oss 100 kroner!
Av Jan Christensen.
Det er nå 50 år siden vi hadde den første folkeavstemninga om EU.
Ja-siden hadde pengene, media, storting og regjering, fagbevegelsen og næringslivet.
NRK intervjuet over dobbelt så mange ja-folk som nei-folk. Kringkastingsrådet ga seinere NRK honnør for balansert dekning. Av Regjeringas 12 millioner kroner til informasjon, fikk ja-siden 80%.
Skremslene i fall nei var ikke snaue: Industridød. Massearbeidsledighet. Kanskje havner vi endog bak jernteppet, til Moskvas store glede?
Dette til tross: Nei-siden – med solide argumenter og med tusenvis av frivillige aktivister på sin side – vant.
Det samme skjedde 22 år seinere.
Allikevel: Nytt nei.
Men denne gang hadde Makta, det vil si ja-siden – med Gro Harlem Brundtland i spissen – gardert seg: Uansett resultat av folkeavstemningen, skulle Norge bli en del av EU-systemet.
EØS-avtalen – som i 1992 nærmeste ble vedtatt som et kupp over hodet på det norske folk – trådte i kraft 1.1.94.
Den var tilhengernes «sikkerhetsnett».
At denne avtalen har fått virke i snart 29 år, er et paradoks. Den er EU inn bakdøra. Med stadig større import av landbruksprodukter, med fiskekvoter eid av utlendinger og med våre stortingspolitikeres ukritiske godkjenning av 13.000 EU-forordninger, direktiver og lover («rettsakter»), er dagens Norge mer lydig mot EU-systemet enn mange av EUs medlemsland.
Hvilke lærdommer kan vi så trekke av disse folkeavstemningene:
- Den politiske «eliten» i Norge – Makta – i første rekke representert ved Høyre og Arbeiderpartiet, har aldri godtatt folkets nei.
- At EU-medlemskap nå ikke står på Maktas dagsorden, er kun av taktiske grunner.
Å gå inn for medlemskap i EU er i dag ingen vinnersak. - Følgelig tar Makta tida til hjelp. Gjennom ulike «samarbeidsavtaler» skal vår nasjonale selvstendighet undermineres, folket «mørnes» og EU-motstanden svekkes.
Om kommende meningsmålinger skulle vise sånne tendenser, er det duket for en tredje folkeavstemning. - Når Makta taper mot folket, vil Makta alltid prøve å snu tapet til sin fordel. Derfor er det viktig med vaktbikkjer som både opplyser og som presser Makta til å handle i pakt med folkets ønsker.
Nei til EU, Rødt og SV er i dag fremst blant disse vaktbikkjene. Senterpartiets aktivistrolle i ei Arbeiderpartidominert regjering, er mer uklar. - Tverrpolitisk entusiasme og pågangsmot var drivkraft bak seirene i 1972 og 1994.
Ikke minst spilte ungdom og studenter en viktig rolle. Hvordan pånytt mobilisere spesielt disse gruppene i den fortsatte kampen mot EU og EØS?
Jan Christensen
Denne artikkelen ble først publisert i medlemsbladet til Drammen Nei til EU.
Illustrasjonsbildet er hentet fra Rolf Grovens nettarkiv: Norsk Nyromantikk (1972)
