oss 100 kroner!
«Faren er at Ukraina revner i det pro-europeiske vest og det prorussiske øst», ble det meldt på Dagsrevyen 2. desember 2013, knapt to uker inn i de vestlig-støttede protestene som førte til statskupp 22. februar 2014.
Allerede da visste altså norske, amerikanske og andre vestlige ledere at deres støtte til disse demonstrantene og opprørerne kunne føre til krig, da slik ‘revning’ ofte skjer etter krig (som da Jugoslavia ble delt i seks på 1990-tallet, også det med hjelp av USA, NATO, EU og Norge, det er også et mål å splitte opp Russland). Allikevel fortsatte Vesten med sin støtte til denne prosessen som endte med statskupp 22. februar 2014 og snart krig. Så her er det ingen grunn til å spille uskyldig fra norske og andre vestlige myndigheters side.
Ville USA, NATO og EU ha krig? De var i det minste svært likeglade også overfor faren for at Russland ville invadere Ukraina. Det må man kunne si om de vestlige lederne som før 24. februar påsto at de visste eller trodde at Russland ville gjøre det uten å tilby så mye som et eneste lite kompromiss for å unngå det. Den amerikanske statsviteren John Mearsheimer er en av mange som har advart mot at det å innlemme Ukraina kunne føre til krig. Men vestlige ledere vender det døve øret til alle som foreslår det aller minste kompromiss. Også nå etter at Russland faktisk invaderte Ukraina, noe de hadde flere grunner til, uten at det unnskylder sjølve invasjonen. Tvert imot sender Norge/Vesten våpen inn til ukrainske ekstremister for å sikre at krigen blir enda mer voldsom og blodig.
Se: John J. Mearsheimer: – Ukraina burde bli en nøytral stat
Russlands invasjon blir blant annet begrunnet med at de vil beskytte den russiske befolkningen især mot nazister. Om ikke Ukrainas myndigheter er nazister så har de ytt støtte til nazistiske grupper, innlemmet nazistiske Azov Battalion i Ukrainas hær, latt være å forfølge nazisters forbrytelser osv. Det har til og med NATO-tilknyttede Atlantic Council sagt, så det er langt mer enn bare russisk propaganda: «Det høres ut som Kreml-propaganda, men det er det ikke. I forrige uke avslørte Hromadske Radio at Ukrainas ungdoms og idrettsdepartement finansierer den nynazistiske gruppen C14 for å fremme i nasjonale patriotiske utdanningsprosjekter» i landet». (20. juni 2018).
Russlands invasjon av Ukraina kan muligens best sammenlignes med USAs angrep på Irak i 2003, som Kjell Magne Bondeviks regjering støttet i det skjulte, en krig som pågår den dag i dag, men på andre måter. Forskjellen er at den krigen kun var basert på løgner.
Ellers er det viktig å ha i mente at en del av de som støtter Russlands angrep på Ukraina gjør det fordi de har venner og slektninger i Donbass som har blitt bombardert og drept av ukrainske regjeringsstyrker, som blant annet har brukt bombefly mot befolkningen der. De har altså sine grunner for å støtte angrepet, uten at det etter mening rettferdiggjør det. Men husk at store deler av Norges befolkning, samt Stoltenberg-regjeringen og et samlet storting støttet krigene mot Libya og Syria. Disse regnes fortsatt som respektable mennesker i USA/NATOs Norge.
Å kreve det umulige er en velkjent taktikk for de som ønsker krig. For eksempel krevde USA/NATO helt umulige ting av serbiske ledere i 1999. For serberne trenger litt bombing, som USAs daværende utenriksminister Madeleine Albright sa. Så da var det om å gjøre å finne på et påskudd som lurte folk til å tro at serberne faktisk fortjente å bli bombet (mer enn de andre partene i krigen, som inkluderte NATO sjøl). Jens Stoltenberg var over seg av stolthet og glede da han møtte denne mordersken i 2015. «An honour to meet a legend in foreign policy», skrev han da på Twitter).
På samme måte med Russlands mange krav til USA/NATO. Russland må ha visst at det var urealistisk å få innfridd alle kravene. Men betyr det at de ønsket å invadere Ukraina? Jeg tror ikke det, men de ønsket åpenbart å få avklart en del forhold.
Når NATO nektet Russland å bli med i NATO kunne de sjølsagt ha nektet Ukraina det samme. Mange i Vesten må ha ønsket denne krigen når de ikke en gang var i stand til å komme Russland i møte på dette ene punktet. Klassekampens Bjørgulv Braanen penset innom det samme 1. mars og siterte blant annet Thorbjørn Jagland på Facebook: «Nå hevder amerikanerne at de har visst lenge at Putin ville gå til krig. Hvorfor satte man da ikke diplomatiet i høygir? OSSE, som ble opprettet som følge av Sikkerhetskonferansen i Helsinki i 1975, kunne vært brukt til å innkalle en ny ‘Helsinkikonferanse’, slik at man kunne skape en prosess for å drøfte bekymringer alle parter hadde».
Tulsi Gabbard har representert Det demokratiske parti i Representantenes hus’ forvars- og utenrikskomiteer siden 2013. I tillegg har hun vært en av nestlederne i sitt parti. Hun er major i Arménasjonalgarden og var i aktiv tjeneste i Irak fra 2004 til 2005 og i Kuwait fra 2008 til 2009 og sa det i klartekst: Biden-administrasjonen ønsket invasjonen for å få et påskudd til «drakoniske» sanksjoner mot Russland. Disse sanksjonene inkluderte naturligvis det å få stoppet Nord Stream 2. USA sa allerede for et par år siden at de ville bruke «alle midler» for å få stoppet denne gassrørledningen som har kostet Russland 100 milliarder kroner. Det har USA nå klart.
Russlands invasjon av Ukraina kan derfor også sammenlignes med det at Sovjetunionen gikk inn i Afghanistan ved juletider 1979. For forspillet ligner: I Afghanistan hadde det et års tid pågått et islamistisk opprør, støttet av blant USA, noe som førte til at Afghanistan ba Russland om hjelp, første gang i mars 1979. Russland svarte da nei, fordi de fryktet konsekvensene, men ombestemte seg etter mordet på den afghanske lederen Nur Muhammad Taraki i oktober 1979. Zbigniew Brzeziński, som var sikkerhetspolitisk rådgiver for USAs president Jimmy Carter, sa seinere at de støtta islamistopprøret for å lure Sovjet inn i en felle. Og det lyktes som kjent over all forventning. Dette fryktelige nederlaget for russerne var en av årsakene til at de fleste trodde at Russland ikke ville risikere noe slikt på nytt, i Ukraina.
Forspillet til Russlands invasjon av Ukraina inkluderer at USA/NATO/EU i 2014 støtta et statskupp som installerte svært antirussiske ledere i landet. Dette førte til gjenforeningen mellom Krim og Russland og et opprør fra Russland-vennlige ukrainere i Øst-Ukraina. Opprøret eskalerte til krig da Ukrainas myndigheter satte inn bombefly mot sine landsmenn i øst fra mai 2014. Dette ble godkjent, ja, oppmuntret av USA/NATO/EU, som har oversvømt Ukraina med våpen og militære instruktører i alle de åtte årene som har gått siden kuppet. Denne krigen var plagsom for Russland så vel som for ukrainerne og var en av grunnene til Russlands invasjon.
I tilfellet Ukraina fikk ikke Russland noen invitasjon til å gå inn, derfor mangler intervensjonen legitimitet ala det Russland hadde i 1979 og i Syria fra 2015. «Med angrepet på Ukraina har Russland mistet sin troverdighet som forsvarer av folkeretten – i likhet med Nato», som Arne Overrein skrev i Klassekampen 1. mars.
Vi mennesker inngår kompromisser hver eneste dag for å sikre gode relasjoner med familiemedlemmer, venner, kolleger, younameit. Men norske/vestlige politikere klarte ikke å inngå det ene, lille kompromisset som kunne ha berget freden i Europa. Vi vet ikke om en garanti mot ukrainsk NATO-medlemskap ville ha hindret Russlands invasjon. Men vi vet nå at vestlige ledere ikke en gang prøvde denne muligheten. De ville ikke gi freden en sjanse. Det at de ikke ville det er helt i tråd med uttalte ønsker om å splitte opp Russland (på samme måte som Jugoslavia). Dette unnskylder sjølsagt ikke Russlands angrep på Ukraina, som jeg fordømmer. Men Russland ville hatt en langt sterkere sak overfor verdenssamfunnet hvis de hadde ventet til de eventuelt ble angrepet. På den annen side fryktet Russland at Ukraina var i ferd med å utvikle atomvåpen. Så invasjonen bærer preg av å være såkalt preemptivt (forkjøpsangrep).
Jeg tok feil da sa at jeg ikke trodde Russland ville invadere hele Ukraina, i likhet med de fleste andre. Men jeg fikk rett da jeg i desember 2013 sa at vold avler vold, med andre ord at det pågående statskuppforsøket ville kunne få en motreaksjon. Når noen forbeholder seg retten til å bruke vold kan andre komme til å tenke at de også har rett til det, som hevn. Og faren for krig var altså kjent allerede da.
Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.
