oss 100 kroner!
Avisen Indian Express presenterte 11. april 2023 rapporter knyttet til Indias indirekte partnerskap med George Soros i et verdensomspennende demokratiprosjekt under FN-paraplyen. Hovedrapporten er bak betalingsmuren mens den andre rapporten med tittelen «FNs demokratifond lansert i 2005 på sidelinjen av India-US N-avtalen» er tilgjengelig.
Av M. K. Bhadrakumar.
Den første artikkelen med tittelen «I New Delhi er George Soros gammel, farlig og på en overvåkningsliste – i FN er han ikke et problem» er en oppsiktsvekkende granskingsrapport av dagsavisens nasjonale redaktør Nirupama Subramanian som gjorde en briljant gravejournalistikk og avdekket at selv om Modi-regjeringens utenriksminister S. Jaishankar nylig så på den amerikanske milliardærinvestoren Soros som «gammel-rik, full av meninger og farlig», var det ikke alltid tilfelle når begge drev med verving av tilhengere for å innpode troen på demokratiske verdier .
Dette går tilbake til tiden da India og USA var «naturlige allierte» og i fellesskap opprettet et trustfond i 2005 under tittelen UN Democracy Fund (UNDEF) med oppdrag å fremme demokrati over hele verden gjennom lokale og internasjonale frivillige organisasjoner og sivilsamfunnsorganisasjoner, «hvorav mange var knyttet til Soros’ filantropiske imperium,» ifølge Subramanian.
Selvfølgelig er det alle ironiers mor at regjeringen Manmohan Singh og George W Bush-administrasjonen unnfanget UNDEF-prosjektet bare to år etter USAs invasjon av Irak og innen måneder etter den blodige operasjonen i 2004 til amerikanske styrker i det gamle irakiske byen Fallujah.
Den faustiske avtalen (etter sagnfiguren Faust og hans avtale med djevelen, o.a.) bak UNDEF var rettet mot Kina. Merkelig nok skrev Jaishankar en artikkel omtrent på det tidspunktet som hevdet at Indias Kina-politikk hadde som mål å konvertere det uforbederlige kommunistiske landet til de høyt verdsatte idealene med demokrati og liberal internasjonalisme.
Kort sagt viser alt dette bare at de indiske regjerende elitene fulgte en ganske kynisk bane hele veien mens de bekjente seg i utlandet til demokratiske verdier og markedsførte India som verdens største demokrati. Soros ble passé først da han viftet med fingeren mot statsminister Modi .
Soros har en konsekvent CV for å være på barrikadene og jobbe for regimeendring for å skape kompradorlederskap i fremmede land til fordel foramerikanske interesser (samtidig som han fremmet sine egne forretningsinteresser som investor og hedgefondforvalter.)
Soros jobber hånd i hanske med det amerikanske etablissementet, Deep State og Wall Street. India burde vært forsiktig med å assosiere seg med Soros – selv om Faust-avtalen handlet om å skape hodebry for Kinas kommunistiske regjering.
Men Jaishankar overdrev da han kalte Soros en «farlig» mann. Poenget er at det er praktisk talt umulig å sette i gang en fargerevolusjon i India, gitt landets enorme omfang, dets mangfold og sivilisasjonstrekk, den nasjonale sikkerhetsstaten og så videre.
Utenlandske NGOer har heller ikke frie hender, og deres finansiering er under nitid kontroll og granskning. Dessuten fortsetter demokratiet, uansett hvor korrupt og utslitt det er i dag, å skille India fra klassiske undertrykkende stater.
Men under den terskelen så kanskje Soros et mulighetsvindu til å skape «like konkurransevilkår» i indisk politikk da landet nærmet seg parlamentsvalget i 2024. Dette er mer eller mindre slik det har skjedd i Tyrkia, som er på vei mot avgjørende parlaments- og presidentvalg 14. mai.
Men strategien som ser ut til å virke i Tyrkia fungerte ikke i Soros eget hjemland, Ungarn, der en knust opposisjon og en blanding av kristendemokratisk politikk, konservativ borgerpolitikk og patriotisk politikk ga den erkenasjonalistiske statsministeren Viktor Orbán nok en jordskredsseier.
Orbán selv listet opp den «overveldende kraften» som han sa at partiet hans hadde kjempet mot i valget – «venstresiden hjemme, den internasjonale venstresiden, Brussel-byråkratene, Soros-imperiet med alle dets penger, de internasjonale mainstreammediene og i slutt selv den ukrainske presidenten.»
I utgangspunktet, og til syvende og sist, vant Orbán på grunn av de «strukturelle hindringene» mot å beseire ham – gjennomgripende skjevhet til fordel for regjeringen i offentlige medier, dominansen til de kommersielle nyhetskanalene ledet av Orbán-allierte, gerrymandering (politisk styrte valgkretser, o.a.), etc. Sagt på en annen måte, vant han i et system han selv hadde skapt. Det er noen likheter med den indiske situasjonen.
Nå viser historien om fargerevolusjoner at hvis de ikke har forutsetninger for å lykkes, er det alltid en plan B for å etablere nyskapende situasjoner der regimet forblir, men ting endres radikalt på politisk nivå under de samme gamle personene som får bli der de er.
Biden-administrasjonen prøvde det ut nylig med den brasilianske presidenten Luiz Inácio Lula da Silva som kom tilbake til makten etter år i den politiske villmarken. Biden insisterte på at Lula først skulle besøke Washington, DC – selv før han dro til Kina. Lula lystret. Men besøket i Det hvite hus viste seg å bli en flopp.
Biden misforsto Lulas intensjoner og antok at han var en kapitalistvandrer i sosialistiske klær. I virkeligheten har Lula en ambisiøs økonomisk agenda for å rette opp inntektsfordeling og arbeidsledighet, som også er integrert i hans visjon for sosial transformasjon med fokus på afro-brasilianerne – problemet med «rasekaste», kontakt og blanding i det nordøstlige Brasil. . (Lula forventes å presse på for et føderalt program for likeverd.)
Biden hadde ganske enkelt ikke noe å tilby Lula. Imidlertid skulle Bidens plan B kunne oppnå resultat når det gjelder India. Indias regjerende elite har tradisjonelt raffinert kunsten å berolige USA når forskjellene tok en alvorlig vending – for eksempel når det gjelder USAs proxy-krig mot Russland i Ukraina. Ganske visst er det 4-dagers høyprofilerte besøket til India av Ukrainas viseutenriksminister Emine Dzhaparova godt timet.
Men ikke misforstå. India har også en sterk motivasjon i dag for å vippe i retning Biden-administrasjonen. For første gang siden den kinesisk-amerikanske avspenningen på begynnelsen av 1970-tallet, er det en administrasjon i Washington dominert av neocons som åpent fører fiendtlig politikk mot Kina.
Sagt på en annen måte er sammenfallet mellom de amerikanske og indiske interessene enestående. Det er faktisk svært symbolsk at amerikanske tunge bombefly som kan føre atomvåpen, inkludert to B-1B-fly, er på vei til India for å delta i Cope India-øvelsen på dette tidspunktet når spenningen øker rundt Taiwan.
Med ett slag får det kommende statsbesøket til Modi i USA en dyp betydning, ikke bare i den asiatiske maktdynamikken, men internasjonalt, ettersom India står frem for å bli regnet som Vestens nestenallierte. Pentagon må føle seg opprømt.
Vi vil kanskje aldri få vite i hvor stor grad denne ville svingningen i indisk politikk er en «sommerfugleffekt.» Det som er åpenbart er at Soros selv nå må trå til side. Hvis tanken ikke har falt ham inn ennå, vil Biden garantert oppfordre ham til det. Uansett slutter Soros å være farlig.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar:
