oss 100 kroner!
I en kronikk i magasinet Newsweek tar 7. års medisin- og doktorgradstudent Kevin Bass et oppgjør med politikken som har blitt ført med nedstengninger og maskepåbud. Mye av det han tar oppgjør med er aktuelt for Norge. Våre myndigheter førte samme type politikk, og ytringsrommet for de som kritiserte og motsatte seg politikken møtte strenge sanksjoner, latterliggjøring, utestengelse og straff.
På Twitter skriver Bass:
“Jeg tok feil når det gjaldt lockdowns og mandater. Jeg tok feil, og grunnen til at jeg tok feil var min tribalisme, følelsene mine og min forvrengte forståelse av menneskets natur og viruset. Det betyr ikke så mye, men jeg ville be om unnskyldning for at jeg tok feil.
Mens mer innflytelsesrike mennesker enn meg selv ikke gjør det, så kan jeg gjøre det.
Det er OK å ta feil og innrømme hvor man tok feil og hva man lærte.
Det er en sentral del av måten vitenskapen fungerer på.”
Bass var positiv til måte myndigheten gikk frem mens tiltakene og restriksjonene stod på og understreker at han som medisinstudent og forsker sterkt støttet innsatsen til folkehelsemyndighetene når det gjaldt COVID-19.
Jeg trodde at myndighetene svarte på den største folkehelsekrisen i våre liv med medfølelse, flid og vitenskapelig ekspertise. Jeg var enig med dem da de ba om nedstengninger, vaksiner og boostere.
Vi i det vitenskapelige miljøet tok feil. Og det kostet liv.
Jeg ser nå at det vitenskapelige miljøet fra CDC til WHO til FDA og deres representanter, gjentatte ganger overvurderte bevisene og villedet publikum med sine egne synspunkter og retningslinjer, inkludert om naturlig kontra kunstig immunitet, skolestengninger og sykdomsoverføring, aerosolspredning, maskepåbud og vaksinens effektivitet og sikkerhet, spesielt blant unge. Alt dette var vitenskapelige feil der og da, ikke bare i ettertid. Utrolig nok fortsetter noen av disse obfuskasjonene til i dag.
Men kanskje viktigere enn noen individuell feil var hvor iboende feil den generelle tilnærmingen til det vitenskapelige samfunnet var, og fortsetter å være. Det var galt på en måte som undergravde dens effektivitet og resulterte i tusenvis om ikke millioner av dødsfall som kunne ha vært forebygget.
Bass tar et kraftig oppgjør med mentalitet og fremferd i vitenskapelige miljøer både innad og mot mennesker som ikke delte deres synspunkter:
Det vi ikke helt forstod, er at preferanser bestemmer hvordan vitenskapelig ekspertise brukes, og at våre preferanser kan være – ja, våre preferanser var – veldig forskjellige fra mange av menneskene vi betjener. Vi opprettet retningslinjer basert på våre preferanser, og begrunnet det deretter med data. Og så fremstilte vi de som motarbeidet vår innsats som villedede, uvitende, egoistiske og onde.
Vi gjorde vitenskap til en lagsport, og ved å gjøre det var det ikke lenger vitenskap. Det ble oss mot dem, og «de» svarte på den eneste måten noen kunne forvente at de skulle gjøre det: ved å gjøre motstand.
Bass’ beskrivelse av tilstandene og konsekvensene i hans hjemland USA kunne vært skrevet om Norge:
Vi ekskluderte viktige deler av befolkningen fra politikkutvikling og forviste kritikere, noe som betydde at vi satte inn en monolittisk reaksjon på tvers av en eksepsjonelt mangfoldig nasjon, skapte et samfunn mer splittet enn noen gang, og forverret langvarige helsemessige og økonomiske forskjeller.
Vår emosjonelle respons og inngrodde partiskhet forhindret oss i å se den fulle virkningen av våre handlinger på menneskene vi er ment å skulle tjene. Vi minimaliserte systematisk ulempene ved intervensjonene vi påla – påtvunget uten innspill, samtykke eller anerkjennelse fra de som ble tvunget til å leve med dem. Ved å gjøre det, krenket vi autonomien til de som ville bli mest negativt påvirket av vår politikk: de fattige, arbeiderklassen, småbedriftseiere, svarte og latinoer og barn. Disse populasjonene ble oversett fordi de ble gjort usynlige for oss ved den systematiske ekskludering fra den dominerende, korporatiserte mediemaskinen som antok allvitenhet.
Denne skjevheten i byrde har også forekommet i Norge. Etniske minoriteter med mange barn i små leiligheter led naturligvis i langt større grad enn de som bor i store villaer med hage og egen PC til både voksne og barn.
Norske redaksjoner ignorerte fullstendig, eller til og med latterliggjorde tiltak som The Great Barrington Declaration, det har også mediefavoritten molekylærbiolog Anne Spurkland, som har mottatt en halv million kroner for formidling av Covid-19 informasjon, og som har vært en ivrig pådriver for Covid-19 vaksinering av voksne og barn. Hun påstår at de norske legene som har signert på Great Barrington erklæringen er kjøpt og betalt.
Hovedstrømspreessen ga ingen plass til betydelige vitenskapsfolk som sa klart ifra at fenomenet verken var spesielt farlig for de aller fleste, og at nedstengninger og masker ikke hadde noe for seg.
De fleste av oss uttalte oss ikke til støtte for alternative synspunkter, og mange av oss prøvde å undertrykke dem. Da sterke vitenskapelige stemmer som de verdenskjente Stanford-professorene John Ioannidis, Jay Bhattacharya og Scott Atlas, eller -professorene Vinay Prasad og Monica Gandhi fra University of California San Francisco, slo alarm på vegne av sårbare samfunn, møtte de streng kritikk fra nådeløse mobber av kritikere og motstandere i det vitenskapelige miljøet – ofte ikke på grunnlag av fakta, men utelukkende på grunnlag av forskjeller i vitenskapelig mening.
Bass tar også for seg hvordan hetsen av kritiske stemmer har ført til det han omtaler som en katastrofe for allmennhetens tillit til pandemiresponsen og hvordan den amerikanske regjeringen konspirerte med Big Tech for å aggressivt undertrykke kritikk og meninger, og slettet de gyldige politiske bekymringene til regjeringens motstandere. Dette har også rammet norske kritikere.
Dette pågår fremdeles. Både Facebook, YouTube og Instagram driver utstrakt sensur. Det har også Twitter gjort og etter at Elon Musk investerte i plattformen har en mengde avsløringer kommet for dagen om hvordan Twitter utførte sensur og utestengelse nærmest på bestillingen fra den amerikanske regjeringen. I dag er debattklimaet på Twitter ikke til å kjenne igjen, og viktige forskere, leger, journalister har fått tilbake sine konti.
Og dette til tross for at pandemipolitikken ble skapt av et syltynt stykke av det amerikanske samfunnet som opphøyde seg til å presidere over arbeiderklassen – medlemmer av akademia, regjeringen, medisin, journalistikk, teknologi og folkehelse, som er høyt utdannede og privilegert. Fra komforten av sitt privilegium, hegner denne eliten til paternalisme, i motsetning til gjennomsnittlige amerikanere som hegner om det å stole på seg selv og hvis daglige liv rutinemessig krever at de regner med risiko. At mange av våre ledere forsømte å ta hensyn til den levde opplevelsen til dem på tvers av klasseskillet, er utilbørlig.
Uforståelig for oss på grunn av dette klasseskillet, dømte vi strengt lockdown-kritikere som late, bakpå, til og med onde. De som representerte deres interesser avfeide vi som samvittighetsløse snyltere. Vi trodde «feilinformasjon» fyrte opp de uvitende, og vi nektet å akseptere at slike mennesker rett og slett hadde et annet, gyldig synspunkt.
Vi laget politikk for folket uten å konsultere dem. Hvis våre offentlige helsemyndigheter hadde ledet med mindre hybris, kunne forløpet av pandemien i USA ha hatt et helt annet utfall, med langt færre tapte liv.
I stedet har vi vært vitne til et massivt og pågående tap av liv i Amerika på grunn av mistillit til vaksiner og helsevesenet; en massiv konsentrasjon av rikdom av allerede velstående eliter; en økning i selvmord og våpenvold, spesielt blant de fattige; en nesten dobling av depresjon og angstlidelser, spesielt blant unge; et katastrofalt tap av utdanning blant allerede vanskeligstilte barn; og blant de mest sårbare, et massivt tap av tillit til helsevesenet, vitenskapen, vitenskapelige myndigheter og politiske ledere som sådan.
Det er alltid greit å stille seg spørsmål om hvorfor og hvorfor nå, når ytringer som for ikke lenge siden knapt var mulig å få publisert i hovedstrømspresse, og også å legge merke til hvem som «får lov» til å gjøre det.
Motivasjonen min for å skrive dette er enkel: Det står klart for meg at for at offentlig tillit skal gjenopprettes til vitenskapen, bør forskere offentlig diskutere hva som gikk riktig og hva som gikk galt under pandemien, og hvor vi kunne ha gjort det bedre.
Det er OK å ta feil og innrømme hvor man tok feil og hva man lærte. Det er en sentral del av måten vitenskapen fungerer på. Likevel frykter jeg at mange er for forankret i gruppetenkning – og for redde for å ta ansvar offentlig – til å gjøre dette.
Vi venter i spenning på at norske myndigheter, helsebyråkrater, redaktører og andre som har vært pådrivere og utførere av “tiltak” og restriksjoner, vaksinepropaganda, “koronapass”, yrkesforbud for ikke-vaksinerte, internering og skremselspropaganda også vil innrømme at de tok feil, og gjerne også komme med en beklagelse. Konsekvensene av det de har gjort er svært alvorlige, noen av skadene vil aldri la seg reparere, liv har gått tapt.
Bass avslutter sin kronikk:
Å løse disse problemene på lang sikt krever et større engasjement for pluralisme og toleranse i institusjonene våre, herunder inkludering av kritiske, om enn upopulære stemmer.Intellektuell elitisme, credentialisme og klassisme må ta slutt. Å gjenopprette tilliten til folkehelsen – og vårt demokrati – er avhengig av det.
Her på steigan.no har vi siden “covid” ble lansert i mars 2020 publisert en rekke av det som kan kalles “motstemmer”. Vi har nærmest vært alene om det.
Hele kronikken kan leses her, den inneholder lenker.
