Av Trond Andresen.
Man kunne redusert bensinprisen til 15 kroner ved midlertidig å fjerne avgiftene. Dette er ikke noe budsjettproblem for staten, da statens ekstraordinære inntekter fordi vi som eneste vest-europeiske land er en svær gass- og olje-eksportør, overgår statens inntektstap av et slikt avgiftskutt.
Det samme argumentet kan brukes om elektrisk strøm.
På grunn av Norges særstilling som svær energieksportør er det mulig å sette en makspris på bensin, diesel og strøm. La oss si 14 kr. for diesel og 15 for bensin og 50 øre/kWt for strøm. Uten at dette er noe budsjettproblem. Det står «bare» på vilje.
Så kommer innvendinga: Men bør vi ikke uansett ha høyere avgifter på slikt av miljøhensyn?
Mitt svar: Denne enorme avgiftsøkninga er en dramatisk økning i skatt på folk og næringsliv i Norge. Og denne skatteøkninga er flat og ikke progressiv; den er hyper-usosial.
Prishoppet vanskeliggjør livssituasjonen til dem med dårlig råd fra før, pluss industri, transport, bønder og andre bedrifter som er avhengige av strøm og drivstoff som innsatsfaktorer. Og den økte inflasjonen pga dette medfører i tillegg renteøkning, noe som gjør situasjonen for vanskeligstilte husholdninger og bedrifter enda verre.
Et sensasjonelt svært hopp, som ikke er politisk vedtatt, eller har gjennomgått noen samfunnsdebatt her i landet i forkant. Det hadde i andre tider vært politisk umulig å få vedtatt så svære økninger på Stortinget basert på noe slags «grønn» argumentasjon.
De «grønne» folka som gjerne vil misbruke det Ukraina- og sanksjonsrelaterte prishoppet – som verken er politisk bestemt i Norge eller drøfta i samfunnsdebatt på forhånd – til et slags voldsomt «grønt skifte», driver derfor et ytterst usosialt, uhederlig og opportunistisk politisk spill. Snakk om å fiske i rørt vann.