livet gradvis bedre, og folk ble ikke lenger fengslet for sine meninger.
Brno brygger fortsatt sin Starobrno. Før kosta halvliteren 50 øre, nå betalte jeg 30 kroner.
Tidligere moret jeg meg med å legge en mynt oppå det tjukke ølskummet. Den sank ikke, men holdt seg der. Seinere kunne jeg telle ringer og se på glasset hvor mange slurker jeg hadde drukket. Sånn er det ikke lenger.
Nå sank mynten straks, og ringene var utydelige.
Kelneren hadde noe av svaret: Starobrno var kjøpt opp. Av Heineken. Bryggemetodene var endret, skum og bærekraft var redusert.
På øl, vin og annen alkohol, er fortsatt forskjellene til norske priser merkbare. På restaurant prises middagsretten nesten som hjemme. Vil en bo sentrumsnært, koster hotelrommet nærmere tusenlappen for natta.
Økt turisme har også ført til flere private overnattingstilbud, for eksempel gjennom Airbnb. En betaler for leiligheten, ikke for hvor mange som overnatter i den. Sånt er økonomisk når flere reiser sammen. Få steder ser en noe til verten. Alt baseres på selvbetjeningsprinsippet, med innlåsningsdetaljer på epost og en kodet nøkkelboks utafor porten.
Fordums Tsjekkoslovakia var – i motsetning til i dag – lite preget av turister og utlendinger.
Arabiske og vietnamesiske studenter var unntak. Mange har valgt å bli boende, noe som ikke minst preger dagens restaurant-tilbud. Mens vi her hjemme har mange Kinarestauranter, har Tsjekkia enda flere vietnam-restauranter. I Slovakia går det mer i cubansk rhum og salsa. I Polen er mange skeptisk til folk med mørkere hud.
Øst-Europa kan fortsatt være stolt av sin kollektivtransport. Både i byene og mellom byene.
Jernbanenettet er godt utbygd. Togene er moderne, raske og rimelige.
I Slovakia betalte jeg under en tier for en 4-timers togreise.
De nasjonale jernbaneselskapene har fortsatt brorparten av trafikken. Ingen hele togstrekninger er overtatt av andre, som hjemme. Bare enkelte togavganger, og gjerne tog som krysser landegrensene.
Ulikt hjemme, kan det være store prisforskjeller for samme turen. Noen ganger mangedobling. Prisen avhenger mer av når på døgnet en reiser, mindre av alder og spesialrabatter.
Sykling er utbredt. Egne togvogner med opphengingsstativ for sykler, gjør det lett å kombinere egenreise og kollektivreise.
Toglandskapet var mindre majestetisk enn jeg er vant med fra Norge. Flatt og frodig. Endeløse kornåkre, elver, byer, landsbyer, borger, slott og kirker, vitnet om en rik fortid. Fra togvinduet så jeg mange boliger med solcellepaneler på taket.
Stasjonene er vanligvis betjente, ofte med en liten restaurant. Restaurantvogn var også vanlig i mange tog.
Sånn kunne det å være underveis, bli en mer begivenhetsrik del av turen.
Togbytte bydde noen ganger på utfordringer. Rakk jeg ikke korresponderende tog, kom det snart et nytt. Eller jeg kunne drøye ventetiden og kanskje bli fristet av schnitzel og en nytappet halvliter.
Bratislava, denne overprisede slovakiske hovedstaden, hadde sin KGB-bar. Her prøvde jeg, uten suksess, å fritte ut folks politiske holdninger. Russland? Ukraina? EU? Det var vanskelig. Folk flest holdt seg unna politikk – til stor forskjell fra tidligere.
Valgoppslutningen er lav, bare rundt en tredjedel bruker stemmeretten.
Fra KGB-baren i Bratislava
Tsjekkia, Slovakia og Polen ble EU-medlemmer i 2004.
I alle landene er det nå en økende EU-skepsis.
I Slovakia – eneste av de tre landene med euro – synes bare 44% at EU er bra. Tsjekkia hadde en lignende måling for et par år siden. Der var EU-oppslutningen enda lavere.
Polen er annerledes. Selv om 3 av 5 ønsker at Polen fortsetter som EU-medlem, snakker stadig flere om en slags «Polexit».
Dagens polske regjering fører en konfrontasjonspolitikk som undergraver mange av de verdier EU og vestlige demokratier sies å bygge på. Blant annet uavhengige domstoler og rettssikkerhet.
Den polske regjering vil også at mange EU-lover skal underordnes polske lover. Altså at nasjonale lover skal ha forrang. Der Norge er 100% EU-lojal uten å være medlem, stritter EU-landet Polen i mot.
Flertallet av de som stemmer på Polens regjerende parti setter likhetstegn mellom EU-underkastelse og Sovjet-underkastelse, og mener at andre EU-land tjener mer på polsk medlemskap enn de selv gjør.
Dette til tross for at Polen er det land i Den Europeiske Union som mottar mest i budsjettstøtte.
Selv om en vanlig østeuropeer har høyere lønn enn noen gang, har det blitt stadig dyrere å leve. Mens tsjekkere, slovakere og polakker tjener under halvparten av oss nordmenn, er prisene ikke tilsvarende lavere. Det siste året har de til og med steget mer enn de norske. Derfor koster det, relativt sett, langt mer å leve her – alkohol unntatt.
Dette er en påminning om at vi i Norge har kommet lengre i fordelingspolitikken enn de fleste andre, og også at norske arbeidere får større andel av samfunnskaka enn hva som er vanlig i EU-land.
Sånt lover selvsagt ikke godt for norske arbeidsfolk i et EU/EØS-dominert Norge. Vi blir for «dyre», har det for bra, og er en trussel mot EU-landenes strammere lønns- og arbeidslivspolitikk.
Tidligere kunne det norske lønnsnivået oppveies av billig energi. Denne fordelen er nå i ferd med å forsvinne. Dermed kan det bli lettere å presse fram lavere lønninger, eller gjøre det dyrere å leve. Argumentert med at det er nødvendig for å redde konkurranseutsatte norske bedrifter.
Kronesvekkelsen kan ses på som ledd i sånne innstramninger.
Ellers finnes rikfolk og oligarker også her, med større formuer, større synlighet og makt enn det vi er vant til.
På fjorårets korrupsjonsindeks fikk Norge 84 av 100 mulige poeng. Det holdt til en 4. plass, bare slått av Danmark, Finland og New Zealand. Tsjekkia, Slovakia og Polen ligger alle på 50-tallet.
Med mange østeuropeiske arbeidere i Norge, er flyforbindelsene mellom Norge og spesielt Polen, bedre enn noen gang. Mens prisene på andre flystrekninger har gått sterkt opp, kan en fortsatt – med Ryanair eller Wizzair – komme seg fram og tilbake for under 500 kroner.
For eksempel til Krakow – med sin fascinerende gamleby og historiske minnesmerker fra både fortid og nåtid. Som en ekstra bonus – fordi Norge ikke er medlem av EU – kommer taxfree-prisene. Med Norge som reisemål, koster en liter flyplass-vodka under 90 kroner. Reiser du i stedet hjem til et EU-land er prisen rundt 250.
Øst-Europa er absolutt verdt en eller flere feriereiser. Fortsatt mer gammeldags og avslappet enn i vest, og med litt færre glansbilder.
Jeg ønsker god reise, og tar selv litt nyhetsbrev-sommerferie. For første gang siden 2019. Og kommer tilbake i august.
Jan Christensen
Fra nyhetsbrevet til Drammen NEI til EU 1. juli 2023.