oss 100 kroner!
Det var et preg av magisk realisme under det daglange besøket til Kiev sist fredag av EUs politiske kommissærer som består av den utøvende grenen av gruppen – det såkalte College – ledet av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen.
Av M. K. Bhadrakumar.
På slutten av dagen i Kiev 10. februar, under en felles pressekonferanse i Kiev med president Volodymyr Zelensky, var alt som EUs superbyråkrater ville love at «Ukrainas fremtid er i EU».
Imidlertid, som BBC rapporterte, «Vanligvis tar det år før land blir med – og EU har avslått å sette en tidsskala, og beskriver prosessen som «målbasert.» Alt avhenger nå av hva slags Ukraina som kommer ut av krigen.
Sikkert er det en dysterhet i vestlige medier i det siste om krigsstormene som har samlet seg i horisonten . En ukrainsk militæroffiser fortalte BBC at de russiske styrkene har okkupert en tredjedel av den svært strategiske byen Bakhmut, knutepunktet for den såkalte Zelensky-linjen i Donbass. Siden den gang har det vært rapporter om flere russiske suksesser. Den ukrainske forsvarslinjen sprekker opp slik at en elefant kan passere gjennom til steppene på vei til elven Dnepr.
En AP-rapport som siterer ukrainske tjenestemenn i Kiev sier:
«Russiske styrker holder ukrainske tropper som er bundet opp av kamper i den østlige Donbass-regionen mens Moskva samler ytterligere kampkraft der til en forventet offensiv i de kommende ukene.»
Også Reuters rapporterer at russiske styrker har rykket frem «i nådeløse kamper i øst. En regional guvernør sa at Moskva pøser inn forsterkninger for en ny offensiv som kan begynne neste uke.
Hal Brands ved American Enterprises Institute, som skrev for Bloomberg, reduserer drastisk Biden-administrasjonens prioriteringer til «motvilje mot å oppildne Putins vrede ytterligere». Hal oppsummerer:
«Washingtons mål er et Ukraina som er militært forsvarlig, politisk uavhengig og økonomisk levedyktig; dette inkluderer ikke nødvendigvis å ta tilbake vanskelige områder som den østlige Donbass eller Krim.»
Det er ikke lenger snakk om å ødelegge det russiske «krigsmaskineriet» eller å utløse et opprør mot Kreml og et regimeskifte.
To ferske tenketankrapporter som dukket opp i USA forrige måned – Avoiding a Long War av Rand Corporation (tilknyttet Pentagon) og Empty Bins av det Washington-baserte Center for Strategic and International Studies – viser en brå oppvåkning.
Rand Corporation-rapporten advarer på det sterkeste at gitt NATO-landenes indirekte involvering i krigen – «fantastisk i sitt omfang» – vil det å holde en Russland-NATO-krig under atomterskelen bli «ekstremt vanskelig».
Den introduserer en annen skremmende tanke om at en langvarig krig i Ukraina, som «mange» i Beltway (les maktapparatet innenfor ringveien rundt Washington, o.a.) holder seg til som et middel til å forringe det russiske militæret og svekke den russiske økonomien, «også ville få konsekvenser for USAs utenrikspolitikk», som USAs’ evnen til å fokusere på andre globale prioriteringer – spesielt konkurransen med Kina – som vil forbli begrenset.
Rand-rapporten hevder at «Washington har en langsiktig interesse i å sikre at Moskva ikke blir fullstendig underordnet Beijing.» Rapporten konkluderer med at den overordnede amerikanske interessen ligger i å unngå en lang krig, siden «konsekvensene av en lang krig – som raser fra vedvarende forhøyede eskaleringsrisikoer til økonomisk skade – langt oppveier de mulige fordelene».
Rapporten presenterer en ærlig vurdering av at «det er en fantasiforestilling å tenke seg at det [Kiev] kan ødelegge Russlands evne til å føre krig.» Dens mest forbløffende funn er kanskje todelt: For det første deler USA ikke engang Ukrainas ambisjon om å vinne tilbake «tapte» territorier»; og for det andre at det er i amerikansk interesse at Russland forblir uavhengig av Kina med en viss grad av strategisk autonomi i forhold til rivaliseringen mellom USA og Kina.
På den annen side er CSIS-rapporten, forfattet av den kjente strategiske tenkeren Seth Jones (tidligere ved Rand), en vekker om at den amerikanske forsvarsindustribasen er grovt utilstrekkelig for det «konkurransedyktige sikkerhetsmiljøet som nå eksisterer.” Rapporten har et kapittel med tittelen Ukraine and the Great Awakening som understreker at USAs våpentilførsel til Ukraina har «anstrengt [USAs] forsvarsindustribase for å produsere tilstrekkelige mengder med ammunisjon og våpensystemer». Jones representerer dualiteten til det amerikanske militærindustrielle komplekset, som er uinteressert i målet med krigen i Ukraina som sådan.
Hans bekymring er at den amerikanske forsvarsindustribasen – inkludert ammunisjonsindustribasen – for øyeblikket ikke er utstyrt for å støtte en langvarig konvensjonell krig, selv om, som den britiske avisen Sunday Times skrev forrige uke:
«Alle kriger skaper profitører, og Ukraina-konflikten er intet unntak… Den enorme tilførselen av vestlige våpen til Ukraina har styrket alle våpenprodusenter, hovedsakelig med å fylle opp Natos egne arsenaler og oppfylle de store ordrene fra land som nå bruker mer på forsvar… I USA er Lockheed, Raytheon og Northrop blant de store våpen- og jetjagerprodusenter med svulmende ordrebøker.»
Rand- og CSIS-rapportene dukket opp på et tidspunkt da krigen har nådd et vendepunkt. I løpet av den siste måneden har USA derfor kunngjort tre av de største hjelpepakkene til Ukraina som et tegn på pågående støtte når krigen nærmer seg ettårsgrensen. Og på fredag kunngjorde Biden-administrasjonen enda en ny Ukrainas sikkerhetspakke verdt omtrent 2,2 milliarder dollar som inkluderer langdistansemissiler med en rekkevidde på 90 miles for første gang.
Her ligger paradokset. 1. februar skal fire høytstående tjenestemenn i forsvarsdepartementet ha fortalt lovgiverne i US House Armed Services Committee i en hemmeligstemplet briefing at Pentagon ikke tror Ukraina har evnen til å tvinge russiske tropper ut av Krim-halvøya. Etter orienteringen hevdet House Armed Services-leder Mike Rogers (R-Ala.) i et intervju at krigen «må ta slutt i sommer».
Senator Rogers sa: «Det er en tankegang … at Krim må være en del av det. Russland kommer aldri til å slutte og gi opp Krim… Hva er mulig? Og jeg tror ikke det er enighet om det ennå. Så jeg tror at det må være noe press fra vår regjering og NATO-ledere overfor Zelensky for å klargjøre hvordan en seier ser ut. Og jeg tror det kommer til å hjelpe oss mer enn noe annet til å kunne tvinge Putin og Zelensky til forhandlingsbordet for å avslutte denne saken denne sommeren.»
Dette er første gang en topp amerikansk politisk personlighet har bedt om en tidslinje for krigen. Det var ikke så rart, ettersom senator Bob Menendez, leder av Senatets utenrikskomité som ledet høringene om Ukraina 26. januar – også tok opp kjernespørsmålet i et spørsmål til den amerikanske utenriksministeren Victoria Nuland som var vitner.
Den innflytelsesrike senatoren beklaget seg over at Washington ikke har «noen definisjon av seier», og ba om et svar fra Nuland, som ble målbundet. Men det må ha irritert henne, for på slutten av høringen ga hun frivillig et svar: «Hvis vi definerer å vinne som at Ukraina overlever og blomstrer som en renere demokratisk stat, kan det, det må, det vil det.» Punktum.
Nuland fusket. Men det er også det president Biden gjorde i sin State of the Union-tale på onsdag ved å holde seg til sitt slitsomme mantra om at USA vil støtte Ukraina «så lenge det trengs». Når det er sagt har Zelensky hatt en rundtur i store europeiske hovedsteder for å diskutere hva som muligens kan utgjøre fred.
Alt dette er faktisk langt unna Von der Leyens retorikk da hun reiste til Kiev forrige uke: «Med besøket av høyskolen i Kiev sender EU i dag en veldig klar melding til Ukraina og omverdenen om vår kollektive styrke og besluttsomhet i møte med Russlands brutale aggresjon. Vi vil fortsette å støtte Ukraina så lenge det trengs. Og vi vil fortsette å la Russland betale en høy pris inntil det slutter med sin aggresjon. Ukraina kan stole på at Europa hjelper til med å gjenoppbygge et mer motstandsdyktig land, som går videre på veien mot å bli med i EU.»
Det er noe som Von der Leyen enten ikke vet noe om, eller ikke vil snakke om. I mellomtiden virker Biden nærmere henne enn til Rand og CSIS eller senator Menendez og Nuland for ikke å snakke om den republikanske senator Rogers. Dette må være en optisk illusjon.
Denne artikkelen ble først publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
