oss 100 kroner!
Det verste scenarioet vil tilsynelatende skje i Sudan. Det er i alle fall det apokalyptiske budskapet som strømmer ut av Khartoum i vestlige medier.
Av M. K. Bhadrakumar.
President Biden ga næring til den alarmistiske oppfatningen ved å bekrefte at på hans ordre gjennomførte det amerikanske militæret en operasjon «for å trekke ut regjeringspersonell fra Khartoum.»
Ifølge det amerikanske utenriksdepartementet er rundt 16.000 amerikanske statsborgere for tiden i Sudan. Den amerikanske ambassaden i Khartoum hadde en overdreven stabsstyrke – på nivå med stasjonen i Kiev – som var uberettiget av omfanget og volumet av amerikansk-sudanesiske bilaterale forbindelser, noe som førte til spekulasjoner om at det var en sentral etterretningspost.
På Afrikas Horn har Gulf-statene tradisjonelt tatt et dypdykk i den kompleksiteten som består av maktprojeksjon, politisk rivalisering og konflikt om Rødehavet. Dette havet har i det siste gjenoppstått som et geostrategisk rom der konkurrerende globale og regionale aktører har søkt å etablere sin innflytelse.
Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater på den ene siden og Qatar og Tyrkia på den andre konkurrerte intenst om å motvirke hverandres innflytelse og projisere sin rivalisering videre til politikken på Hornet. Men etter mange år med hard konkurranse har det dukket opp tegn i det siste på at de forsiktig har begynt å omdefinere sine respektive roller.
Belastningen på deres økonomiske ressurser etter covid, reduksjonen av konflikten i Jemen og iveren til Gulfstatene etter å fremstå som konstruktive og pålitelige partnere gjennom en mer pragmatisk tilnærming til regionale spørsmål – alt dette bidro til at de bemerkelsesverdige tegnene på avspenning erstattet den intense interne gulfkonkurransen på Afrikas Horn.
I Sudan førte Saudi-Arabias og Emiratenes innsatsen for å forme den politiske overgangen etter avsettelsen av Omar al-Bashir i april 2019 til delvise suksesser. Men den møtte også også betydelige vanskeligheter, ettersom de bidro til store omdømmekostnader betraktet fra både den sudanesiske befolkningens og det internasjonale samfunnets side.
USA og EU så GCC-landene som nyttige partnere på Hornet fordi de har den overskuddskapital til å investere som vestmaktene mangler. Dessuten har de gode personlige nettverk. Den faustiske avtalen («avtale med djevelen», o.a.) mellom Trump-administrasjonen, Israel og Gulf-statene for å lokke den sudanesiske militære ledelsen inn i Abraham-avtalen i 2020 var et avgjørende øyeblikk.
Imidlertid viste denne flørten seg å være kortvarig, og vestmaktenes plan om å ri på vingene til Gulf-statene for å motvirke den økende innflytelsen fra Russland og Kina i Rødehavet møtte også en plutselig død. Bakken under føttene til den amerikansk-saudiarabiske alliansen endret seg dramatisk under Bidens presidentskap og Riyadh begynte å styrke sine bånd med Moskva og Beijing.
Dette tvang på sin side vestmaktene til å utforske muligheten til å presse på for større samordning og konstruktivt engasjement direkte med generalene i Khartoum, og satse på egen innsats og ressurser som løper parallelt med Gulfstatenes omforming av sitt engasjement på Hornet.
I et nøtteskall er sakens kjerne at den vestlige forståelsen av stabilitet og bærekraftig utvikling i Sudan blir sett gjennom prismet til den neocon-ideologien («neocon», egentlig nykonservativ, men i dag krigshissende, o.a.) som gjennomsyrer Biden-administrasjonen. Det er denne som sørger for forverringen av den trege interne politiske krisen i Sudan som har brygget seg opp siden 2019 mellom hæren ledet av de facto-lederen Abdel Fattah al-Burhan og væpnede styrker ledet av Mohammed Hamdan Dagalo.
De umodne, urealistiske politiske oppgjørene som ble fremmet av de vestlige liberale demokratiene ga betydelig næring til militærets innbyrdes kamp. Inngåelsen av den anglo-amerikanske avtalen var i stor grad begrenset til Transition Military Council og Forces for Freedom and Change, en umake koalisjon av håndplukkede sivile og opprørske sudanesiske grupper (reg., Sudanese Professional Association, No to Oppression Against Women Initiative, etc. ) som på ingen måte representerte de nasjonale styrkene i Sudan. Ikke overraskende var disse neocon-forsøkene på å påtvinge eksotiske avtaler på en gammel sivilisasjon dømt til å mislykkes.
Det propagandaspinnet som formidles av vestlige medier reduserer den nåværende krisen i Sudan – som manifesterer seg som konflikt innenfor det militære etablissementet – til en grotesk overforenkling og forsøk på tildekning. Enkelt sagt kan ikke denne krisen reduseres til en personlig tvist mellom de to generalene – Burhan og Hemedti – som hadde vært venner i svært lang tid.
Krisen kan bare løses gjennom en «sikkerhetsløsning», som betyr en integreringsprosess som involverer Rapid Support Forces på en hensiktsmessig måte som en politisk partner i styringen, ikke bare en militær styrke tilknyttet hæren.
For at det ikke skal glemmes, er Sudan et stort land med stort etnisk og regionalt mangfold der det bor noe sånt som 400-500 stammer. Landets stabilitet er kritisk avhengig av en optimal modell for samhandling mellom elitene og klanene.
I bunn og grunn er det som driver spesialstyrkene i den nåværende konflikten deres forventning om å øke sin betydning i den innenrikspolitiske prosessen i landet. Det må forstås at dagens strid ikke handler om tilgang til en eller annen militær ressurs, men om kontroll over økonomien og maktfordelingen.
I mellomtiden bidro den klønete, udugelige håndteringen av dannelsen av den nye regjeringen som FN-representanten Volker Perthes sto for betydelig til den nåværende krisen. Perthes, en representant for det tyske etablissements tenketanker, som er fyrt opp av neocon-ideologien, var feil mann til å håndtere et så følsomt oppdrag.
Dette er nok et oppbyggelig eksempel på det at FNs generalsekretær Guterres foretrekker vestlige utsendinger til de globale brennpunktene der Vestens geopolitiske interesser står på spill. FN-møtet 15. mars avslørte at den overivrige Perthes ble løsrevet fra virkeligheten ved å skynde seg gjennom overføringen av makt fra den militære administrasjonen til den sivile – i stedet for å konsentrere seg om å hjelpe til med å danne en regjering og opprette en komité for å utarbeide en ny grunnlov – som dessverre provoserte intensiveringen av konfrontasjonen mellom de stridende partene.
Den gode delen er at det ennå ikke er noen tegn til radikalisering i denne konflikten på religiøst grunnlag. Det er heller ikke noe maktvakuum som kan utnyttes av en terrorgruppe. Samtidig kreves det mekling ved eksterne makter.
Landene i regionen kan bidra til å løse konflikten. Et omfattende oppgjør vil kanskje ikke skje med det første, siden de interne motsetningene som har akkumulert over tid krever kompromisser, og så langt er i hvert fall ikke partene klare for dette.
I det nåværende klimaet med konfliktløsning som preger den regionale politikken i Midtøsten og spesielt i Gulfen, er det ingen objektive forutsetninger for at konflikten skal flytte over til den regionale scenen. De viktigste landene som er knyttet til de stridende fraksjonene har kommet med fredsbevarende initiativer – Emiratene, Saudi-Arabia, Egypt.
I tillegg vil andre eksterne partnere, spesielt Russland og Kina, gjøre en innsats for å forhindre en langvarig åpen konflikt. Sudan har forresten en ekstern gjeld på under 60 milliarder dollar, og mesteparten av den er til Kina. Russland er på sin side godt posisjonert for å fremme tilnærming mellom al-Burhan og Dagalo.
Russland inntar en balansert posisjon. Under sitt besøk i Sudan i februar møtte utenriksminister Sergej Lavrov lederne fra begge motstridende sider. Russland er en interessent i stabilitet i Sudan.
Det russiske utenriksdepartementet sa i en uttalelse :
«De dramatiske hendelsene som finner sted i Sudan skaper alvorlig bekymring i Moskva. Vi oppfordrer partene i konflikten til å vise politisk vilje og tilbakeholdenhet og ta akutte skritt mot en våpenhvile. Vi tar utgangspunkt i at eventuelle forskjeller kan løses gjennom forhandlinger.»
Imidlertid er den anglo-amerikanske agendaen fortsatt tvilsom. Deres fokus er på å internasjonalisere krisen, injisere stormaktrivaliseringer i den sudanesiske situasjonen og med vilje skape påskudd for vestlig intervensjon. Men ethvert forsøk på å blåse til glørne fra den arabiske våren vil ha store konsekvenser for regional sikkerhet og stabilitet. Gulfstatene og Egypt bør være spesielt på vakt.
Sudan skal ha vært tema i telefonsamtalen mellom den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salman og Russlands president Vladimir Putin fredag.
