oss 100 kroner!
«Ikke tusen ord seg prenter, som én gjernings spor.»
Av Eirik Værnes.
De som ble rammet hardest av nedstenging, tiltak og restriksjoner var ikke de store selskapene eller dem med mest ressurser. Det var små bedrifter og enkeltpersonselskap. Det kom tydelig frem på SMB Norges konferanse for små og mellomstore bedrifter, hvor et av temaene var «hvordan re-starte næringslivet?» Allikevel virker det som om politikernes likegyldighet og skjevfordeling har skapt en reaksjon som gir grunn til optimisme.
Urettferdig fordeling
Amazon rapporterte om den høyeste inntjeningen i selskapets historie, fire måneder inn i pandemien. (https://www.reuters.com/article/us-amazon-com-results-idUSKCN24V3HL) Og fortjenesten fortsatte bare å stige. Gigantene Facebook, Apple, Amazon og Alphabet (Google) knuste alle forventninger på markedet. Imens gikk det dårlig for lokale bedrifter og mange mistet jobbene sine. I Norge gikk hver fjerde støttekrone til ren profitt, ifølge Dagsavisen. (https://www.dagsavisen.no/debatt/leder/2021/11/30/koronaprofitt/) Allikevel er restaurantbransjen nå redd for konkurser på grunn av mangelen på støtte og utsatte skatter og avgifter som venter på å bli betalt. De har bare fått 30 prosent av det de trenger, estimerer styreleder i Norsk Restaurantforening, Tony Pedersen. For alternative behandlere ble det i tillegg vanskeligere å drive butikk da deres tjenester ble momsbelagt fra begynnelsen av 2021. Noe som gjorde behandlingen de tilbyr 25 prosent dyrere.
Da samfunnet stengte ned skulle vi beskytte de eldre og de sårbare mot Sars-CoV-2. For de ensomme og dem med mentale problemer ble lidelsene verre under pandemien. Måneder med stengte butikker, skjenkestopp og andre strenge tiltak, tok også knekken på mange små bedrifter.
SMB Norge er en interesseorganisasjon for små og mellomstore bedrifter, og jobber for at de skal bli hørt i viktige saker som angår dem. To år etter at Verdens helseorganisasjon erklærte utbruddet av Sars-CoV-2-viruset for en pandemi, holdt SMB en konferanse på Hotel Bristol i Oslo, hvor et av de sentrale spørsmålene var hvordan næringslivet kunne komme seg på bena igjen etter to lange, vanskelige år. Det var fagfolk innen medisin, jus og psykologi tilstede for å fortelle om pandemien fra sitt ståsted. Representanter fra de bransjene som er hardest rammet kunne fortelle sine historier. I tillegg ble det presentert noen initiativer som hadde oppstått under pandemien med fokus på å hjelpe dem som slet mest og ble urettmessig behandlet.
Tap for små bedrifter
Det tar tid å bygge en bedrift. De minste reduserer utgiftene for å spare. Massasjeterapeut Tom Eikelind, som driver Flow Energy, brukte lang tid på å bygge opp sin egen bedrift og kundeliste. Fire år ventet han før han tok ut lønn. Det gjorde han først i mars 2020. Da stengte landet ned.
Han tapte 140 000 kr bare på de første sju ukene. Lønnstilskuddet han fikk i løpet av nedstengingen var på 6.500 kroner. Tom Eikelind poengterer at han ikke er noen stor tilhenger av Facebook, men det var gjennom en av deres ordninger at han fikk penger for å klare seg gjennom pandemien.
Tony Pedersen, styreleder i norsk restaurantforening og i restauranten Plah, har sett lite til støtteordningene som det ble skrytt av på TV. De ansatte i restaurantbransjen har kun fått omtrent 30 prosent av det de trenger for å klare seg, sier han. Servitører og kokker har flyktet. Han opplever at bransjen blir oversett.
Mange restauranter har levd på håpet om en rask gjenåpning, og klart seg så vidt ved å utsette avgifter og ta opp lån. Men Pedersen mener det er nå konkursene vil begynne å komme. Avgifter har blitt utsatt og lån tatt opp i løpet av de to siste årene, og det er uaktuelt for staten å ta regningen.
Hadde han visst at de ikke bare måtte holde stengt i 2 uker, som det ble varslet om i starten, men i hele 43 uker, så er det ikke sikkert han hadde blitt værende i samme yrke. Det var den psykiske påkjenningen av å ikke vite om han måtte stenge eller kunne holde åpent som var verst. Å ikke vite hvilke påbud og retningslinjer som ville gjelde fra uke til uke.
Nedstengingen fra et medisinsk ståsted – hva var grunnlaget for å innføre restriksjoner?
«Så hvorfor stengte vi egentlig ned?» spør allmennlege Torkel Snellingen. Han belyser noe av det som skjedde i pandemiens første fase. WHO informerte verden om at vi var inne i en alvorlig pandemi. I Norge mente beredskapsutvalget at man skulle følge planene som allerede fantes. Men modellene fra Imperial College i London var skremmende og myndighetene bestemte seg for å kaste beredskapsplanene og stenge ned samfunnet – for å flate ut sykehuskurven. Nedstengingen skulle vare i 2 uker.
Som Erna Solberg sa: «Vi hadde planer, men planene var ikke for denne pandemien.»
Etter å ha sett datamodellene fra Imperial College som viste at både sykehusinnleggelsene og dødsraten ville være høy uten tiltak, begynte testingen. Det ble sagt at alle kunne være smittsomme og spre smitten videre, uansett om de følte seg helt friske. Såkalt asymptomatisk smitte. Grunnlaget for at asymptomatisk smitte ble vurdert sannsynlig, var nyheten om forretningskvinnen fra Wuhan i Kina som hadde reist til Tyskland – helt frisk og uten symptomer – og smittet flere tyskere. Men denne historien viste seg senere å ikke stemme. Kvinnen hadde vært syk og brukt smertestillende for å klare å gjennomføre reisen.
Uansett levde myten om den asymptomatiske smitten videre, viruset ga seg ikke og samfunnet måtte holdes stengt.
Det hjalp ikke at anerkjente leger og forskere kom med advarende innvendinger. Charlotte Haug, mangeårig redaktør for tidsskriftet for den norske legeforening, kastet lys over begrepet «smitte». Hun mener begrepet ble misforstått, og at det ble misvisende å se på smittetallene og ikke på hvor mange som ble syke og døde. Lege Halvor Næss fortalte om da han i år 2000 hadde hatt 1000 innleggelser på tre uker. Uten at media kom løpende for å rapportere. Høye tall på innleggelser var ikke noe nytt. Tre av de fremste epidemiologene i verden kritiserte tiltakene som de mente var uforholdsmessige. Dr. Martin Kulldorff, Dr. Sunetra Gupta og Dr. Jay Bhattacharya gikk sammen om å skrive The Great Barrington Declaration. Nå er erklæringen underskrevet av hundretusenvis av leger over hele kloden. Til tross for disse innsigelsene fra fagpersoner sto myndighetene på sitt. Løsningen på pandemien var nedstenging, strenge restriksjoner og testing, frem til vi fikk en vaksine.
Uvilje mot å skaffe kunnskap
«Vi må få mer kunnskap,» har Mette Kalager sagt gjennom hele pandemien. Hun er lege og professor ved henholdsvis Oslo universitetssykehus og Universitetet i Oslo, og har i løpet av de to siste årene vært tilstede i media med oppfordringer til myndighetene om å ha en mer kunnskapsbasert tilnærming til pandemien. De tok ikke hensyn til kunnskapen som allerede forelå og tok heller ikke med nye undersøkelser i sine vurderinger.
Medisinere må forholde seg til kunnskapsbasert praksis. Det er lovfestet praksis der det finnes et kunnskapshierarki som ekspertene forholder seg til. På bunnen av dette hierarkiet ligger ekspertuttalelser. Øverst i hierarkiet er systematiske oversikter og meta-analyser av randomiserte studier.
Det er noen prioriteringskriterier innenfor kunnskapsbasert medisin når det kommer til behandling. Nytten skal oppveie ulempen, og det må være en vurdering av fordeler og ulemper ved behandlingene som gis. Ressursbruken skal veies mot sykdommens alvorlighet. Hvis en sykdom er veldig alvorlig, og har høy grad av dødelighet, så er samfunnet villig til å bruke mer penger.
Den systematiske måten å tenke på ligger til grunn for valgene medisinere må ta, og det angår samfunnet som helhet at disse kriteriene blir fulgt.
Trusselen må først beskrives. Deretter tiltaket man velger å bruke, samt tiltakene man har vurdert. Til slutt skal fordelene og ulempene ved tiltakene beskrives.
Kalager kommer med et eksempel: La oss si at på skolene er det én prosent smitte, og ved stenge skolene kan man falle til 0,5 prosent. Ulempen er at ensomhet og depresjon blant elvene går fra 5 prosent til 10 prosent. Dette må veies opp mot hverandre.
En krise kan komme fort, og da bruker man føre-var-prinsippet. Det er greit, men da må man også legge til rette for å få vite hva som er fordelene og ulempene ved tiltakene, og skaffe den kunnskapen. Ellers kan man ikke vite hvilke tiltak som virker, og hvilke problemer de fører med seg.
Kalager har påpekt dette, og hun satt i mai 2020 med følelsen av at kunnskapen skulle skaffes til veie. Men det ble ikke gjort. Hun mener myndighetene har utvist en arroganse overfor det å tilegne seg kunnskap. Dette kom til syne da daværende statsminister Erna Solberg fikk spørsmål om hun visste mer enn FHI da hun ikke ville lytte til deres råd, og sa: «Jeg kan også lese en forskningsrapport.» Noe Kalager påpeker at kan være vanskelig, selv for fagfolk.
Myndighetene påberopte seg å kunne ta i bruk føre-var-prinsippet, men la ikke samtidig til rette til kunnskapsproduksjonen for å vurdere hvor godt tiltakene fungerte.
Kalager trekker frem legen Giacomo Grasselli som en av dem som fungerte som en «alarmist» rett før nedstengingen. Han deltok på et digitalt møte i regi av Helsedirektoratet, 9. mars 2020, hvor han fortalte om situasjonen i Italia og omtalte den som en «tsunami». Han sa til norske leger at de måtte varsle myndighetene. Ellers ville tusenvis komme til å dø.
40 prosent av alle som fikk viruset ville bli innlagt på sykehus. 20 prosent ville ha behov for intensivbehandling. Gjennomsnittlig alder for dem som døde var 65 år, og 12,7 prosent av dem som får viruset dør. Dette var tallene Grasselli la frem, og grunnlaget for avgjørelsene som ble tatt.
Beslutningen om å stenge ned landet var bygget på frykt, men det som er verst er at myndighetene ikke har vist noen vilje til å ta til seg ny kunnskap etter hvert som den har kommet.
Debatt – når vi pasienten før det er for sent?
En gruppe politikere var invitert til debatt. Kanskje representantene for de små og mellomstore bedriftene skulle få svar på hvordan næringslivet kunne re-startes?
Partiene Høyre, Venstre, FrP, Arbeiderpartiet og Senterpartiet var representert. Jenny Klinge fra Senterpartiet humret litt da hun fortalte at hennes assosiasjon til dagens tema hadde vært ambulansepersonell som kom løpende med en hjertestarter for å redde en døende pasient. Allikevel virket det ikke som om politikerne helt hadde forstått alvoret i situasjonen.
Alle var enige om at små og mellomstore bedrifter er en viktig del av, selve bærebjelken, i norsk økonomi, og at det var synd at de hadde blitt rammet så hardt av tiltakene. Her er noen av ordene og uttrykkene som ble brukt under debatten som varte i omtrent tjue minutter, i tilfeldig rekkefølge: «evaluering», «selvkritikk», «krafttak», «ta grep», «senke skatter og avgifter», «mer forutsigbarhet», «strategisk handling».
Det var Linda Hofstad Helleland fra Høyre som kom nærmest det å røre en nerve hos publikum da hun sa: «Det er absurd hvor inngripende tiltak man kan innføre bare ved å knipse med fingrene.» Og: «Det er skummelt hvor lett det er å skremme befolkningen.» Hun var sannsynligvis den av debattantene som var best egnet til å uttale seg på dette feltet, da hun satt i Solbergs regjering under nedstengingen.
Kun Venstres representant, Alfred Jens Bjørlo, sa åpent ut at det fortsatt var en krise for små og mellomstore bedrifter.
Etter debatten var det åpent for spørsmål fra salen, og en av dem som grep ordet i etterkant påpekte noe viktig overfor politikerne: «Når man skal starte hjertet til en pasient, så er det om å gjøre å nå fram til pasienten før det er for sent. Man kan ikke diskutere hvem som skal måle puls, og hvem som skal få æren av å starte hjertet. Man må gjøre det mens det fortsatt er reflekser igjen i pasienten.»
Politikerne har gjennom to år vist at de ikke kan bedømme konsekvensene av sine handlinger, og at de når det kommer til helse mangler både nødvendig kunnskap og «timing».
Søksmål av staten og frifinnelse av en barnebutikk
De fleste politikerne var ikke tilstede under starten av konferansen og hørte dessverre ikke Torkel Snellingen eller Mette Kalagers viktige innspill rundt innføringen av restriksjonene. Etter en kaffepause gikk konferansen over i en juridisk del. Politikerne hadde igjen forsvunnet.
Advokat Jøran Kallmyr påpekte at de burde ha blitt litt lenger for å høre fortsettelsen, og la frem planene om et søksmål av staten. Utelivsbransjen ble rammet spesielt hardt i desember i 2021 da den nye regjeringen bestemte at det skulle innføres skjenkestopp igjen. Det var en tid da mange hadde håpet på å tjene inn mye av det tapte under julebord-sesongen. Kallmyr har sendt et søksmålvarsel til regjeringen, og sier det ligger an til gruppesøksmål av staten. (https://www.dinbedrift.no/skjenkestopp-har-sendt-soksmalsvarsel-til-regjeringen/)
Ikke bare har små bedrifter måttet tåle tiltak og restriksjoner som har truet med å ta fra dem inntektene og som har gjort at flere har gått konkurs. En del av dem har opplevd hets i løpet av pandemien. Advokat Barbro Paulsen kom med en slik historie da hun fortalte om innehaveren av Martine Barneklær A/S på Frogner som fikk en bot på 50 000 kroner (https://binders.info/2021/11/24/martine-barneklaer-a-s-frifunnet-for-brudd-pa-smittevernreglene/). Barbro Paulsen var forsvarer i saken. 70 år gamle Grete Rasta Wenstad fikk i april 2021 besøk av tre politibetjenter i sin butikk. Wenstad og en butikkansatt pakket ut varer i butikken og døren sto åpen. Barnebutikken hadde salg av klær over nettet under nedstengingen, men noen av de eldre kundene hadde ikke Vipps og fikk derfor lov til å komme inn i butikken og dra kortet i terminalen, med god avstand til ansatte. På grunnlag av tre transaksjoner fikk Wenstad en bot på 50 000 kroner og staten ville inndra beløpet på 2600 kroner som det var handlet for. Hun nektet å vedta boten og anførselen om inndragning, og saken gikk til retten, hvor hun fikk full frifinnelse. Men hvor mange har vedtatt bøter som har blitt gitt uten god nok begrunnelse, fordi de ikke er klar over sine rettigheter?
Martine Barneklær A/S frifunnet for brudd på smittevernreglene – Binders Initiativet
Nye initiativ
Behandlingen som de små og mellomstore bedriftene har fått gjennom nedstengingen har gjort det tydelig at denne delen av næringslivet trenger mer enn politikernes tomme ord og løfter. Hvor enkelt er det ikke å skylde på dem som satt med makten de fire foregående årene, for problemene vi har i dag, og samtidig love at nå skal alt bli bedre? For å støtte de utsatte og sårbare, både enkeltpersoner i arbeidslivet og dem som står bak små bedrifter trengs det noen som tør å gjøre mer enn å snakke om å «ta grep» og «handle strategisk».
Men selv om mange nok har blitt resignerte av situasjonen, er det noen som faktisk har tatt grep og valgt å være proaktive i møte med utfordringene. I løpet av dagen ble det presentert flere gode initiativer. Prosjekter som har oppstått som reaksjoner på utfordringene som utsatte grupper har gjennomgått under pandemien.
Stiftelsen Rettferd jobber for dem som føler seg som taperne i samfunnet. Organisasjonen begynte tidlig i pandemien å få mange henvendelser om NAV-saker. De vurderte å gi beskjed om at dette ikke var deres bord, men valgte istedenfor å opprette prosjektet «Hjelp med NAV». Med dette prosjektet og «Hjelp med gjeld» har de bistått mange i løpet av nedstengingen. Mye av arbeidet ble gjort mulig av en pengegave på 200.000 kroner fra en anonym giver.
Norske leger og helsearbeideres fellesforbund (https://www.nlhf.no/) ble stiftet for å bistå helsepersonell. Mange har opplevd forskjellsbehandling og trakassering på arbeidsplassen de to siste årene. Noen har blitt presset til å teste seg og vaksinere seg og noen har blitt avskjediget uten grunnlag. De har 5000 medlemmer og jobber med advokater som kan bistå ved brudd på rettigheter.
NLHF – Sammen står vi sterkest
I tillegg bør Norsk Hjelpefond nevnes. Et fond som ble stiftet for å hjelpe mennesker som er rammet under nedstengingen, med særlig fokus på barn og unge. De har i tillegg hjulpet mange arbeidere med å få tilbake jobbene etter at de har blitt avskjediget.
Håp for fremtiden?
Jeg har et ønske. La oss slutte å se på mennesker som noe sykelig. Noe som må repareres med piller og inngrep, og som bare kan være sunne om de begrenses med tiltak og injiseres med sprøyter. På samme tid, la oss slutte å se på de forskjellige bransjene som om de ikke klarer seg uten konstant overvåking fra politikerne. Noe som hele tiden må kontrolleres og følges med på for at ikke lovbrudd skal finne sted. De fleste mennesker har en iboende følelse av hva som er riktig og galt, og har ikke behov for å bli overvåket og kontrollert av myndighetene for å leve uten å skade seg selv eller andre. Det vi har sett gjennom nedstengingen er at bransjer, restaurantbransjen spesielt, har vært flinke til å overholde retningslinjene fra myndighetene. Selv om det er uenigheter rundt tiltakenes effekt og virusets grad av farlighet er de fleste flinke til å respektere hverandres meninger og ikke tråkke over hverandres grenser. Men jeg kan komme på én gruppe som ikke lever i overensstemmelse med det de forkynner. Det gjelder ikke alle, men merkelig nok: de av dem som sitter øverst med mest makt og som burde opptre mest ansvarlig, er de som har vist at de gir blaffen i reglene. Det er så klart politikerne jeg snakker om. Erna Solberg holdt bursdagsselskap med flere gjester enn det som var lov i 2021 (https://www.nettavisen.no/nyheter/erna-solberg-og-familien-brot-smittereglene-beklager/s/12-95-3424103865). Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold holdt en fest på Blå med 126 deltakere dagen før de kom med strenge tiltak og ny nedstenging dagen etter. (https://www.ao.no/i-dag-kom-de-nye-tiltakene-i-gar-hadde-regjeringspartiene-en-lukket-fest-med-126-deltakere/s/5-128-223454) Støre ble fotografert på fest, dagen etter selv å ha bedt folk om å overholde «meteren», mens han lente seg tett mot andre gjester med en øl i hånden. Statsminister Boris Johnson er heller ikke fremmed for en fest i tide og utide (https://www.mirror.co.uk/news/politics/boris-johnson-broke-covid-lockdown-25585238). Det er politikerne som dikterer hvordan folk skal leve, samtidig som de blåser i de samme reglene. Hvorfor skal en bransje krype for denne typen folk, og vente på at de gir dem lettelser som gjør det mulig å drive forretninger? Dette er menneskene som har gjort at bedrifter har gått konkurs, ledet folk inn i fattigdom, og til og med selvmord. Og vi venter fortsatt på deres tillatelse til å ta valg som gjelder våre liv. Ved neste pandemi (hvis det blir noen) må næringslivet stå samlet og støtte hverandre, selv finne ut hvilke regler det er forholdsmessig å innføre og styre etter sitt eget etiske kompass, istedenfor å vente på klarsignal fra dem som ikke har et. Jeg tror ikke det er noe kontroversielt i et slikt forslag: at mennesker selv gjør seg opp en mening, basert på tilgjengelig data, og tar valg basert på dem og på sin egen samvittighet.
Boris Johnson ‘broke Covid lockdown rules’ with Downing Street parties at Xmas – Mirror Online
Corona, Tiltak | I dag kom de nye tiltakene – i går hadde regjeringspartiene en lukket fest med 126 deltakere – ao.no
Erna Solberg, Koronaviruset | Erna Solberg og familien brøt smittereglene: – Beklager – Nettavisen
Det danner seg nettverk av initiativer og tiltak nå, som er basert på nettopp dette: folk som står opp for hverandre, og handler utifra hva de mener er riktig. De har kunnskap, handlingskraft og hjertet på rett sted. Så lenge vi står i vår kraft, kan ingenting slå dette.
Er det på tide å kaste politikerne og heller rette fokuset mot den verdenen vi ønsker å skape, med grunnlag bygget på etikk og medmenneskelighet, og oppmerksomhet på hva vi kan gi, istedenfor å hele tiden tenke på hva vi selv kan få ut av en situasjon og et marked?
Med kompetanse innen medisin, jus og mange andre felt, blir kanskje nettverket sterkt nok til å gi enkeltpersoner og små, lokale bedrifter den støtten de trenger. Ikke bare for å overleve, men også for å blomstre.
