“Cæsarbildene” og manipulasjon av opinionen

Kari Angelique Jaquesson

Introduksjon ved Kari Angelique Jaquesson.

Denne artikkelen er fra mars 2016. På denne tiden var situasjonen i Syria en helt annen enn den er i dag. Som i mange andre ”skitne kriger” er mediakrigen en viktig del av strategien. Igjen og igjen lanseres de mest spektakulære påstander og anklager som skal understøtte behovet for ”å gripe inn”, ”gjøre noe”. Mediene er ivrig med, sensasjonaliserer og aksepterer påstander de burde ha verifisert. Såkalte humanitære organisasjoner er partiske og stiller villig opp som sannhetsvitner og promotører av falske påstander. Både Amnesty International og Human Rights Watch har vært med på dette.

Ustillinga av “Cæsar”-bildene

Når rapportene avsløres som usanne eller mangelfulle blir det ikke noe oppstyr, ingen overskrifter, og formålet er oppnådd og skaden skjedd for de som er ofre for krigene. Publikum sitter igjen med sterke følelser og får så godt som aldri med seg oppklaringene. Slik lever usannheter videre i sinnet til publikum.

Jeg ønsket å oversette og dele denne for det er en av de få artiklene som har tatt for seg en slik rapport. De mye omtalte “Caesarbildene” som denne artikkelen handler om har blitt vist verden over i en storslagen turné. Bildene skule brukes til videre begrunnelse for å “gripe inn “i Syria.

Liv Tørres har nylig trukket seg fra styret i avisen “Ny Tid” på grunn av det som hevdes å være konspirasjonsterorier gjengitt i avisen.

I september 2016 var Tørres, som leder av Fredssenteret vertskap for “Caesarbildene”, altså seks måneder etter at denne artikkelen ble skrevet og burde således vært klar over at bildene manglet legitimitet. Jeg var tilstede på arrangementet. Det var et av mange på den tiden der melodien var skrevet av de som finansierte aggresjonen mot Syria.

Stephen Rapp, en amerikansk jurist og diplomat var invitert som taler. Sistnevnte leverte en melodramatisk oppvisning og sparte ikke på bloddryppende detaljer. Han klarte nesten å presse frem tårer, det hele ble litt pinlig. Rapp er en ivrig pådriver for at disse bildene skal være bevis mot de syriske myndighetene og brukes i en krigsdomstol.

Jeg spurte han om hvem som betalte honoraret hans. Han brukte veldig lang tid og mange omveier før han opplyste om at det var et amerikansk Holocaustsenter. Nettopp assosiasjonen til Holocaust har vært mye brukt av de som ønsker regimeskifte og balkanisering i Syria, ikke minst høsten2016 da Syria begynte å vinne frem i krigen mot de NATO-støttede leiesoldatene. Intensiteten i propagandaen var enorm og det var tett mellom arrangementene. Det ble til og med lansert en egen hashtag med #holocaustaleppo.

I foajéen til Fredssenteret var det forstørrelser av bildene fra “Caesar-samlingen”. Publikum skulle være godt mørnet og opprørt før de inntok salen. Med tanke på at opplysningene som kommer frem i denne artikkelen allerede var over seks måneder gamle er det oppsiktsvekkende at Tørres gikk god for dette arrangementet. Man kan ikke ta Caesarbildene for ”god fisk” når de følgende opplysninger foreligger.

I introduksjonen til artikkelen står det “De som ikke lærer av fortiden er dømt til å gjenta den.”
Nettopp. Likevel skjer det igjen og igjen at de mest fantasifulle ”rapporter” blir lansert og hauset opp av mediene uten noen form for troverdig , verifiserbar dokumentasjon, noen ganger med “humanitære organisasjoner” som bakgrunnskor.

Fordi det er ”makta” som lanserer dem blir de ikke kalt ”konspirasjonsteorier”. Selv med de følgende opplysningene tilgjengelig var medias skråsikkerhet rundt Caesarbildene total – akkurat som de har vært det med lignende “rapporter”.

Nå må publikum slutte å la seg dupere av disse oppsiktsvekkende ”rapportene”. De er skapt for å opprøre oss, slik at vi godtar krig etter krig. Krig handler aldri om å ”beskytte sivile”. Aldri.

Kari Angelique Jaquesson

“Caesar” fotosvindelen som undergravde syriske forhandlinger.

Av Rick Sterling

En 30-siders etterforskningsrapport på “Caesar Torture Photos” har blitt utgitt og er tilgjengelig her.

Følgende lesing er en komprimert versjon av rapporten. Lesere med spesiell interesse anbefales å få med seg den fullstendige rapporten som inkluderer fler detaljer, bilder, kilder og anbefalinger.

Utstlling av “Cæsar-bildene”

Introduksjon

Det er et mønster av sensasjonelle, dog usanne rapporter som fører til publikums aksept for USAs og vestlige lands militære intervensjoner i land verden rundt.

*I den første Gulfkrigen kom det rapporter om at irakiske tropper dro spedbarn ut av kuvøser i Kuwait, og at de lot dem dø på det kalde gulvet. Hele historien hvilte på vitnemålet til én lege fra Røde Halvmåne, likevel gikk Amnesty International ut og bekreftet de usanne påstandene.

* Ti år senere, kom det rapporter om gult uranpulver som skulle til Irak for å utvikles til masseødeleggelsesvåpen.

* Et tiår senere var det rapporter om at libyske soldater ble medisinert med Viagra og at de voldtok kvinner etterhvert som de rykket frem.

* I 2012 ble angivelig NBC-programlederen Richard Engel kidnappet av syriske pro-Assad militser, men heldigvis befridd av syriske opposisjonkrigere fra “Free Syrian Army”.

Alle disse rapportene har senere blitt avslørt som fabrikasjoner og løgner. Målet med dem var å manipulere folkeopinionen. Det har lykkes med samtlige på den ene eller andre måten. Til tross for at konsekvensene i mange tilfeller var katastrofale, har ingen av gjerningspersonene blitt straffet eller måttet stå til ansvar.

Det er et velkjent utsagn: “De som ikke lærer av fortiden er dømt til å gjenta den.” Denne rapporten er en kritisk gjennomgang av historien om “Caesar Torture Photos”. Som det vil bli vist, er det solide bevis på at anklagene er helt eller i det vesentlige usanne.

Oversikt over ‘Caesar Torture Photos’

Den 20. januar 2014, to dager før forhandlinger om den syriske konflikten var planlagt å skulle ta til i Sveits, sprang nyheten om en oppsiktsvekkende rapport på fjernsynskanalene og på avisforsidene rundt om i verden. Historien gikk ut på at en tidligere fotograf for den syriske hæren hadde 55.000 fotografier som dokumenterte tortur og drap på 11.000 fanger i det syriske fengselssystemet.

Den syriske fotografen fikk kodenavnet ‘Caesar’. Historien ble kjent som “Caesar Torture Photos”. Et lag av advokater samt digitale og rettsmedisinske eksperter ble ansatt av advokatfirmaet Carter-Ruck, som var engasjert av Qatar, skulle reise til Midtøsten og sjekke troverdigheten til “Caesar” og hans historie. Disse konkluderte med at “Caesar” var sannferdig og at fotografiene indikerte drap i “industriell skala”. CNN, Guardian i London og Le Monde sprang historien som senere ble kringkastet i nyhetsmeldinger verden rundt. Anklagene fra Caesar-bildene ble annonsert idet forhandlingene skulle begynne i Sveits. Da opposisjonen krevde at den syriske regjeringens måtte gå av, brøt forhandlingene sammen.

De siste to årene har historien blitt opprettholdt, med noen utspill i media innimellom og tilsynelatende bekreftende rapporter. I desember 2015 ga Human Rights Watch (HRW) ut en rapport med tittelen “Hvis de døde kunne snakke” med betydelig fokus på Caesar-beskyldningene. Her følger 12 betydelige problemer med “Caesar tortur photos” historien.

1. Omlag halvparten av bildene viser det motsatte av det de påstås å vise.

Etterforskerne til Carter Ruck hevdet at det var omlag 55.000 bilder totalt, hvorav omtrent halvparten av dem tatt av Caesar og den andre halvparten av andre fotografer. De hevdet at alle bildene var ‘ensartede’. Det samlede billedmaterialet er kjent som ‘Caesar’s Torture Photos’.

Opposisjonsorganisasjonen “Den Syriske Sammenslutningen For Savnede og Samvittighetsfanger” (SAFMCD) forvalter bildene. I 2015 tillot de Human Rights Watch (HRW) å gjennomgå alle bildene som ellers var holdt hemmelige. I desember 2015 lanserte HRW sin rapport med tittelen “Hvis de døde kunne snakke”.

Den største avsløringen er at over 46% av fotografiene (24.568) slett ikke viser mennesker som er “torturert til døde” av den syriske regjeringen. Tvert imot viser de døde syriske soldater og ofre for bilbomber og annen vold (HRW pp2-3). Dermed viser nesten halvparten av bildene det motsatte av det som påstås. Disse bildene, som aldri ble vist for publikum, bekrefter at opposisjonen er voldelig og har drept et stort antall syriske sikkerhetsstyrker og sivile.

2.    Påstanden om at øvrige bilder bare viser “torturerte fanger” er overdrevet eller falsk.

Carter Ruck-rapporten påstår at “Caesar” bare fotograferte kropper hentet fra syriske regjeringsfengsler. I sin rapport fra desember 2015, sa HRW: “Den største kategorien av fotografier, 28.707 bilder, viser personer Human Rights Watch forstår å skulle ha dødd i regjeringens forvaring, enten i en av flere interneringsanlegg eller etter overføring til et militærhospital.” De anslår antallet døde personer I denne kategorien til 6.786.

Bildene og de avdøde er ekte, men hva de døde av og omstendighetene rundt dette er uklare. Det er sterke bevis for at noen døde i kamp, andre på sykehus. Enkelte kropper hadde begynt å gå i oppløsning før de ble plukket opp. Bildene ser ut til å dokumentere en krigstidssituasjon der mange kjempende og sivile blir drept. Det virker som militærsykehuset gjorde det de alltid hadde gjort: sørget for dokumentasjon om den avdøde, også fotografisk.

Likene ble samlet opp av forskjellige militær- eller etterretningsavdelinger. Noen kan ha dødd i fengsel, det store flertallet døde sannsynligvis i konfliktsonene. Anklagene fremsatt av “Caesar”, Carter Ruck-rapporten og HRW, at alle de døde er ofre som har dødd “mens i fengsel” eller “av tortur” eller “under forvaring av myndighetene” er nesten helt sikkert falske.

3. Den påståtte identiteten til “Caesar” er sannsynligvis ikke sann.

Carter Ruck-rapporten påstår at “dette vitnet som defekterte fra Syria, og som hadde arbeidet for den syriske regjeringen, ble gitt kodenavnet “Caesar” av undersøkelsesgruppen for å beskytte vitnet og hans familiemedlemmer.” (CRR p12) Men om historien hans var sann, ville det være enkelt for den syriske regjeringen å finne ut hvem han egentlig er. Tross alt, hvor mange militære fotografer tok bilder på Tishreen og Militærsykehuset 601 i løpet av disse årene for så å forsvinne? Ifølge Carter Ruck-rapporten forlot Caesars familie Syria omtrent samtidig. Med tanke på dette, hvorfor holder “Caesar” identiteten sin hemmelig fra det vestlige publikummet? Hvorfor nekter “Caesar” å møte selv de mest vennligsinnede journalister eller forskere?

Det faktum at 46% av det totale bildematerialet i all vesentlighet er det motsatte av det som ble hevdet, indikerer to muligheter:

* Caesar og hans promotører visste dette, men løy om det fordi de ikke forventet at noen skulle ettergå innholdet.

* Caesar og hans promotører kjente ikke til innholdet og tok det feilaktig for gitt at alt materialet var ensartet.

Sistnevnte synes mer sannsynlig og det understøtter teorien om at Caesar ikke er den han hevder å være.

4. Carter Ruck-etterforskningen var et hastverksarbeide, mangelfull og politisk partisk.

Troverdigheten til “Caesar”-historien har stort sett vært basert på etterforskere i Carter-Ruck, de samme som verifiserte, altså “gikk god for” avhopper-fotografen og bildene hans.
Følgende fakta tyder på at etterforskningen var partisk og politisk motivert:

* Undersøkelsen ble finansiert av myndighetene i Qatar. Qatar er en stor støttespiller for den væpnede motstanden.

* Det ansvarlige advokatfirmaet Carter Ruck & Co har tidligere representert Tyrkias president Erdogan. Han er også kjent for sin ivrige støtte til den væpnede opposisjonen.
* Amerikanske professor David M. Crane i det juridiske etterforskningslaget, har lang farstid fra det amerikanske forsvarsdepartementet. USAs regjering hadde siden sommeren 2011 vært, og er fremdeles dypt involvert i forsøket på “regimeendring” med krav som “Assad må gå”.

* Professor Crane er personlig part i konflikten. Han har drevet kampanje for en syrisk krigsforbryterdomstol og vitnet for den amerikanske kongressen i oktober 2013, tre måneder før Caesars “åpenbaringer”.

* Etterforskningslaget var, etter eget utsagn, under “tidsbegrensninger” (CRR, s. 11). * Ifølge etterforskernes eget utsagn gikk de ikke engang gjennom flesteparten av bildene.* Undersøkelsesgruppen var enten uvitende om innholdet eller løy bevisst om de 46% av bildene som viser døde syriske soldater og angrepsofre. * Undersøkelsesgruppen gjorde sitt siste intervju med “Caesar” 18. januar, avsluttet i all hast en rapport og fikk den inn i media 20. januar, to dager før FN-forhandlingene skulle begynne.

Deltagerne i Carter Ruck-undersøkelsen påstår helt uten grunnlag at arbeidet er utført med “rigør”. Påstandene om en “vitenskapelig” undersøkelse er likeens uten substans og grenser til det latterlige.

5. U.S. Central Intelligence Agency (CIA) er involvert.

I et intervju på France24 beskriver tidligere nevnte professor David M. Crane hvordan Caesar ble bragt for å møte dem av “hans håndterer, hans saksbehandler”. Uttrykket “saksbehandler” refererer vanligvis til CIA. Dette ville være et velkjent begrep for Professor Crane som tidligere jobbet i Forsvarets etterretningsbyrå. CIAs engasjement er dessuten sannsynlig all den tid CIA hadde et budsjett på en milliard dollar til Syria-operasjoner i 2013.

Prof. Cranes “Syria Accountability Project” har base på Syracuse University der CIA aktivt rekrutterer nye offiserer til tross for stor motstand fra studentene. Hvorfor er det viktig hvorvidt CIA er koblet til Caesar-historien? Fordi CIA har en lang historie med desinformasjonskampanjer. I 2011 da USA presset på for et militært mandat i Libya ble falske rapporter om viagradrevne voldtekter begått av libyske soldater sendt ut i vestlige medier. Tiår tidligere ble verden sjokkert over å høre at kubanske tropper som kjempet i Angola voldtok angolanske kvinner. Stasjons-sjefen for CIA i Angola, John Stockwell, beskrev senere hvordan de fant på den falske rapporten og spredte den rundt om i verden. CIA var veldig stolt av den desinformasjonsprestasjonen. Stockwells bok, “In search of Enemies” (På jakt etter fiender) er fortsatt relevant lesning.

6. Anklagerne skildrer enkle administrative prosedyrer som noe mystisk og dystert.

Carter Ruck-etterfoskerne hevdet at det var omkring 11.000 torturerte og drepte fanger. Så stilte de spørsmålet: Hvorfor ville den syriske regjeringen fotografere og dokumentere de menneskene de akkurat hadde drept? Carter Ruck-rapporten spekulerer på at militærsykehuset fotograferte de døde for å bevise at “ordren til å drepe” hadde blitt fulgt. Det legges altså som premiss at det forelå en “ordre om å drepe” .

En mer logisk forklaring er at likene ble fotografert som en del av normal sykehus- og likhusprosedyre for å kunne ha en mappe på de omkomne som ble tatt imot eller behandlet på sykehuset. Det samme gjelder for merking/nummerering av kroppene. Carter Ruck-rapporten antyder at det er noe mystisk og skummelt i det kodede merkingssystemet. Men alle likhus må ha et merkings- og identifiseringssystem.

7. Bildene er manipulerte.

Mange av bildene på nettstedet til SAFMCD har blitt manipulert. Informasjonskortet og tapeidentiteten er dekket over og deler av dokumenter er skjult. Det må ha vært veldig tidkrevende å gjøre dette med tusenvis av bilder. Forklaringen på at de gjør dette for å “beskytte identiteten” er ikke troverdig siden offerets ansikter er synlige. Hva er det de skjuler?

8. Bildekatalogen inneholder duplikater og andre feil.

Fotokatalogen som presenteres på SAFMCDs nettside inneholder mange feil og uregelmessigheter. For eksempel blir noen avdøde personer vist to ganger med forskjellige saksnummer og datoer. Det er andre feil der ulike personer får samme identifikasjonsnummer. Forsker Adam Larson fra nettstedet “A Closer Look at Syria“ har utført en mer detaljert undersøkelse og denne avslørte enda flere feil og merkelige feilmønstre i SAFMCDs fotokatalog.

9. Med få unntak har vestlige medier ukritisk godtatt og promotert påstandene.

Carter Ruck-rapporten ble merket “konfidensiell”, men distribuert til CNN, Guardian og LeMonde.

Christiane Amanpour i CNN lanserte historien og intervjuet tre av eterforskerne under overskriftenEKSLUSIVT: Grusomme Syriabilder kan bevise tortur begått av Assadregimet“. Kritisk journalistikk ble erstattet av ledende spørsmål og bekreftelser. David Crane sa “Dette er en rykende pistol”. Desmond de Silva uttalte “Dette ligner på bilder av overlevende etter holocaust”. En artikkelen i The Guardian artikkel fikk tittelen “Samling av syriske regimedokumenter beviser “drap av fanger i industriell skala ” med underteksten “Erfarne krigsforbryteranklagere sier at fotografier og dokumenter gir “klare bevis” for systematisk drap på 11.000 fanger”

En av de svært få skeptiske rapportene var fra Dan Murphy i Christian Science Monitor. Murphy gjentok de sedvanlige anklagene mot Syria, men la også til at “selve rapporten er ikke så troverdig som den påstås å være og bør sees for hva den er: En godt timet propagandaøvelse finansiert av Qatar, en av regimets motstandere, som har finansiert opprørere som kjemper mot Assad og som selv har begått krigsforbrytelser.”
Beklageligvis var dette en av de svært få kritiske artiklene i hovedtrømsmediene.

I 2012 skrev utenrikskorrespondenten Jonathan Steele en artikkel som beskriver den generelle partiskheten i mediene vedrørende Syria. Artikkelen hans fikk tittelen “De fleste syrere støtter Assad, men du ville aldri fått vite fra vestlige medier“. Mediekampanjen og propagandaen har fortsatt uten stans. Det var i dette klimaet Carter Ruck-rapporten ble levert og allment godkjent uten spørsmål.

10. Politikere har brukt Caesar-historien til å presse på for mer amerikansk / NATO-aggresjon.

Politikere som vil ha direkte amerikansk inngripen for “regimeskifte” i Syria var raske til å godta og kringkaste Caesar-historien. De brukte den til å demonisere Assadregjeringen og hevdet at USA måtte handle for å hindre “et nytt holocaust”, “et nytt Rwanda”, “et nytt Kambodsja”.

Når Caesars bilder ble vist for utenriksdkomitéen i Kongressen, uttalte formann Ed Royce: “Tiden er overmoden for at verden må handle …. Den tid er over for USA å kunne si at det kommer til å være en trygg sone i dette området av Nord-Syria. ”

Den mest høytstående demokraten i det amerikanske utenriksdepartementet er Eliot Engel. I november 2015 sa han: “Vi blir minnet om fotografen, kjent som Caesar, som satt i dette rommet for et år siden, og viste oss i opprørende, grafiske detaljer hva Assad har gjort mot sitt eget folk.” Engel tok så til orde for en ny autorisasjon for bruk av militærstyrke.

Representant Adam Kinzinger er en annen talsmann for aggresjon mot Syria. På et event  på Holocaust Memorial Museum i Juli 2015 uttalte han: “Hvis vi ønsker å ødelegge IS, må vi ødelegge inkubatoren til IS, Bashar al-Assad.”

Ironien og hykleriet i dette stikker ekstra dypt, da Kinzinger både har møtt og koordinert med opposisjonslederen Okaidi, en bekreftet alliert av IS. Stikk i strid med Kinzingers falske påstander, er det allment kjent at IS sin ideologi og finansiering helt fra starten kom fra Saudi-Arabia og mye av den videre formuen deres kom fra oljesalg via Tyrkia. Den syriske hæren har kjempet knallharde kamper mot IS, og vinner noen, men taper andre med grusomme hendelser som masse-halshugginger.

11. Human Rights Watch-evalueringen er partisk.

HRW har vært veldig aktive rundt Syria. Etter de kjemiske angrepene i Damaskusområdet 21. august 2013, hastet HRW frem en rapport som, basert på en vektoranalyse av innkommende prosjektiler, konkluderte med at de sarinbærende rakettene måtte komme fra de regjeringskontrollerte områdene.

Da analysen senere ble avslørt og plukket fra hverandre, kalte den høyt respekterte gravejournalisten Robert Parry rapporten for en “søppelhaug av dårlige bevis”. HRWs antagelse om flydistansen til det kjemiske våpenrakettflyet var uriktig. I tillegg var det urealistisk å tro at du kan fastlå en raketts bane med 1% nøyaktighet utfra en beholder funnet på bakken. Det er absurd å tro at en beholder som hadde blitt avbøyd etter å ha truffet en bygning kunne fortelle noe om flyets rute.

Til tross for dette stod HRW fast ved sin analyse med beskyldnigene mot Assad-regjeringen. HRW-direktør Ken Roth uttrykte offentlig misnøye når det ble ingått en avtale om å fjerne kjemiske våpen fra Syria. Roth ønsket mer enn et “symbolsk” angrep. I lys av dette noterer vi oss HRW-rapporten fra desember 2015 som adresserer “Caesar”s påstander.

HRW ser ut til å være den eneste ikke-statlige organisasjonen som har mottatt hele samlingen med fotofiler fra forvalteren.
HRW tilkjennega riktignok at nesten halvparten av bildene ikke viser det som det i to år var blitt hevdet, nemlig at de faktisk viser døde syriske soldater og militsmedlemmer sammen med ofre fra fra kriminalsaker, bilbomber osv.

Men HRWs partiskhet kommer tydelig frem i måten de håndterer denne enorme motsetningen. Utrolig nok påstår de at de feilidentifiserte bildene understøtter den generelle anklagen.

De sier, “Denne rapporten fokuserer på dødsfall i fengsel. Men andre typer fotografier er også viktige. Fra et bevismessig perspektiv styrker de troverdigheten til Caesars påstander om sin rolle som rettsmedisinsk fotograf for de syriske sikkerhetsstyrkene, eller i det minste som en som har tilgang til deres fotografier. “(HRW, s. 31) Det blir som å si at om noen lyver til deg halvparten av tiden, så beviser det at de er sannferdige.

Filene motbeviser påstanden om at alle bildene viser torturerte og drepte. Fotografiene viser et bredt spekter av avdøde personer, fra syriske soldater til syriske militsmedlemmer til opposisjonskrigere til sivile som har vært fanget i konfliktsoner til ordinære dødsfall på militærsykehuset. Det kan være noen bilder av fanger som døde i varetekt etter at de ble torturert, eller som ble henrettet. Vi vet at det skjedde i irakiske interneringssentra under den amerikanske okkupasjon. Grusomme og brutale ting skjer i krigstider. Men fakta tyder sterkt på at ‘Caesar’-fortellingen i utgangspunktet er usann eller grovt overdrevet.

Det er slående at HRW-rapporten ikke har beskrevet noe om krigens vilkår og omstendigheter i Syria. Det erkjennes ikke at regjeringen og den syriske arabiske hæren har blitt angrepet av titusenvis av væpnede krigere som åpenbart er finansiert og støttet av mange av de rikeste landene i verden.

Det finnes ikke engang en antydning om de enorme tapene av liv som den syriske hæren og deres støttespillere som forsvarer landet sitt har lidd. De nåværende estimatene indikerer mellom at mellom 80.000 og 120.000 syriske soldater, militser og allierte har mistet livet i konflikten. I løpet av 2011-2013, inkludert perioden som dekkes av Caesar-bildene, anslås det at over 52.000 syriske soldater og sivile militsmedlemmer døde mot 29.000 fra anti-regjeringstyrkene.

HRW hadde tilgang til hele fotosamlingen, inkludert de av syriske soldater og sivile militsmedlemmer som var blitt drept i konflikten. Hvorfor noterte de ikke antallet syriske soldater og sikkerhetsstyrker de identifiserte? Hvorfor viste de ikke et eneste bilde av de ofrene?

HRW går lenger enn å godkjenne usannhetene i ‘Caesar’ historien; de foreslår at dette bare er en delvis oppføring. På side 5 i rapporten står det: “Derfor representerer antall lik fra interneringsentrene som vises på Caesar-fotografiene kun en del av de som døde I fengsel i Damaskus.”

Snarere tvert imot ser det ut til at Caesar-fotografiene mer enn noe annet viser ofre som døde på en rekke forskjellige måter i den væpnede konflikten. Påstandene HRW kommer med fremstår som partiske og unøyaktige.

12. De juridiske anklagene er partiske og ignorerer den goveste forbrytelsen – aggresjon.

Journalisten Dan Murphy i Christian Science Monitor ga en passende advarsel i sin artikkel om Carter-Rucks ‘Caesar’-rapport. Mens mange journalister behandlet anklagerne med ukritisk ærbødighet, sa han:

“Å være en del av forfølgelse av krigsforbrytelser er ingen garanti for troverdighet, så langt i fra. Tenk bare på Luis Moreno Ocampos absurde påstander om Viagra og voldtekt i Muammar Qaddafi’s Libya i 2011. Ikke overraskende har anklagere innen krigsforbrytelser en hang til partiskhet, en trang til å fremme saker mot mennesker de selv anser å være krigsforbrytere (som Assad eller Gaddafi) og således bør anklagerne behandles med varsomhet. Som klasse favoriserer de også ofte humanitære inngrep. “

Carter Rucks juridiske team demonstrerte nøyaktig hvor de varsomme de var. De var ivrige etter å anklage den syriske regjeringen for “forbrytelser mot menneskeheten”, men bevisene om “industrielle drap”, “massedrap”, “tortur for å drepe” er tvilsomme, og mye av bevisene viser noe annet.

Derimot er det klare og solide bevis på at “forbrytelser mot fred” blir begått mot Syria. Det er offentlig kunnskap at den “væpnede motstanden” i Syria har blitt finansiert, levert og støttet på utallige måter av ulike lands regjeringer. De fleste krigerne, både syriske og utenlandske, mottar lønn fra en eller annen utenforliggende makt. Alt av forsyninger, våpen og utstyr blir levert til dem. Som med “Contras” i Nicaragua på 1980-tallet, er bruken av slike proxy-hærer et brudd på vanlig internasjonal lov.

Det er også brudd på FN-pakten som sier

“Alle medlemmer skal i sine internasjonale forhold avstå fra trusler eller bruk av makt mot den territorielle integriteten eller politiske uavhengigheten til enhver stat, eller i noen annen sammenheng som er uforenlig med formålene til de Forente Nasjoner”.

Qatars regjering har vært en betydelig støttespiller for leiesoldater og fanatikere som angriper den suverene staten Syria. Gitt det faktum, er det ikke ironisk å høre juristene Qatar har engasjert anklage den syriske regjeringen for “forbrytelser mot menneskeheten”?

Er det ikke på tide for FN å få på plass reformer slik at de kan begynne å leve opp til sine formål? Det vil kreve at det blir stilt krav om overholdelse og håndheving av FNs statutter og internasjonal lov.

  5 kommentarer til ““Cæsarbildene” og manipulasjon av opinionen

  1. Harald Meling
    17. september 2017 klokka 09:00

    Norge skal takke Kari for å ha en stemme som endelig bringer litt Sannhet til det norske folk. De disinformasjonskampanjer som manipulerer Vesten til å tro på skrekkhistoriene i Syria, er ikke tilfeldige episoder hvor en uskyldig nasjon blir kastet til ulvene.
    Men derimot koordinerte angrep på nasjoner som inngår i målgruppen for 9/11-angrepet.
    Dette blir for farfetched for de fleste selvsagt, men siste 16 års hendelser med tilhørende latterlige selvmotsigelser som prøver å forklare dem, understreker at her er det krefter i sving som arbeider målrettet.
    Disse kreftene har ikke gitt opp de 2 siste landene på “7 land ila 5 år-listen”; Syria og Irak.
    Vi vil derfor se en opptrapping av friksjonen mot disse landene rettferdiggjort av enda flere patetiske selvmotsigelser.
    Skuespilleren ansatt av dypstaten, “Presiden Dumb”, har allerede startet kondisjoneringen av den vestlige befolkningen.

    • Harald Meling
      17. september 2017 klokka 09:02

      Beklager stavlefeil : Syria og Iran.

  2. 17. september 2017 klokka 11:18

    En ting er sikkert. Liv Tørres kan umulig ha sitt å det tørre!

  3. Øystein
    17. september 2017 klokka 14:54

    Selvførlige må makten juge og manipulere, hvis ikke får den ikke viljen sin. Det har den gjort i 100-vis av år, og vil gjøre også i fremtiden. Problemet deres er nå internett, der stadig flere oppdager fortere hva som virkelig skjer, og maktens historier ikke like lett blir svelget som sannhet, fordi folk “husker” lengre. Uten internett hadde det vært regulær militær invasjon i Syria. Nå må makten snart gjøre noe med den frie flyten av informasjon på nettet, for makten er i ferd med å tape informasjonskrigen.

    Vil bare kommentare nest siste setning i den gode artikkelen: “Er det ikke på tide for FN å få på plass reformer slik at de kan begynne å leve opp til sine formål?” FNs formål er ikke fred, men å samle verdens nasjonale regjeringer til én regjering, med én valuta, én politistyrke, én militærstyrke og én domstol, hvor samtlige ledere er utnevnte eller oppnevnte, med de globale oligarkene som premissleverandører og agendasettere.

    • Birgitta
      17. september 2017 klokka 16:03

      Ja , du har rett at internett gjør oss i stand til lettere å gjennomskue ‘makta’.
      Det gjenstår bare å røyke ut hvem denne ‘makta’ er….

      Ellers så er det sant at FN sitt mål ikke er fred .
      Iallfall ikke før alle disse andre formål som du rekner opp er innfridd.
      Dette er en gammel plan som har røtter i religion , hvis formål er fred , men først når alle fiender er nedkjempet….

Legg inn en kommentar