oss 100 kroner!
Av Glenn Diesen, professor ved Universitetet i Sørøst Norge.
Er amerikansk Ukraina politikk drevet av støtte til Ukraina eller av opposisjon til Russland? Dette blir ofte misforstått som å være to sider av samme mynt, men i virkeligheten viser det seg at å konvertere Ukraina til en frontlinje mot Russland strider imot interessene og ønskene til ukrainerne. De som skjer i Ukraina er veldig relevant for Norge ettersom vi planlegger å etablere amerikanske militærbaser på norsk jord, basert på antakelsen om at norske og amerikanske interesser er like.
Et splittet Ukraina
Ukraina har vært del av en russisk stat i flere hundre år, en nærhet som splitter folket. I vest-Ukraina er det vanlig å se på den felles historien som russisk imperialisme, men i Øst-Ukraina er det mer vanlig å se på ukrainere og russere som ett folk. I Vest-Ukraina betyr nasjonsbygging én nasjonalitet, én kultur og ett språk, og det er forakt mot øst-ukrainere som bevarer den russiske imperialistiske arven. I Øst-Ukraina betyr nasjonsbygging to nasjonaliteter, to kulturer og to språk, og det er forakt mot etnisk-nasjonalismen i vest-Ukraina som splitter folket.
Vesten og Russland bidrar med å dra Ukraina i motstridene retninger. Vesten støtter vest-ukrainerne for a renske russisk innflytelse ut av Ukraina og Europa, og Russland støtter øst-ukrainerne for den eksakt motsatte årsak. Henry Kissinger advarte i 2014 at «om Ukraina skal overleve og trives, må det ikke være noen av sidenes utpost mot den andre – det bør fungere som en bro mellom dem».
En kamp for Ukrainas demokrati?
Det er vanlig at maktpolitikk blir uttrykt som gode mot onde verdier, og NATO formulerer sine maktinteresser som en kamp for demokrati og menneskerettigheter. Men er NATOs maktpolitikk forenlig med demokrati i Ukraina?
I april 2008 NATO lovte Ukraina fremtidig medlemskap til tross for at det bare var en liten minoritet som ønsket dette. En Gallup-undersøkelse i mai 2008 viste at 43 prosent av ukrainerne assosierte NATO som en trussel mot Ukraina og bare 15 prosent assosierte det med beskyttelse. Selv NATO erkjente i 2011 at NATO ekspansjonismen var problematisk ettersom Ukrainere ikke ønsker medlemskap: «noen meningsmålinger tyder på at folkelig støtte til det er mindre enn 20%».
I februar 2014 støttet NATO landene et statskupp i Ukraina for å fjerne president Janukovitsj som insisterte at Ukraina skulle være nøytralt, og erstattet han med en pro-vestlig/anti-russisk regime. NATO feiret dette som en «demokratisk revolusjon». Men Janukovitsj var valgt i et fritt og rettferdig valg ifølge OSSE, og i kontrast var Maidan-protestene ikke støttet av majoriteten av ukrainere og enda færre støttet et statskupp som krenket Ukrainas grunnlov. BBC rapporterte at Kievs byråd etter statskuppet var dekorert av nazistiske symboler.
I Krim ble det organisert et referendum der over 95% støttet løsrivelse fra Ukraina og gjenforening med Russland. Vestlige meningsmålinger bekrefter dette resultatet og Forbes erkjente at majoriteten av etnisk russere, ukrainere og tatarer i Krim støttet gjenforeningen. Det ukrainske sjøforsvaret i Krim mistet 75% av sitt mannskap som enten gikk over til Russland eller deserterte.
Donbas regionen i øst-Ukraina anerkjente ikke statskuppet som legitimt og begynte å ta kontroll over statlige bygg. Denne gangen støttet NATO ikke en slik «demokratisk revolusjon», og det nye regimet i Kiev startet en «anti-terror operasjon» mot sine egne borgere, med full støtte fra USA. Krigen mellom Kiev og Donbas ble avsluttet med Minsk-2, en FN-godkjent avtale som krever at Kiev forhandler med Donbas for å gi regionen noe selvstyre. Kiev har gjort det klart at de ikke vil følge denne avtalen og NATO landene vil ikke presse Kiev. Istedenfor sender NATO våpen til Ukraina, plasserer sanksjoner på Russland, og hevder at Minsk avtalen må reforhandles.
Det upopulære regimet i Ukraina skapte stor misnøye og i 2019 viste Gallup at det var kun 9% av ukrainere som hadde tillit til regjerningen. Zelensky vant president valget i 2019 med 73% av stemmene, med valgløfter om å snakke med Donbas og skape fred med Russland. Etter å ha bøyd seg for presset til USA og nasjonalistene endret Zelensky kurs, han skulle ikke snakke med «terrorister» og søkte både våpen og NATO medlemskap i kampen mot Russland. Zelensky sin støtte kollapset derfor til 24% i oktober 2021.
Den russisk-vennlige Viktor Medvedchuk ble derfor landets mest populære politiske leder. Zelensky svarte med å arrestere opposisjonslederen og stenge ned opposisjonsmedia, noe han ikke har myndighet til å gjøre men har full støtte fra USA. Nasjonsbygging betyr nå å renske Ukraina for russisk kultur og språk imot viljen til folket. I November 2021 var det bare to land i hele verden som stemte imot en FN-resolusjon om å «bekjempe glorifisering av nazismen» – Ukraina og USA.
På vei mot krig
Putin hevder at russere og ukrainere er ett folk, noe som vestlige medier tolker som en krigserklæring. Men Ukrainas tidligere president Jusjtsjenko uttrykte nylig til sin forferdelse at selv etter nesten 8 år med konflikt mener fortsatt 40% av ukrainere også at russere og ukrainere er ett folk. En Gallup-undersøkelse fra desember 2021 viser at tre fjerdedeler av ukrainere mener at den største bekymringen er høye gass- og varmeutgifter, og ikke en russisk invasjon.
Men President Zelensky har avvist Minsk-fredsavtalen og hevder at Ukraina må gå på offensiven for å ta tilbake Donbas. Kiev har mobilisert sine styrker langs Donbas, og Russland har svart med å mobilisere sine styrker for å avskrekke. Men Kiev kan bare angripe Donbas om de har våpen og NATO i ryggen. Hvordan svarer NATO? For å forhindre en russisk «invasjon» skal NATO gi mer våpen og støtte til Kiev. Med slike venner, hvem trenger fiender?
