oss 100 kroner!
Matteo Renzi og store deler av la Casta Politica, den politiske kasten, i Italia hadde satset på å gjøre de grunnlovsendringene som finanseliten og blant annet JP Morgan mente var nødvendige. Italia, il Bel Paese, svarte med et rungende No! Alle regioner med unntak av Toscana og Trentino-Alto Adige (på grensa til Østerrike) svarte nei. Resultatet ble ca. 60% nei og 40% ja. Renzi har gjort en Cameron, euroen faller og Europa skjelver.
Kapitalens reform
Det var i sin tid finansbanken JP Morgan som reiste krav om endring av grunnloven i Italia. Det skrev den italienske avisa Il Fatto Quotidiano.
I et dokument med overskriften: «Justeringer i eurosonen». skrev finansbanken at Italia og andre euroland trenger «reformer». I notatet fra heter det at grunnloven i Italia viser en «sterk sosialistisk innflytelse som gjenspeiler styrken til venstrepartiene etter fascismens nederlag.»
Angivelig skulle grunnlovsforslaget gjøre styringssystemet i Italia mer effektivt gjennom å redusere Senatets makt og strømlinjeforme lovbehandlinga. Men det italilenske folket oppfattet det som den pollitiske kastens forsøk på å skaffe seg enda mer makt. Agnet var at reformen også ville føre til innsparinger av millioner av euro på nedskjæring av antallet parlamentarikere. Men italienerne lot seg ikke lokke.
Akkurat som Cameron før brexit satte Renzi stillingen sin inn på en seier. Og Italia ga ham fingeren. Folkeavstemninge ble Italias første mulighet til å si sin mening om hvordan landet blir styrt. Etter at Angela Merkel de facto avsatte Berlusconi har Italia hatt tre ikke-valgte statsministre; Mario Monti, Enrico Letta og altså Matteo Renzi.
Monti var europeisk president i Trilateralkommisjonen til han ble utnevnt til statsminister i Italia. Han er også ledende medlem av Bilderberg-gruppa. Og han han har vært internasjonal rådgiver for Goldman Sachs og Coca Cola Company. Letta er ledende medlem i den europeiske delen av Trilateralkommisjonen og sitter i eksekutivkomiteen i Aspen Institute, som er kritisert for å utdanne «forretningslivets haier».
Makteliten trodde de kunne gjøre absolutt hva de ville og i utgangspunktet trodde de at folkeavstemninga skulle bli en spasertur i parken. Men dette ble folkets første mulighet til å si sin mening – og det gjorde de til gagns.
Alle regioner unntatt to svarte No!
Bare to regioner svarte Sì, Toscana og Trentino-Alto Adige. Renzis hjemby, Firenze, svarte ja, men bare med 56%. Milano sa også ja, men knepent – 51%. I den delvis tysktalende regionen Trentino-Alto Adige var det flertall nei i de fleste provinsene, men altså et knepent ja totalt. I Roma var det 60% nei. På Sicilia og Sardinia var det provinser som hadde oppe i 78% nei. Resultatet var altså ikke noe annet enn knusende, et folkeopprør. Oppslutninga var også svært god. Italia har for vane å bruke folkeavstemninger, men ofte har de så dårlig oppslutning at resultatet ikke teller. Men dette var en høyst kvalifisert folkeavstemning med et høyst kvalifisert flertall – nesten 70% deltakelse.
Matteo Renzi går av og dermed er det helt uklart hvordan lederkabalen blir i Italia. I Brussel skjelver eliten i de dyre dressene og de skreddersydde draktene sine. Dette oppfattes med rette som Italias versjon av brexit, fordi under misnøyen ligger forbannelsen over at EU og euroen ikke har gitt Italia den velstanden man var lovet, men bare en kontinuerlig stagnasjon og nedgang.
Blant partiene har grunnlovsforslaget vært frontet av regjeringspartiet PD med støtte fra en del mindre partier. Men PD har ikke vært samlet. Gamle ledere som Pier Luigi Bersani og Massimo D’Alema har gått i mot partisjefen. Berlusconis parti var opprinnelig for, men har ligget lavt. På neisida var hovedkrafta Femstjernersbevegelsen til Beppe Grillo, men nei så også et par mindre venstrepartier, det høyrepopulistiske Lega Nord og fascistetterkommerne i Fratelli d’Italia.
Euro-ulykken og en elendig politikk
Euroen har vært en ulykke for Italia. Den skulle angivelig gi vekst og velstand, men det motsatte har skjedd. Industriproduksjonen i Italia er nå nede på 1980-nivå. BNP er nede under nivået i 2000. For Italia har innføring av euroen og udugelig politisk ledelse vært katastrofalt. Som Michael Roberts har påvist er Italia inne i en lang depresjon som det ikke ser ut til å være noen vei ut av.
Italia er på enkelte områder i den mest utsatte posisjonen av alle de sju største kapitalistiske økonomiene. Italiensk kapital var i en død-periode før Den Store Resesjonen. Kapitalen har blitt mindre profitabel i årene etter 2000 og ligger nå 30 prosent lavere enn nivået i 2004. Nettoinvesteringen har tørket inn og produktiviteten på arbeid har ikke bare vokst saktere, som i andre større økonomier, den har rett og slett sunket. Italia makter ikke å friskne til fordi den Lange Depresjonen i Europa fortsetter.
En av Italias viktigste handelspartnere var Russland. Men USA tvang landet til sammen med resten av Europa til å innføre sansksjoner. Dette har vært drepende for mye av Italias eksport. Italias eksport til Russland valt med 29% i 2015. Sanksjonene rammer tradisjonelle italienske industrier som produksjonen av klær, tekstiler og skotøy og den rammer matvareindustrien og produksjonen av maskiner og industriutstyr. Italia er svært avhengig av denne eksporten, og for et land som allerede sliter tungt økonomisk er virkningene av sanksjonene svært smertefulle.
I EU har Tyskland og Angela Merkel tvunget Italia og andre EU-land til å følge en nedskjæringspolitikk som har vært den reine sjølskading. Og på toppen av det hele er det Italia som er i førstelinje sammen med Hellas som tapende nasjon under Merkels «Willkommenspolitik». Med 160.000 nye migranter fram til oktober kan det hende at Italia overgår Hellas i 2016.
Et nei til korrupsjon og vanstyre – og mot Brussel
Når euroeliten vil selge ideen om at Italias nei er et uttrykk for «høyrepopulisme» så er det så feil som det går an. Det er et oppdemmet raseri mot korrupsjon og vanstyre som har fått utløp. Når børsene faller og EU skjelver, så er det fordi dette opprøret nå fort kan ramme hele EU som system. Beppe Grillo, som var en av de store vinnerne i folkeavstemning, ønsker folkeavstemning om euroen. Og skulle det også ende med et nei, så er det slutt på euroen som vi kjenner den. Den kan eventuelt omdannes til en deutschemark, men da har eurosonen raknet, og med det hele det store unionsprosjektet.
EU og den italienske eliten frykter et snarlig nyvalg etter dette, for da ligger Femstjernesbevegelsen godt an til å kunne bli største parti. Og med de reformene av valgsystemet som Renzi allerede har fått innført, så vil største parti ha full kontroll.
De som fant på dette trodde jo aldri at det skulle bli noen andre enn de sjøl. Men der kan de også ha gjort opp regninga uten vert. Nå kan eventuelt også valgreformen skrinlegges med henvisning til at grunnlovsreformen ble avvist og da vil kaoset fortsette. Resultatet kan bli den fjerde ikke-valgte statsministeren etter avsettelsen av Berlusconi.
Les også: Det året globalismen sprakk.
