oss 100 kroner!
I Aleppo medio desember 2016
De fleste vestlige media, kommentatorer og politikere næret ingen tvil: Aleppo falt (tilbake) til «regimet», til «diktatoren». Deres fokus var rettet mot sivile og moderate opprørere, som de kalles, som ble drept i de siste timene av kampen om Øst-Aleppo – som hadde vært okkupert siden midten av 2012.
Jan Oberg er stifter av og direktør for Transnational Foundation for Peace and Future Research Foto: Jan Oberg – Artikkelen er oversatt fra engelsk av Anne Merethe Erstad
Jeg var der – både i den østlige og den vestlige delen av Aleppo – da det skjedde. Jeg var i Hahano-distriktet i Aleppo, i Gamlebyen og i industribyen Shaykh Najjar.
Jeg vandret langs gatene og kunne snakke med og fotografere alle som ville, uten noen som guidet meg til spesielle personer.
Disse bildene er fra virkeligheten. De er ekte.
Hva jeg så og hørte
Mine bilder formidler hva jeg så de stedene jeg nevnte. Verken mer eller mindre:
Overveldende menneskelig glede etter fire år med det mange kalte «helvetet under terroristene». Jeg så smil og stolthet og seierstegn, slik gutten på bildet over viser.
Jeg lyttet til mennesker som uttrykte takknemlighet både overfor Bashar al-Assad og regjeringen, så vel som Putin og russerne – sistnevnte har både bombet og sendt feltsykehus. Og som fortalte meg at livet var godt i Aleppo før okkupantene feide inn og begynte plyndringen og ødeleggelsen.
Jeg var sammen med mennesker på restaurantene i vest som feiret, skålte for frihet og snakket med lettelse om hvor fantastisk det var endelig å slippe å leve i frykt hver eneste dag: de hadde blitt truffet nå og da av opprørsraketter og annen ammunisjon i den delen av byen, noe jeg selv opplevde under mitt besøk.
Og jeg så ofrene for denne okkupasjonen i øst motta brød, grønnsaker, bananer og vann. Sittende i stoler på fortauet mens de nøt te og en sigarett. Og snakket uten frykt.
Jeg så mennesker reise fra øst til vest i de grønne bussene for å få helsehjelp eller for å gjenforenes med familiemedlemmer og venner – og de som kom over fra vest for å se hva som kanskje – eller kanskje ikke – var igjen av hjemmene de hadde forlatt i øst.
Og jeg snakket med unge soldater og eldre offiserer som var stolte over å ha befridd innbyggerne og byen deres.
Og til slutt: jeg hørte mennesker gi uttrykk for uenighet med al-Assads amnesti-politikk. Hvis du er syrisk innbygger og har kjempet mot dine egne, vil du få amnesti hvis du leverer inn våpenet, svarer på noen spørsmål og signerer et papir der du lover at det aldri vil skje igjen. Det er det hele. Du kan bli re-integrert i samfunnet igjen. Kun hvis du har en rettssak mot deg, la oss si fra familien til en du har drept med vilje, vil du bli straffet.
Det mange fortalte meg – både sivile og soldater – var at de ikke støttet denne milde, forsonende filosofien til presidenten deres. Noen sa at rettslige prosesser var nødvendige og at syrere som hadde kjempet mot sitt eget folk og deltatt i okkupasjonen av Øst-Aleppo fortjente å bli straffet. Andre var av den mening at de fortjente å dø.
Å ja, og jeg så en mengde syriske ungdommer, spesielt universitetsstudenter, som meldte seg frivillig til Røde Halvmåne og til å hjelpe mennesker i denne forferdelige situasjonen.
Hva jeg ikke så eller hørte
Aleppo er – eller rettere sagt var – hjemmet til to millioner mennesker. Byen er enorm, den omfatter 190 kvadratkilometer. Selvfølgelig besøkte jeg ikke eller passerte alle kvartaler, gater og deler verken i øst eller vest i løpet av tre og en halv dags opphold der.
Media-rapporter om opprørere og deres familier som ble massakrert eller drept i løpet av de siste dagene og timene er kanskje – eller kanskje ikke- sant. Jeg kan ikke dømme og jeg kan ikke utelukke. Jeg så det ikke og møtte ingen mennesker som snakket om det. Jeg intervjuet en soldat som fortalte meg at som prinsipp dreper Hæren bare når de er i kamp med mennesker som er bevæpnet, han forsikret meg om at han aldri hadde drept en ubevæpnet sivil person. Jeg har ingen grunn til ikke å tro på ham – andre ting han sa virket fornuftig og kunne verifiseres.
Men, selvfølgelig, mennesker kan ha blitt drept i opprørernes siste lommer da spillet var tapt for dem.
Men det er ikke min oppgave som konflikt-analytiker og fredsforsker å rapportere om brudd på menneskerettighetene og internasjonal lov – på samme måte som det ikke er Leger Uten Grensers oppgave å undersøke den økonomiske situasjonen i landbrukssektoren. Jeg kan ikke rapportere noe jeg i sannhetens navn verken så eller hørte noe om i løpet av mine intervjuer.
Det jeg imidlertid ikke så i Øst-Aleppo hos noen, var redsel for regjeringen – men heller takknemlighet for helsehjelp, for transport i busser i øst og til registrering-senteret Jibrin. Ikke i noen øyne så jeg frykt over å ha kommet tilbake under regjeringens kontroll.
Jeg hørte ikke noen si at livet var godt, ikke engang tålelig, under beleiringen av Øst-Aleppo. Jeg hørte folk snakke om frykt, om å ikke få nok mat eller helsehjelp, om å bli trakassert, at familiemedlemmer hadde blitt drept eller skadet. Jeg ble fortalt historier om hvordan noen hadde forsøkt å komme seg over til den vestlige delen av byen, men ble brutalt hindret av okkupasjonsstyrkene. Eller drept i forsøket. Og at barn ikke hadde gått på skole de siste to årene.
Jeg møtte ikke De Hvite Hjelmene, den påstått humanitære organisasjonen som har mottatt over 100 millioner dollar for å redde mennesker, mobilisere opinionen for seg selv for å få Nobels Fredspris og ble som ble belønnet med «Right Livelihood Award» i Stockholm noen dager tidligere.
Jeg møtte heller ikke noen som hadde sett dem eller fått hjelp fra dem – men jeg møtte noen som hadde hørt om dem.
Hvor skulle de ha vært om ikke i Øst-Aleppo, for å hjelpe titusener med alt de trengte etter frigjøringen fra fire års helvete?
I løpet av mine dager så jeg ikke de ledende humanitære organisasjonene arbeide i felten. De eneste humanitære transportene jeg så på veien mellom Damaskus og Aleppo var russiske eller syriske. Jeg så ingen av de store, internasjonale konvoiene vestlige regjeringer har insistert på å sette inn som del av ulike tidligere forsøk på våpenhvile.
Jeg spør meg selv hvorfor. Den fullstendige frigjøringen av Aleppo tok mer enn to uker. Hvordan planla de for frigjøringen av Aleppo?
Og jeg så ingen reportere eller kamera-team fra vestlige mainstream media – noen hadde vært i Aleppo, men dradd tilbake til Damaskus eller Beirut da de skulle ha vært til stede ved denne spesielle hendelsen. Nordiske media var ikke å se i dette historiske øyeblikket. Sant nok, noen får ikke visum – men det forklarer ikke hvorfor så mange var fraværende.
Verden har for mye – alt for mye – krigsreportasjer og journalistikk som fordeler skyld. Og alt for lite konflikt-reportasjer og journalistikk om mennesker. De er besatt av regjeringer og vold – og ignorerer perspektivene fra innbyggerne, ofrene og de som kan gjøre en forskjell til det bedre.
Frigjøringen av Aleppo burde være en god historie – like før jul til og med – fra en krig som har kostet så mange liv. Men frigjøringen passet ikke inn i den vestlige fortellingen om denne konflikten – noe jeg også har lært av måten enkelte media har tatt imot min historie, der de har vært interessert i å plassere meg som «i seng med det syriske militæret» og «en som støtter regimet» og jeg vet ikke hva.
Fram til i dag har ingen mainstream media vist den ringeste interesse for den menneskelige lidelsen, ødeleggelsen eller gleden jeg så (rundt 3000 informerte).
Men, jeg kan ikke bry meg om det. Har vært gjennom det tidligere.
Det som virkelig betyr noe for meg, er dusinvis av mennesker som uttrykte takknemlighet over at jeg kom den lange veien fra Sverige til Aleppo og brydde meg om menneskenes lidelser. Jeg fikk mange nye venner i løpet av mitt ti dager* lange opphold i Syria.
Det var ubeskrivelig rørende og det føles derfor godt å kunne uttrykke hva jeg følte også gjennom bilder.
Aldri mer!
Ja, det er en utslitt frase, dette Aldri mer! – fra første og andre verdenskrig, fra Hiroshima, Burundi og Rwanda, Srebrenica, Sarajevo. Men la oss aldri glemme Aleppo. Og måtte aldri noe som dette hende igjen!
Det er mitt aller sterkeste motiv for å publisere disse bildefortellingene.
Og takk til dere tapre syrere!
Og takk til alle som tok seg tid til å fortelle meg sin historie. Takk til dem som oversatte for meg og de som, her og der, ga meg beskyttelse i farlige områder.
Det aller minste jeg kan gjøre til gjengjeld er å formidle ordene deres, følelsene og mine egne inntrykk. Deres verdighet midt i lidelsen og urettferdigheten.
Jeg håper den trassige gutten på bildet over vil ha en fremtid i et gjenoppbygd Aleppo. Han og alle andre der fortjener det. Fortjener å leve i frihet og fred og nyte godt av Aleppos produktive kapasitet – en av de største industribyene i Midtøsten. Og – en gang – legemliggjøringen av historie, kultur og utvikling.
Og vi burde hjelpe innbyggerne i Aleppo uansett hva vi måtte mene om regjeringen og dens politikk.
TFFs konflikt- og fredsoppdrag – del og støtt
Besøket i Aleppo i dette historiske øyeblikket var del av et ti dagers konflikt- og fredsoppdrag for å finne fakta i regi av Transnational Foundation for Peace and Future Research, TFF, i Lund i Sverige, der jeg er direktør.
Vi takker alle dem som støtter vår stiftelse og vårt arbeid for FN-prinsippet om å skape fred med fredelige midler og som gjorde dette oppdraget – det første siden voldshandlingene brøt ut i Syria i 2011 – mulig. I den grad vi kan reise midlene, vil det være det første av flere oppdrag.
Takk for hjelp til å fortsette vårt oppdrag her.
Du kan abonnere på historiene som vil komme her. Og du kan hjelpe oss å bringe budskapet videre ved å kopiere nettadressen over og kopiere den videre i dine sosiale medier og andre steder. Takk!
Disse bildene og opphavsrettigheter
Til slutt; mange av fotografiene her er øyeblikksbilder. De er tatt enten med mitt Nikon D7000 eller min iPhone 6S. De er tatt under svært vanskelige omstendigheter, uten tid til å lete etter den perfekte vinkelen eller fokuset; noen er knipset ut av bilvinduet idet vi kjørte forbi. Men alle er blitt behandlet og forbedret etter at jeg returnerte fra Syria.
Disse bildene er beskyttet av opphavsrettigheter. Ikke under noen omstendighet må noen av dem bli reprodusert eller videreformidlet på nettet uten min skriftlige tillatelse.
*Ti dager er maksimal lengde for visum ved første gangs besøk. Det er ingen hjelpsom retningslinje når du er del av en verdensomspennende, beinhard kamp om inntrykk og meninger.
Temaer og scener
En drosjesjåfør i Vest-Aleppo
Min drosjesjåfør i Vest-Aleppo om kvelden, 12. desember 2016. Frigjøringen var en av de tre viktigste begivenhetene i livet hans, forteller han.
Dokumenter og transport
Disse bildene er fra Hanano-området i Øst-Aleppo. Mennesker er samlet for å vise fram identifikasjonspapirer til den uniformerte personen, slik at de kan komme over til den vestlige delen av byen.
Disse og andre busser tar mennesker over til vestsiden, der de kan få hjelp, medisiner, oppsøke Jibrin registreringssenter eller møte familie og venner de har vært atskilt fra gjennom fire helvetesår.
Busser ankommer med mennesker fra Vest-Aleppo – bedre kledt – som vender tilbake for å se hvordan deres tidligere hjem ser ut og for å starte opp helt på nytt – de to siste bildene.
Et stykke brød og litt salat
En fest når du ikke har hatt noe særlig i fire år og mat ble rasjonert av okkupantene.
Aleppo pleide å være en by som sydet av travelhet med mange virksomheter og et yrende kulturliv. Som ellers i Syria var utdanning og helsevesen gratis, og medisin var billig. Ikke så rart at disse menneskene fortalte meg at de levde at godt liv før 2012.
Med verdighet og orden står nå menneskene i Aleppo i køer for å få tak i det minste. Som tiggere. Legg merke til sandalene, klærne, plastikk-veskene og noen av klærne som en gang var fine, men som nå er utslitt og skitne.
Dette er menneskene som vil bli rammet av Vestens sanksjoner. Sanksjoner som vil gjøre gjenoppbyggingen av Aleppo så mye, mye vanskeligere. I Vesten kalles sanksjoner for myke tiltak. Spør disse uskyldige ofrene for krig og sanksjoner hvor harde disse myke, politiske tiltakene er for dem. Se her.
Gate-scener #1
Ikke glem at hvert eneste individ du ser her har sin egen historie – om brutaliteten og meningsløsheten i krig. Alle sammen har mistet noe dyrebart.
Og så er det denne gåtefulle menneskelige styrken til å fortsette, på tross av alt.
Gate-scener #2
Husk på dette: mainstream media syntes ikke det var nødvendig å være til stede da nærmere 100.000 mennesker fikk sin frihet fra okkupasjon og åpenbart feiret at de igjen var under «diktatorens» regjering.
Her er en enorm mulighet for virkelig menneskelig intervensjon – og det vil ikke skje.
Gate-scener #3
Jeg er lei for å måtte si at da Aleppo var fullstendig frigjort fra sine voldelige okkupanter 12. desember, var ingen av de store humanitære organisasjonene til stede. Jeg kunne ikke se noen av dem den 13. eller 14. heller. De jeg så, som utførte humanitært arbeid i Aleppo, var frivillige fra Syrias Røde Halvmåne, den syriske hæren, kirurger ved russiske feltsykehus, den fantastiske franske Pierre Le Corf og hans håndfull frivillige og det russiske «Reconsiliation Centre» (Forsoningssenter) under det russiske forsvarsdepartementet.
Det var alt.
Så mye for de humanitære bekymringene og intervensjonspolitikken til NATO- og EU-landene. Frigjøringen av Aleppo hadde startet nesten tre uker tidligere. Jeg klarer ikke å forstå hvorfor det ikke var gjort forberedelser, slik at humanitære organisasjoner kunne være på bakken i det øyeblikket frigjøringen var 100 prosent.
Frivillige fra Syrias Røde halvmåne
Som jeg sa, De Hvite Hjelmene – som jeg har analyserte andre steder – var ikke til stede, men hadde sendt ut meldinger til verden (og vestlig media) at de måtte flykte og at de fryktet et «folkemord» i Øst-Aleppo.
Du må undres hvorfor en godhjertet humanitær organisasjon med nesten 3000 medlemmer fra alle samfunnslag og med mer enn 100 millioner dollar i støtte fra USA, Danmark og andre NATO-land i tillegg til Japan, en organisasjon som etter sigende skal ha reddet titusener av syrere ut av ruiner (filmene deres er tallrike og virker profesjonelle), vil flykte samtidig som de folk her kaller «terroristene», også flykter.
De jeg faktisk så, var menneskene på bildene under – unge frivillige, for det meste universitetsstudenter, fra Syrias Røde Halvmåne.
Jeg ble imponert over deres profesjonalitet og energi og hvordan de nektet å snakke om politikk – «det er spørsmål vi ikke har noen meninger om, siden vår jobb er å redde og hjelpe alle, hvem som helst.» Men de bekreftet at de hadde hørt om De Hvite Hjelmene. Men aldri sett dem.
Besøk på en skole i Øst-Aleppo
Denne skolen hadde vært brukt av en eller flere «opprørs»-grupper, antakelig Al-Nusra-fronten, ble jeg fortalt mens jeg ble vist rundt av en av lærerne. Det var ingen skoleklasser her i over to år.
Okkupantene hadde skrevet slagord på veggene – nå var de dekket over med blekrosa maling.
De eneste jeg så i Hanano var denne lille gruppen som hadde plasserte seg i lenestoler og en sofa ved siden av stedet der innbyggerne ankom og reiste med busser.
Selv om jeg ikke er en som forsvarer bruk av vold eller militæret – jeg har kjempet for FN-prinsippet om å bygge fred med fredelige midler gjennom fire tiår – tok jeg disse bildene. Både fordi de ville jeg skulle gjøre det og åpenbart var stolte over frigjøringen av Øst-Aleppo, og fordi de også er sivile innbyggere med familie og venner – medlemmer av sine samfunn – når de ikke er i tjeneste.
Disse barna har opplevd mer ondskap og redsler enn de fleste voksne rundt om i verden opplever i hele sitt liv.
Man ser det i øynene deres. Smerte og sorg – samtidig som det finnes smil og håp. Lettelse.
Ja, Aleppo ble befridd.
Spør barna. Se på dem. Hvis du er I tvil.
De fleste medier gir den ene eller den andre regjeringen – som regel deres egen – en stemme. Og folk har en tendens til å dele partene i konflikter inn i kun to rene grupper – alle de gode på den ene siden og alle de onde på den andre. Og så tar de parti.
At det ikke eksisterer noe slikt som en tosidig konflikt i internasjonal politikk, ser ikke ut til å spille noen rolle.
Media gir prioritet til dem som bruker våpen, store og små. Det tilfredsstiller det antatte behovet for drama. Og når fokuset er på volden, kan all forståelse av de underliggende konfliktene og hvordan bevege seg mot fred, bli beleilig ignorert.
Mesteparten av tiden blir innbyggerne som arbeider for fred i konfliktsoner – fredsherrer og fredsdamer – og de som er mål for, og ofre for, voldshandlingene, glemt. Fikseringen på «topp»-politikk – og dens lave moral – dominerer.
*
Store, ressurssterke vestlige medier hadde forlatt Aleppo – BBC, for eksempel. Reuters rapporterte om Aleppo fra Beirut og Berlin.
Mangelen på medfølelse, på interesse for den menneskelige historien, er forbløffende. Menneskene du har møtt ovenfor var ikke verdt en prosent av oppmerksomheten – alt ble rettet mot «regimet», mot terroristene og mot NATO-landene og deres allierte.
De holdt seg borte fordi begivenheten, frigjøringen av Aleppo, ikke kunne rapporteres innenfor rammen av den fortellingen de sammen hadde bygd opp i løpet av fem år med monoton repetering av de forenklede historiene – om ikke propaganda – som de store USA/vestlige mediekorporasjonene produserte.
*
Vi trenger konflikt-reportasjer med et menneskelig ansikt – ikke bare ansiktene til terrorister, regjeringer eller det internasjonale samfunnet. For å forstå noe som helst, trenger vi perspektivene fra alle sider og et mangfold av medier. Ikke bare dem med vårt eget intervensjons-perspektiv og ikke bare vestlige nyhetsbyråer.
Vi trenger fokus på dem hvis fremtid virkelig står på spill – og integrere dem i reportasjer, debatter og i fremtidige forhandlinger og fredsbygging:
Mennesker, slik som innbyggerne i de frigjorte Aleppo, som har blitt overlatt til seg selv, ansett som uinteressante for media, politikk og for politisk korrekt humanitært arbeid.
Forakten for det sivile samfunnet, for 98-99 prosent av menneskene i krigssoner som ikke begår voldshandlinger, må stanses!
Dette er lærdommen vi må trekke av medias katastrofale dekning/mørklegging i Syria generelt. Og deres uvitenhet om lidelsene til de «gale» menneskene i Aleppo.
Jan Obergs komplette fotoreportasje finner du her.
