oss 100 kroner!
Det er ikke det at Erdogan har en plan om å dra østover på vestens bekostning. Det er bare det at alle verdens største infrastrukturer, utviklings- og geopolitiske prosjekter er i øst i dag.
Det kollektive vesten ønsket av et godt hjerte å begrave ham – nok en strategisk feil som ikke tok hensyn til stemningen blant tyrkiske velgere i djupet av Anatolia.
Til slutt gjorde Recep Tayyip Erdogan det – igjen. Med alle sine mangler, som en aldrende neo-ottomansk Sinatra, gjorde han det «my way», og beholdt komfortabelt Tyrkias presidentskap etter at utenlandske fornektere nesten hadde begravet ham.
Den første rekkefølgen av geopolitisk prioritet er hvem som blir utnevnt til utenriksminister. Hovedkandidaten er Ibrahim Kalin – den nåværende allmektige Erdogan pressesekretær og topprådgiver.
Sammenlignet med sittende Cavusoglu, kan Kalin i teorien bli kvalifisert som mer vestlig. Likevel er det sultanen som stikker ut kursen. Det vil være fascinerende å se hvordan Tyrkia under Erdogan 2.0 vil navigere i styrkingen av båndene med Vest-Asia og den akselererende prosessen med Eurasia-integrering.
Den første umiddelbare prioriteringen, fra Erdogans synspunkt, er å bli kvitt «terrorkorridoren» i Syria. Dette betyr i praksis å spille ut dent USA-støttede kurdiske YPG/PYD, som faktisk er syriske medlemmer av Kurdistan Workers’ Party (PKK) – som også handler om en mulig normalisering av forholdet til Damaskus.
Nå som Syria har blitt entusiastisk ønsket velkommen tilbake til Den arabiske liga etter en 12-årig utfrysing, kan en Moskva-meklet entente mellom de tyrkiske og syriske presidentene, som allerede er i gang, representere den ultimate vinn-vinn for Erdogan: å tillate kontroll over kurderne i Nord-Syria samtidig som de legger til rette for repatriering av rundt 4 millioner flyktninger (ti tusenvis vil bli, som en kilde til billig arbeidskraft).
Sultanen er på sitt beste når det gjelder å sikre sine innsatser mellom øst og vest. Han vet godt hvordan han kan tjene på Tyrkias status som et nøkkelmedlem i NATO – komplett med en av dens største hærer, vetomakt og kontroll over inngangen til det überstrategiske Svartehavet.
Og alt det mens han utøver ekte utenrikspolitisk uavhengighet, fra Vest-Asia til det østlige Middelhavet.
Så forvent at Erdogan 2.0 forblir en uslukkelig kilde til irritasjon for de nykonservative og nyliberale med ansvar for USAs utenrikspolitikk, sammen med deres EU-vasaller, som aldri vil avstå fra å prøve å underkue Ankara for å bekjempe Russland-Kina-Iran Eurasia-ententen. Sultanen vet imidlertid hvordan han spiller dette spillet vakkert.
Hvordan administrere Russland og Kina
Uansett hva som skjer videre, vil ikke Erdogan hoppe om bord på det synkende skipet sanksjoner-mot-Russland. Kreml kjøpte tyrkiske obligasjoner knyttet til utviklingen av det russiskbygde atomkraftverket Akkuyu, Tyrkias første atomreaktor. Moskva lot Ankara utsette nesten 4 milliarder dollar i energibetalinger til 2024. Det beste av alt er at Ankara betaler for russisk gass i rubler.
Så en rekke avtaler knyttet til levering av russisk energi overtrumfer mulige sekundære sanksjoner som kan være rettet mot den jevne økningen i Tyrkias eksport. Likevel er det gitt at USA vil gå tilbake til sin eneste «diplomatiske» politikk – sanksjoner. Sanksjonene i 2018 presset tross alt Tyrkia inn i resesjon.
Men Erdogan kan lett stole på folkelig støtte over det tyrkiske riket. Tidlig i år avslørte en meningsmåling fra Gezici at 72,8 prosent av tyrkiske borgere foretrekker gode forbindelser med Russland, mens nesten 90 prosent vurderer USA som en «fiendtlig» nasjon. Det er det som lar innenriksminister Soylu uttale rett ut: «vi vil utslette dem som skaper problemer, inkludert amerikanske tropper».
Det strategiske samarbeidet mellom Kina og Tyrkia faller inn under det Erdogan definerer som «å vende seg mot øst» – og handler for det meste om Kinas multi-kontinentinfrastruktur, Belt and Road Initiative (BRI). Turk Silk Road-grenen til BRI fokuserer på det Beijing definerer som «Middle Corridor», en førsteklasses kostnadseffektiv/sikker handelsrute som forbinder Asia med Europa.
Driveren er China Railway Express, som gjorde den midtre korridoren til BRIs ryggrad. For eksempel blir elektronikkdeler og en rekke husholdningsartikler som rutinemessig ankommer via lastefly fra Osaka, Japan, lastet på godstog som går til Duisburg og Hamburg i Tyskland, via China Railway Express med avgang fra Shenzhen, Wuhan og Changsha – og krysser fra Xinjiang til Kasakhstan og videre via Alataw-passet. Forsendelser fra Chongqing til Tyskland tar maksimalt 13 dager.
Det er ikke rart at for nesten 10 år siden, da han først avduket sin ambisiøse BRI på flere billioner dollar i Astana, Kasakhstan, plasserte Kinas president Xi Jinping China Railway Express som en sentral BRI-komponent.
Direkte godstog fra Xian til Istanbul kjører ruten siden desember 2020, og bruker Baku-Tblisi-Kars (BTK)-jernbanen med mindre enn to ukers reisetid – og planlegger å øke frekvensen. Beijing er godt klar over Tyrkias aktiva som et transportknutepunkt og veikryss for markeder på Balkan, Kaukasus, Sentral-Asia, Vest-Asia og Nord-Afrika, for ikke å nevne en tollunion med EU som gir direkte tilgang til europeiske markeder.
Dessuten kom Bakus seier i Nagorno-Karabakh-krigen i 2020 med en våpenhvileavtalebonus: Zangezur-korridoren, som til slutt vil lette Tyrkias direkte tilgang til naboer fra Kaukasus til Sentral-Asia.
En pan-tyrkisk offensiv?
Og her går vi inn i et fascinerende territorium: mulige innkommende interpolasjoner mellom Organisasjonen av tyrkiske stater (OTS), Shanghai Cooperation Organization (SCO), BRICS+ – og alt som også er knyttet til et løft i Saudi- og Emirati-investeringer i den tyrkiske økonomien .
Sultan 2.0 ønsker å bli et fullverdig medlem av både den kinesisk-ledede SCO og multipolare BRICS+. Dette betyr en mye tettere entente med det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina så vel som med de arabiske kraftsentrene, som også hopper på høyhastighetstoget BRICS+.
Erdogan 2.0 fokuserer allerede på to nøkkelaktører i Sentral-Asia og Sør-Asia: Usbekistan og Pakistan. Begge er tilfeldigvis SCO-medlemmer.
Ankara og Islamabad er veldig synkroniserte. De har samme vurdering av det ekstremt delikate Kashmir-spørsmålet, og begge støttet Aserbajdsjan mot Armenia.
Men nøkkelutviklingen kan ligge i Sentral-Asia. Ankara og Tasjkent har en strategisk forsvarsavtale – inkludert informasjonsdeling og logistikksamarbeid.
Organisasjonen av turkiske stater (OTS), med hovedkontor i Istanbul, er den viktigste energigiveren for pan-turkisme eller pan-turanisme. Tyrkia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Usbekistan og Kirgisistan er fullverdige medlemmer, med Afghanistan, Turkmenistan, Ungarn og Ukraina dyrket som observatører. Det tyrkisk-aseriske forholdet regnes som «én nasjon, to stater» i pan-tyrkiske termer.
Grunnideen er en fortsatt ganske diffus «samarbeidsplattform» mellom Sentral-Asia og Sør-Kaukasus. Likevel har noen seriøse forslag allerede blitt fremmet. OTS-toppmøtet i Samarkand sent i fjor fremmet ideen om en frihandelsblokk TURANCEZ, bestående av Tyrkia, Kasakhstan, Kirgisistan, Usbekistan, Turkmenistan, Aserbajdsjan, og som observatører, Ungarn (som representerer EU) og Nord-Kypros.
I mellomtiden råder hard business. For å dra full nytte av statusen til energitransitknutepunktet, trenger Tyrkia ikke bare russisk gass, men også gass fra Turkmenistan som forsyner den trans-anatolske naturgassrørledningen (TANAP) samt kasakhisk olje som kommer via Baku-Tblisi-Ceyhan (BTC) rørledningen.
Det tyrkiske samarbeids- og koordineringsbyrået (TIKA) er tungt på økonomisk samarbeid, aktivt i en rekke prosjekter innen transport, konstruksjon, gruvedrift og olje og gass. Ankara har allerede investert hele 85 milliarder dollar over Sentral-Asia, med nesten 4000 selskaper spredt over alle «stans».
Selvfølgelig, sammenlignet med Russland og Kina, er ikke Tyrkia noen stor aktør i Sentral-Asia. Dessuten går broen til Sentral-Asia via Iran. Så langt ser rivalisering mellom Ankara og Teheran ut til å være normen, men alt kan endre seg, lynraskt, med den samtidige utviklingen av den Russland-Iran-India-ledede internasjonale nord-sør-transportkorridoren (INSTC),, som begge vil tjene på, og det faktum at iranerne og tyrkerne snart kan bli fullverdige BRICS+-medlemmer.
Sultan 2.0 er nødt til å øke investeringene i Sentral-Asia som en ny geoøkonomisk grense. Det i seg selv innebærer muligheten for at Tyrkia snart blir med i SCO.
Vi vil da ha en «vending mot øst» i full effekt, parallelt med tettere bånd med det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina. Vær oppmerksom på at Turkiyes bånd med Kasakhstan, Usbekistan og Kirgisistan også er strategiske partnerskap.
Ikke verst for en ny-ottoman som inntil for noen dager siden ble avskrevet som en fordums storhet.
Denne artikkelen ble først publisert i The Cradle:
The Sultan 2.0 will heavily tilt east
Fotnote:
Tyrkias utenriksminister Mevlüt Çavusoglu kommer ikke til Nato-møtet i Oslo.
