oss 100 kroner!
Imperiet gjør sitt ytterste for å forberede sin egen kollaps. Ikke bare taper det kriger mot langt svakere motstandere, men USA opptrer som den beryktede elefanten i glassbutikken i sitt langt mindre enn raffinerte diplomati.
De nyeste eksemplene på dette er Irak og Libanon. USA gikk som kjent til invasjon i Irak i 2003 i en krig som førte til at minst 165.000 sivile ble drept og fire ganger så mange har mistet livet på grunn av de følgene krigen fikk gjennom sult, økologisk katastrofer og svikt i infrastrukturen. Krigen har også vært svært kostbar for USA. Allerede i 2013 ble prislappen beregnet til 2.000 milliarder dollar, et beløp som over de kommende fire tiårene vil vokse til over 6.000 milliarder når bidragene til veteranene er tatt med.
Det var denne krigen Dick Cheney sa ville finansiere seg sjøl, noe den altså ikke har gjort. Men man skulle kanskje trodd at når USA har brukt så utrolig mye penger så ville landet ha en sterk politisk posisjon i Irak. Slik viser det seg naturligvis ikke å være. Tvert om så taper USA politiske posisjoner i Irak hele tida. Da Donald Trump var på en lynvistt for å besøke USAs tropper i landet i desember 2018, skjedde det uten at Iraks ledere ble informert og uten at han en gang møtte dem. Irakiske parlamentarikere og militære ledere kritiserte besøket og så på det som et bruddd på diplomatiske regler og som en krenkelse mot Irak.
Derimot styrker USAs erkefiende Iran seg betydelig i Irak. Irans president Hassan Rouhani var på et tredagers besøk i Irak tidlig i mars 2019 og han ble mottatt som en høyt ansett æresgjest. Økonomi var et sentralt tema i samtalene og de to delegasjonene ble enige om å øke samhandelen til 20 milliarder dollar. Iraks ledere har avvist ethvert forsøk fra USAs side på å få i stand en boikott av Iran. Sjefen for den iranske revolusjonsgarden general Qassem Soleimani ble hjertelig mottati i Irak og beskrevet som «mannen som gjorde Midtøsten til et tryggere sted».
Et ledd i avtalen mellom de to landene er at Iran vil selge elektrisk kraft til Irak. Iran og Irak har også utviklet metoder for samhandelen som går rundt USAs sanksjonsregime der de bruker en kombinasjon av dollar og lokal valuta. Slik får Iran tilgang på dollar som de kan bruke i annen nødvendig handel samtidig som de to nabolandene stryker bruken av lokal valuta for å svekke grepet til USAs dollarimperium.
En må huske på at Iran og Irak har vært dødsfiender og at de fra 1980 til 1988 førte en svært ødeleggende krig mot hverandre som kostet er enn en million mennesker livet. USAs politikk har altså lykkes i å drive de to tidligere fiendene Iran og Irak inn i et tett og velfungerende samarbeid. Det må kunne kalles en diplomatisk og strategisk bragd.
Også Libanon drives i armene på Iran. USA ønsker å få landet til å kaste Hezbollah ut av regjeringa. Men siden Hezbollah har så sterk stilling i befolkninga som de har, så vil ikke det la seg gjøre. Mike Pompeo krever også at Libanon reviderer sine grenser til havs til fordel for Israel. Det er naturligvis ingen vinnersak i Beirut. Den hardhendte amerikanske politikken overfor Libanon gjør at landet har få valg. Det kan søke tettere samarbeid med Iran, Russland eller Kina – eller, mest sannsynlig, med alle tre.
Det er altså noe eget med USAs diplomati. Fra før av har de lykkes i å tvinge de to gamle rivalene Russland og Kina til å etablere en strategisk allianse. De har fått NATO-landet Tyrkia til å kjøpe det russiske S-400 missilsystemet og nå sørger de for at Irak og Libanon knytter seg tettere til Iran. Vi vet hva militærstrategene Sun Tzu og von Clausewitz ville ha sagt til dette.
Klikk her for å være med på å styrke den uavhengige og kritiske journalistikken, eller bruk konto 9001 30 89050 eller Vipps: 116916
