oss 100 kroner!
Det er et rasistisk preg over krigsmotstanden
Av Ove Bengt Berg.
Den politiske stormen som feier over vårt land og i Europa mot Russlands invasjon i Ukraina er som en etterlengta storm i flere tiår mot krigerske invasjoner. Hvis dette nå blir et vendepunkt der «hele Norge» nå begynner å engasjere seg på samme måten mot alle stater som setter i gang angrepskriger, inkludert Norges egne angrepskriger, kan vi få et grunnleggende skifte for krigsmotstand og fred i verden.
Men: Beklager, sett i lys av krigene de siste tretti åra, framstår ikke dagens krigsmotstand troverdig. Dagens storm mot Russland er ikke uttrykk for et prinsipp mot kriger og ikke-innblanding i andre land. Det er heller ikke noe som tyder på at Ukraina-krigen har ført til en helt ny allment akseptert politisk forståelse om at militær innblanding i andre land fra nå av vil bli kraftfullt motarbeida. Prinsippet er fortsatt at våre venner, og Norges politiske ledere, kan invadere og bombe hvem de vil. Det vil vi derimot fortsatt ikke godta at våre utpekte fiender får lov til. Den norske staten vil fortsatt framstille seg som fredens og fredsmeklernes ledende land kombinert med å være tilhenger av «humanitære» kriger på lydig vink fra USA. Vi sender våpen og ikke fredsmeklere til Ukraina.
Denne selektive norske, amerikanske og europeiske motstanden mot andres kriger og for sine egne kriger har et tydelig rasistisk preg. Det er verdens fattige nasjoner med mennesker som ikke er kritthvite i huden som rammes hardest av alle krigene.
Fredsnasjonen Norge sender våpen — ikke fredsmeklere
I Norge vil de politiske myndighetene lære oss at vi er verdensmestre i fred og fredsmekling. Men Norge krever ikke våpenhvile og forhandlinger i Ukraina. Trass i forbudet vi fikk for rundt 60 år sia mot våpeneksport til parter som er i krig, sender Norge nå våpen til Ukraina som en hjelp i den militære kampen mot Russland.
Plutselig nå? Hva med alle de andre invasjonene?
Andres overgrep kan ikke forsvare at andre gjør det samme. USAs svært mange kriger kan ikke forsvare at Russland gjør det samme. Men når det i årtier har vært mange kriger og det bare er en liten ekstra engasjert flokk som har engasjert seg mot dem, må det kunne forsvares å stille spørsmålet «Hva er det som plutselig gjør at «hele Norge» som norske langrennsløpere, skiskyttere og OBOS påtok seg ansvaret for å være nasjonale og internasjonale politiske forbilder for «den politisk rettferdige sak»?» Hva er det med Ukraina som gjør innbyggerne i det landet mer verdt for «alle» som i dag maler ukrainske flagg i ansiktet plutselig reagerer på denne krigen?
Marielle Leraand, medlem Rødt, har tidligere vært medlem av partiets internasjonale utvalg og skriver 6. mars i år på sin Facebook-side:
Det er ikke sånn at det var et enormt folkelig engasjement for 11 år siden da Norge sendte bombefly til Libya. Det var ingen libyske flagg overalt på folks profilbilder da.
Ny nasjonal og internasjonal folkebevegelse mot kriger og innblanding i andre land?
Begynner det en ny folkelig politisk bevegelse mot angrepskriger og innblanding i andre lands indre forhold nå — for nasjonal sjølråderett? Det ville være veldig bra om så skjer. Men det er åpenbart ingen grunn til å tru på det. Det er nok dessverre ikke motstand mot krig og for retten til nasjonal sjølråderett som driver næringslivet, idrettsorganisasjonene og «alle andre» i kampen mot Russlands innmarsj i Ukraina. Det særegne ved krigen i Ukraina er at her er det yndlingsfienden Russland som er den ene parten. Mens russere har vist til de tre store og ødeleggende angrepene vestfra i 1812 (Frankrike, Napoleon), 1918-21 (mest fra Storbritannia) og 1941-45 (Tyskland, Hitler), har vi i Norge i 200 år dyrka ventinga på det varsla og frykta russiske angrepet. Krigen i Ukraina er som skapt for den russerangsten hele Norge har utvikla i århundrer. Den frykten trumfer det som burde vært kamp mot all krig og for alle staters rett til sjøl å styre i sitt eget land uten utenlandsk innblanding.
Motstemmer skal bort. Har det vært en mer hatefull stemning siden 1945?
Den omfattende støtten til Ukraina har ført til en sjelden uforsonlig situasjon. Hatsk som neppe tidligere de siste 60 åra. Terje Alnes skriver:
«Nå kreves det lydighet og ensretting, så ikke prøv å nyansere, i dag er verden sort/hvitt. Slik er det politiske klimaet vi står i. … Det sies nærmest rett ut at disse motstemmene har vært propagandister for Putin og at de står i ledtog med en diktator.»
«Det russiske angrepet på Ukraina er forkastelig. Det kan ikke forsvares, … Likevel, det politiske klimaet vi nå opplever i Norge og andre NATO/USA-vennlige land er skadelig.»
På sosiale medier hånes, trues og trakasseres i fredens navn dem som ikke stiller i geledd. Bare å si at krigen i Ukraina er en fortsettelse av politikken med andre midler, et ledd i en prosess, blir avvist med «argumentet» at «Dette ville Putin ha likt».
Thomas Vermes skriver en kommentar 6. mars til kritikken fra Dagens Næringslivs politiske redaktør Frithjof Jacobsen som i NRKs Helgemorgen 6. mars i år kritiserte alle som ikke alt før Russlands invasjon delte Jacobsens syn. Vermes skriver:
…det har oppstått et helt spesielt debattklima der avvikende meninger ikke kan fremmes uten å bli slått i hartkorn med Putin.
Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm kaller den slags folk, personifisert ved avisa Klassekampen, for «Putins norske etterplaprere». At den liberalistiske tenketanken Civita hamrer løs på mennesker som har vært inne på tanken at Russland kan ha reelle bekymringer for sin sikkerhet, er som det skal være. Men skribenten Eirik Løkkes betegnelse «De norske Putin-klakørene» er ikke spesielt vellykket hvis man mener at et godt, offentlig ordskifte er bra i et demokrati.
Raseri og hets svirrer også i sosiale medier.
Terje Alnes skriver: «Nå kreves det boikott av alt russisk. Skalk lukene, alle dører skal stenges. Idretten og kulturlivet sanksjonerer og boikotter. Hva godt skal dette føre til?» Kontakten med alt russisk fjernes i Europa nå, som bøker og kunstverk. Russiske barn i Norge mobbes og ungdom fra Russland og Hviterussland får ikke delta i Norway Cup. Hvorfor får USA og andre land som stadig invaderer og bomber, delta både på Ekeberg og ellers i verden uten at det stilles et eneste spørsmål om det?
Kanselleringskulturen nyttig i kriger
Før Ukraina-krigen har det i USA og Europa vært en kampanje for å fjerne statuer av personer som nå hevdes ikke fortjener å stå på sokkel, fjerne navneskilt på benker som noen ikke fortjener og fjerning av bøker med påstått rasistisk eller sexistisk innhold. Det samme med motforestillinger som noen vil fremme på diskusjonsmøter, de skal «kanselleres», nektes talerett. Denne kulturen har fungert som en utmerka trening til dagens ukrainasituasjon, og vil bli av avgjørende militær betydning når alle verdensmaktene før eller seinere braker sammen i uforsonlighet. Da blir det oppstilling: Enten er du med oss, eller du blir utstøtt (minst).
Rasistisk antikrigsbevegelse
De fleste krigene som USA har satt i gang etter Sovjetunionens fall i 1990, 14 i tallet, har ramma verdens fattigste nasjoner i den tredje verden. Som krigene mot Libya, mot Syria, Irak og Afghanistan. Norge har deltatt i tre av disse krigene.
Marielle Leraand skriver:
Men hvem var skurken i Afrika-eventyret?
Mediene i Norge hadde sjølsagt svaret og malte et demon-bilde av Ghadaffi. Noe befolkninga sjølsagt trenger dersom de skal bli overbevist om å støtte at landet vårt går til krig.
Vel, det er mulig litt etnosentrisk, for ifølge HELE den Afrikanske Union (55 land i Afrika) så var Norge og NATO definitivt «The bad guy!» i Libyakrigen.
Men, som vi vet, omtrent ingen i Norge reagerte på at landet vårt bedrev krigføring i et afrikansk land.
Det var ikke titusenvis i solidaritetstog for det libyske folket.
Det var ingen redsel å spore i den norske befolkninga mot et EKSTREMT aggressivt NATO som bomba tett. For det var jo bare langt-der-borte-i-Afrika; og hvem ser vel det? Hva med de livredde barna som tilbragte dagene i mars for 11 år siden i bomberom når norske bombefly bomba midt inne i sentrum av hovedstaden? Ja, HELT EKTE SMÅ BARN. Selv om vi ikke fikk se disse barna på Dagsrevyen.
Så da er vi ved mitt poeng her:
…hva gjør at vår solidaritet og medlidelse er så ufattelig mye sterkere når det er hvite, blåøyde ukrainere som er «ofre», enn når det er svarte afrikanere?
Det er neppe bevisst at grunnen til at krigsofrene i den fattige verden ikke har fått vanlige europeeres støtte fordi de er fattige og er mørke i huden. Forskjellsbehandlinga av krigene har likevel et tydelig rasistisk preg. Det er ikke alle krigsofres menneskeverd som mobiliserer Idrettsforbundet, LO og OBOS. Ikke tidligere, og helt sikkert heller ikke fra nå av heller. Noen er mer verdt enn andre.
Denne artikkelen ble først publisert av Politikus.
