oss 100 kroner!
I denne artikkelen argumenterer professor Bjørn Nisad for at historisk sett er russere og ukrainere ett folk.
Av Bjørn Nistad.
Den 12. juli offentliggjorde Vladimir Putin artikkelen ”Om den historiske enheten mellom russere og ukrainere” der budskapet er at russere, ukrainere og hviterussere utgjør ett folk. Artikkelen er dels en historisk gjennomgang av forholdet mellom russere og lillerussere/ukrainere det er vanskelig å være uenig i. Samtidig sender den ut et tvetydig signal i forhold til spørsmålet om hvorvidt Russland er villig til å godta et anti-russisk regime i Ukraina.
Putin innleder sin utlegning med å fastslå at russere, ukrainere og hviterussere alle er arvtakere til det såkalte Kievriket – en østslavisk statsdannelse som oppstod på 800-tallet og hadde sitt høydepunkt på 1000-tallet – som var basert på felles språk og kultur, økonomiske bånd, en felles herskerslekt (Rurik-dynastiet) i fyrstestatene som inngikk i riket, og en felles tro, gresk-ortodoks kristendom.
Indre strid og mongolenes invasjon på 1200-tallet gjorde at Kievriket gikk under. To nye kraftsentra vokste frem – Litauen i vest og Moskva i øst – og områdene som hadde inngått i Kievriket, ble delt mellom disse. Samtidig understreker Putin at områdene språklig, kulturelt og religiøst forble en enhet: ”Det er viktig å legge merke til at både i de vestrussiske og i de østrussiske områdene snakket folk samme språk. Troen var ortodoks kristendom. Inntil midten av det femtende århundre var det en felles kirkelig ledelse.”
På trettenhundretallet gikk eliten i Litauen over til katolisismen, på 1400-tallet kom Litauen i union med Polen, og i de følgende århundrer kjempet befolkningen i de etnisk russiske områdene i Polen-Litauen for å forsvare sin tro og kultur mot den polske adelen og den katolske kirken. Etter å ha gjort opprør mot det polske styret stilte befolkningen i det som i dag er Øst-Ukraina – som kalte seg rettroende (ortodokse) russere – seg i 1654 under tsarens beskyttelse. Og i de følgende århundrer spilte ukrainere, som den gang ble kalt lillerussere, en aktiv rolle under oppbyggingen av Det russiske imperium.
På slutten av 1700-tallet ble Krim og området nord for Svartehavet erobret fra tyrkerne og befolket av folk fra hele det russiske imperium. Og da Russland, Preussen og Østerrike på slutten av 1700-tallet likviderte Polen-Litauen som stat, kom Vest-Ukraina – bortsett fra Galicia og Karpatområdet som tilfalt Østerrike – under Tsar-Russlands herredømme. Takket være felles religion, språk og kultur kunne disse områdene lett integreres i Det russiske imperium, understreker Putin.
Den anti-russiske nasjonalismen som på slutten av 1800-tallet oppstod i deler av den lillerussiske (ukrainske) intelligentsiaen, var et kunstprodukt som for en stor del var frembrakt av østerriksk-ungarsk etterretning. I tilknytning til Tsar-Russlands sammenbrudd i 1917 ble det gjort forsøk på å etablere diverse ukrainske statsdannelser. Men ingen av disse overlevde, og det som gjorde at de ukrainske områdene ikke kom under kontroll av det i 1918 gjenopprettede Polen, var Sovjet-Russland.
Befolkningen i det som i dag er Øst-Ukraina, opprettet i 1918 sin egen sovjetrepublikk og bad om å bli opptatt i Sovjet-Russland. Men V. I. Lenin og bolsjevikene bestemte at området skulle innlemmes i en ukrainsk sovjetrepublikk. Bolsjevikene vedtok også å organisere det tidligere tsar-russiske imperiet, som de på begynnelsen av 1920-tallet stort sett hadde kontroll over, som en føderasjon av i prinsippet suverene sovjetrepublikker som i teorien endog skulle ha rett til å tre ut av føderasjonen – og la dermed det Putin betegner som en mine med forsinket utløsning under Sovjetstaten.
I det polskkontrollerte Galicia ble den ukrainske befolkningen hardt undertrykt og hadde ingen språklige eller kulturelle rettigheter. I den ukrainske sovjetrepublikken, derimot, ble ukrainsk språk og kultur på alle måter oppmuntret – mens russisk språk og kultur ble bekjempet som stor-russisk sjåvinisme.
I 1939 ble Galicia, som Polen hadde tilranet seg, innlemmet i den ukrainske sovjetrepublikken, og i 1940 det rumenskokkuperte Bessarabia og Bukovina. I 1954 – etter det Putin betegner som en grov tilsidesetting av Sovjetunionens egne lover – ble dessuten Krim overført fra den russiske til den ukrainske sovjetrepublikken.
”På denne måten er dagens Ukraina helt og holdent et produkt av sovjetepoken. Vi vet og glemmer ikke at Ukraina i stor grad ble skapt på bekostning av det historiske Russland. Det er tilstrekkelig å sammenlikne [de lillerussiske/ukrainske] områdene som ble opptatt i Det russiske imperium på 1600-tallet, med territoriet den ukrainske sovjetrepublikken omfattet ved uttredenen av Sovjetunionen. Bolsjevikene forholdt seg til det russiske folk som et uuttømmelig materiale for sosiale eksperimenter. De drømte om verdensrevolusjonen, som etter deres mening ville overflødiggjøre alle grenser. Derfor tegnet de egenmektig opp grenser og fordelte rause territorielle ’gaver’. Hva bolsjevikene til syvende og sist lot seg lede av da de skjødesløst skar opp landet, har ikke lenger betydning. En kan krangle om detaljer, skjulte hensikter og logikken ved de eller de avgjørelsene. Ett er åpenbart: Russland ble faktisk utplyndret.”
Til tross for denne utplyndringen anerkjente Russland det uavhengige Ukraina som oppstod ved Sovjetunionens sammenbrudd i 1991, påpeker Putin. Og ikke nok med det, Russland gjorde mye for at Ukraina skulle bestå som stat, blant annet ved å forsyne landet med enorme mengder billig gass.
Statskuppet i Ukraina i 2014 brakte et ekstremt anti-russisk regime til makten som har forsøkt å bedrive statsbygging gjennom demonisering av alt som er russisk og grov undertrykkelse av etniske russere og russiskspråklige, samtidig som nazister og høyreekstremister har fått utfolde seg.
Millioner av ukrainere gjør imidlertid opprør mot dette anti-russiske prosjektet. Og et fritt og velstående Ukraina er bare mulig i samarbeid med Russland.
”Jeg er overbevist om at virkelig suverenitet for Ukraina bare er mulig gjennom samarbeid med Russland. Våre åndelige, menneskelige og sivilisatoriske bånd har blitt til gjennom århundre, har felles utspring og ble herdet gjennom felles prøvelser, fremganger og seirer. Vårt slektskap overføres fra generasjon til generasjon. Det er i hjertene, i hukommelsen til menneskene som lever i dagens Russland og Ukraina, i blodsbånd som forener millioner av våre familier. Sammen har vi alltid vært og vil vi alltid være mange ganger sterkere og mer fremgangsrike. For vi er jo ett folk.”
Så langt den russiske presidentens historiske utlegninger. Et viktig spørsmål i forlengelse av disse utlegningene er hvorvidt den russiske ledelsen er villig til å avfinne seg med et russiskfiendtlig regime i Ukraina. På det punktet er Putin uklar.
På den ene side bedyrer han at ”hva Ukraina skal være er det opp til dets borgere å avgjøre”. Men samtidig erklærer han at ”vi vil aldri godta at våre historiske territorier og menneskene som bor der, brukes mot Russland”.
Og med referanse til måten Sovjetunionen ble oppløst på, kommer Putin med følgende kommentar: ”Dere vil opprette deres egen stat. Vær så god! Men på hvilke betingelser? Jeg vil her minne om vurderingen som en av de mest lysende politikerne i det nye Russland, Sankt Petersburgs første borgermester Anatolij Sobtsjak, kom med. Som en høykvalifisert jurist anså han at enhver avgjørelse måtte være legitim, og derfor uttalte han i 1992 følgende: Republikkene som opprettet Sovjetunionen, må etter at de annullerte avtalen av 1922 [om opprettelsen av Sovjetunionen], vende tilbake til grensene de hadde da de trådte inn i unionen. Alle øvrige territorielle ervervelser er et tema for drøftelser og forhandlinger siden grunnlaget har blitt annullert.”
At et ukrainsk Nato-medlemskap er uakseptabelt for Russland, og at forsøk på å innlemme Ukraina i den vestlige militæralliansen ville utløse en russisk intervensjon er det liten tvil om. Til tross for at den på dette punkt er tvetydig og uklar, kan Putins artikkel leses som en advarsel til den ukrainske ledelsen om at også grov undertrykkelse av russisk språk og kultur og forfølgelse av etniske russere og russiskspråklige vil kunne utløse en russisk intervensjon – med innlemmelse av store deler av dagens Ukraina i Den russiske føderasjon som en sannsynlig følge.
Les om grenselandet Ukraina og dets tilhørighet til russisk sivilisasjon her.
Les om hvordan dagens Ukraina ifølge Natalija Vitrenko, leder for Ukrainas progressive sosialistparti, befinner seg i en situasjon som minner om forholdene ved inngåelsen av den ukrainsk-russiske unionen i 1654, her.
