oss 100 kroner!
Valget i Italia ble en brakseier for partiet Fratelli d’Italia og partileder GiorgiaMeloni. Partiet er en moderne videreføring av Benito Mussolinis Movimento Sociale Italiano og en del av partiets medlemmer vedkjenner seg sin fascistiske arv. Før valget skrev kommentatorene Thomas Fazi og Paolo Cornetti denne kommentaren om Giorgia Meloni og hennes rolle i italiensk politikk. Artikkelen ble publisert av UnHerd.
Red.
Det er ingenting opprørsk med Italias ledende «fascist»
Av Thomas Fazi og Paolo Cornetti – 22. august 2022
Italias første sommervalg noensinne finner ikke sted før om en måned, men utfallet virker allerede sikkert: Landets sentrum-høyre-koalisjon – bestående av Giorgia Melonis Italias brødre, Matteo Salvinis Lega og Silvio Berlusconis Forza Italia – leder målingene med en bred margin. Seieren virker garantert.
Særlig Italias brødre fortsetter å øke sin ledelse, og etablerer Meloni som de facto leder av sentrum-høyre-koalisjonen og som en sannsynlig kandidat til å bli den første kvinnelige statsministeren i italiensk historie. Partiet hennes ligger nå på rundt 25 %, med Salvinis Lega på 15 % og Forza Italia 7 % – nær å gi koalisjonen kanskje mer enn 60 % av setene på grunn av dagens valgsystem.
På den motsatte siden har det sentrale Demokratiske Partiet (PD), etablissementets parti, kuttet alle bånd med Giuseppe Contes Femstjernersbevegelse som de holder ansvarlig for Draghi-regjeringens fall – en utilgivelig synd for de italienske eliter. Men ved å avstå fra en valgallianse med Contes parti, som inntil for noen måneder siden virket alt annet enn sikker, har PD faktisk gitt opp sin eneste sjanse å komme i nærheten av et flertall. På egenhånd måler PD for tiden 23 %, noe som gjør det til det nest største partiet i landet. Men med sin sentrum-venstre-koalisjon bestående av små partier, vil de neppe få mer enn 30 % av stemmene.
Femstjernersbevegelsen har på sin side opplevd det mest spektakulære fallet av noe parti i moderne europeisk historie: På grunn av sterk systemkritisk holdning fikk det ved det siste valget i 2018 forbløffende 32,7 % av stemmene, 11 millioner totalt, hvilket gjorde det til det desidert det største partiet i parlamentet. I dag ligger målingen på rundt 10 %.
Dette er resultatet av det mange ser på som et svik mot partiets idealer. Siden det ikke oppnådde mye i løpet av sin kortvarige ‘populistiske’ regjeringsallianse med Lega, gjennomgikk det deretter intet mindre enn en fullstendig transformasjon, først alliert med den pro-etablissementsvennlige PD og deretter med sin urokkelige støtte til den teknokratiske regjeringen til Mario Draghi, selve legemliggjørelsen av postdemokratisk teknokratisk ledelse. Unødvendig å si at velgerne ikke var imponert – derav partiets frie fall i meningsmålingene.
For de mange millioner italienerne som satte sitt håp til Femstjernersbevegelsen er lærdommen dyster: Å stemme er meningsløst. Ikke overraskende anslår de fleste meningsmålinger at valgdeltakelsen ved det kommende valget vil være den laveste noensinne – med potensielt mer enn 40 % av velgerne som ikke vil bry seg om å gå til urnene.
Det ville imidlertid være en feil å skylde på Femstjernens svik – eller på Matteo Salvinis like patetiske fall fra populistisk bråkmaker til etablissementsaktør for den saks skyld. Dette er epifenomener av en mye dypere, strukturell uhygge i det italienske postdemokratiet: det faktum at regjeringer, uavhengig av hvem som blir stemt fram, har lite annet valg enn å gå med på hva Brussel og Frankfurt sier.
Dette ble tydelig under regjeringen til Femstjernersbevegelsen. Først la president Mattarella ned veto mot finansministerkandidaten foreslått av to partier på grunn av hans EU-kritiske holdning og tvang dem til å velge mer status quo-vennlig; så havnet makthaverne på kollisjonskurs med Brussel på grunn av en minimal budsjettunderskuddsøkning, som til slutt tvang regjeringen til å trekke seg tilbake. Eller man kan gå tilbake til de enda mer dramatiske hendelsene som førte til Berlusconis avgang i 2011, da Den europeiske sentralbanken, ledet av Draghi, konstruerte en statsgjeldskrise for å tvinge Silvio Berlusconi til å forlate vervet til fordel for teknokraten Mario Monti.
For å si det rett ut er ikke lenger Italia et demokrati – det er et vedheng til EU-imperiet. Det er egentlig ingen annen måte å beskrive et system der demokratisk uansvarlige institusjoner, som EU-kommisjonen og ECB, er i stand til å vilkårlig bestemme politikken til valgte regjeringer eller til og med tvinge dem fra vervet. Så innbyggerne kan neppe klandres for å tro at stemmegivning til syvende og sist er meningsløst.
Partiene er helt klar over dette, men ikke villige til å innrømme det for velgerne. Og ingen er mer klar over det enn Giorgia Meloni. Hun vet godt at Italia ikke er en suveren nasjon, og at det å vinne et valg bare er en del av jobben. Å ha støtte fra det europeiske (og amerikanske) etablissementet er like viktig hvis hun ønsker å forbli ved makten.
Dette er grunnen til at hun har gått langt de siste månedene for å fjerne bekymringene om partiets nyfascistiske røtter, og for å uttrykke sin helhjertede støtte til EU, det euro-atlantiske partnerskapet og Nato, inkludert å stemme for å sende våpen til Ukraina. Faktisk er de to første punktene på sentrum-høyre-koalisjonens agenda «full tilslutning til den europeiske integrasjonsprosessen» og «respekt for Italias internasjonale allianser».
På tross av alt hennes snakk om å «være på arbeidernes side», har Meloni på samme måte sørget for å styre unna alle sosioøkonomiske forslag som kan komme i konflikt med EUs økonomiske styring, vel vitende om at det ville resultere i rask og nådeløs gjengjeldelse fra europeiske myndigheter. Faktisk er hennes økonomiske agenda et klassisk nyliberal-konservativt program – basert på lavere skatter (men streng budsjettbalanse), arbeidsordninger (inntektsstøtte betinget av å akseptere hvilken som helst jobb mottakerne tilbys), og større arbeidsfleksibilitet. Det eneste forslaget som trosser den økonomiske ortodoksien er kravet om litt høyere pensjoner.
Samlet sett foretrekker Meloni å snakke om kulturelle- og identitetsspørsmål fremfor økonomiske. Derav hennes agendas fokus på å forsvare og fremme «Europas klassiske og jødisk-kristne historiske og kulturelle røtter og identitet», strammere immigrasjonsregler og større kriminalitetsforebyggende tiltak. Dette er selvfølgelig delvis et resultat av Melonis bakgrunn. Men det er like mye en konsekvens av måten EUs økonomiske pensée unique – ved å utelukke alle alternativer til å styre samfunnet og økonomien – uunngåelig ender opp med å gjøre om politiske utfordringer til status quo, og til hvor EU selv er blitt kulturell-identitær.
Dette forklarer hvorfor motstanden mot EU over hele Europa ikke er uttrykt så mye i blokkens økonomiske politikk, men om dens inngrep i «mangfoldet» til de europeiske folkene. Dette setter Melonis Italias brødre sammen med alle de store europeiske høyrepartiene – Viktor Orbáns Fidesz, Polens Lov og rettferdighet eller Østerrikes Frihetsparti – hvor ingen av dem utfordrer EUs økonomiske arkitektur åpent, men fokuserer for det meste sin kritikk på blokkens trussel til europeiske kulturelle og religiøse tradisjoner. Dette er ikke å si at disse problemene ikke er viktige, men denne trenden avslører hvordan EU har lykkes i å flytte enhver motstand til seg selv fra det sosioøkonomiske over til det identitære, og dermed gi næring til selve kulturkrigene som river våre samfunn i stykker.
Hva vi kan forvente av en fremtidig sentrum-høyre-regjering ble nylig klargjort av Lucio Baccaro: «De vil vedta noen få (avskyelige) lover om migranter, LHBT-ere osv, gi noen godbiter til valgkretsene sine, men ellers vil landet fortsette å bli styrt utenfra». I mellomtiden vil de konkrete materielle behovene til de fleste italienere forbli uberørt midt i en dramatisk forverret sosial og økonomisk krise. Meloni – akkurat som alle de andre partiene – har for eksempel ingen anelse om hvordan energikrisen skal løses, og har faktisk lovet å fortsette sanksjonene mot Russland og militær støtte til Ukraina som selvfølgelig er roten til den nåværende krisen.
Så hvorfor nyter Meloni så utbredt og voksende støtte? Svaret er ganske enkelt: Til tross for alt det ovennevnte, er Italias brødre det eneste partiet som har motarbeidet de EU-vennlige og teknokratiske regjeringene de siste ti årene. Og derfor, i øynene til en god del italienere, representerer Meloni fortsatt en utfordring til det politiske etablissementet, som de fleste italienere fortsetter å rase mot. Av denne grunn kanaliserer Meloni avskyet mange velgere har for PD, inkarnasjonen av den progressive, systemlojale, EU-orienterte venstresiden.
Dette er også grunnen til at oppfordringene fra PDs leder Enrico Letta om å «forene seg mot den fascistiske trusselen», som vanligvis er ganske effektive for Italias tradisjonelt moderate velgere, stort sett faller for døve ører denne gangen. Ikke fordi italienerne utvikler en smak for fascisme – det er ikke noe «fascistisk» ved Meloni etter noen rimelig forståelse av begrepet – men fordi den antifascistiske retorikken låter stadig hulere fra et parti som mer enn noe annet har støttet rivingen av Italias demokrati og velferdsstat for EU.
Selv et økende antall mennesker på venstresiden begynner å forstå dette. Et talende eksempel var en ganske forbløffende artikkel som dukket opp i det liberal-progressive magasinet Left, som kom til følgende konklusjon: «Vi er nødt å innse virkeligheten at Det demokratiske partiet er et dypt upopulært, reaksjonært parti, og hovedskyldig for nedgangen de siste 15 årene. Å stemme for det er ikke det minst verste valget, men det verste».
Og likevel vil de som stemmer på Meloni i håp om å endre ting sannsynligvis bli skuffet. Gitt at de mindre systemkritiske partiene – Gianluigi Paragones Italexit, den sosialistiske anti-EU-koalisjonen Italia Sovrana e Popolare, og den venstreorienterte Unione Popolare -koalisjonen – risikerer alle å forbli under terskelen på 3 %, kommer ikke den reelle trusselen mot det som er igjen av italiensk demokrati fra Meloni. Snarere kommer den fra det faktum at etter all sannsynlighet vil 100% av setene i det neste parlamentet tilhøre EU – det stillestående økonomiske systemet som forårsaket dette kaoset i utgangspunktet.
Originalenes tittel: Is Giorgia Meloni an EU puppet?
Artikkelen er oversatt til norsk for steigan.no av Runar B.
