G20- møtet: Kina – velstand eller krig

(Bretton Woods-systemet var et sett med regler og institusjoner som ble initiert under en konferanse i Bretton Woods, USA i juli 1944. Bretton Woods-systemet etablerte regler for kommersielt og finansielt samvirke mellom verdens ledende industriland og er det første eksemplet på en fremforhandlet avtale som dekker finans- og valutaforhold mellom en rekke uavhengige nasjoner. Overs.)

Men mest av alt vil Kina prøve å å få G20s støtte til Den Nye Silkeveien – eller One Belt, One Road (OBOR) som det er det offisielle navnet.  De vil også ha støtte til den nye Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB).

Så i hjertet av G20 er det to prosjekter som kjemper mot hverandre på den geopolitiske agenda i det unge 21. århundre.

Kina har forslått OBOR, et pan-eurasisk sammenkoblingssystem som er spektakulært planlagt for å skape et hypermarked som vil være minst 10 ganger større enn USAs marked i løpet av de to neste tiår.

USAs hypermakt – ikke det atlantiske Vesten – fordi Europa har rotet seg inn i frykt og stagnasjon – «foreslår» status quo.

Det er den vanlige splitt og hersk-taktikken, og styres av frykt, det vanlige i Pentagons samling av «trusler» som må bekjempes, fra Russland og Kina – til Iran.  Den geopolitiske rumlingen i bakgrunnen til denne high-tech-jungelen handler kun om «få kontroll med» de viktige G20-medlemmene Russland og Kina.

Det trengs ikke noe guddommelig orakel for å se hvilket prosjekt som er fascinerende – og på mange måter forførende – Det Globale Sør, også som  en modell for G20s medlemsnasjoner.

Dette sammenkoblingssystemets raseri

Ved å pendle mellom Vesten og Asia kan man ane en myriade av muligheter.  Det er en grafisk kontrast mellom lammelse og besettelse og et enormt ambisiøst prosjekt til 1400 milliarder dollar.  Det kan berøre 64 nasjoner og ikke mindre enn 4,4 milliarder mennesker og rundt 40 % av den globale økonomien.  Med andre ord skape et nytt  «oppfinnsomt,  oppkvikkende,  sammenhengende og inkluderende» syn på handel og uten tvil skape en post-geopolitisk vinn-vinn æra.

Et arrangement  for finansielle ordninger er allerede på plass.  AIIB (som vil støtte med mer enn de 100 milliarder dollar de allerede har kommet med), The Silk Road Fund (har allerede kommet med 40 milliarder dollar), BRICSs New Development Bank (NDB) har lovet 100 milliarder dollar,i tillegg til forskjellige deltakere som China Development Bank og den Hong Kong-baserte China Merchants Holdings International.

Kinesiske statlige selskaper og fond kjøper ubønnhørlig opp havner og tekniske selskaper i Vest-Europa – fra Grekenland til Storbritannia.

Godstog kjører nå ruten fra Zhejiang til Teheran på 14 dager, gjennom Kazakhstan og Turkmenistan.  Snart dette vil helt bli en del av et trans-eurasisk nettverk av hurtigtog, inkludert en hurtig transsibirsk forbindelse.

En  økonomisk korridor fra Kina til Pakistan til 46 milliarder dollar CPEC) har potensiale til å åpne enorme forbindelser i Sør-Asia, med Gwadar i Pakistan.  Den skal opereres av China Overseas Port Holdings, og er ment å være et maritimt nøkkelsenter for Den Nye Silkeveien.  Dypvannshavner vil bli bygd i Kyaukphyu i Myanmar, på Sonadia Island i Bangladesh og i Hambantota i Sri Lanka.  Legg så til Kina- Hviterusslands industripark og 33 avtaler i Kazakhstan som dekker alt fra gruver og prosjektering til olje og gass.

I februar hadde PwC (PricewaterhouseCoopers) lovet 250 milliarder dollar i OBOR-prosjektet som har blitt bygget.  Forhandlingene har nylig startet eller er kommet til enighet og underskrevet.

En hel del prosjekter av Silkeveiprosjekter sprer seg nå over Eurasia, etter hvert skaper de nettverk med øst-vest og nord-sør-korridorer gjennom mange økonomiske soner.  De bygger ut sammenkoplinger og infrastruktur som involverer Russland, Kina, India, Pakistan, Iran og Sørøst og Sentral-Asia.  Sammenkopling, mer enn geografi er målet.

Det er ikke tilfeldig at det skjer en hel del i medlemsstatene, og blant de som observerer Shanghai Cooperation Organization (SCO).  Den Nye Silkeveien kommer til å bli helt sammenflettet med omprogrammeringen av SCO som en sikker økonomisk paraplyorganisasjon for samarbeid.

Parallelt vil Russland planlegge et russisk-kinesisk partnerskap med det progressive samarbeidet til Eurasia Economic Union (EEU) om Den Nye Silkeveien, som vil strekke seg lenger enn bare til Den Nye Silkeveiens forbindelse til Europa.

Følg disse hintene

Sør-Øst-Asia – via den Maritime Silkeveien – er en nøkkelposisjon i det nye sammenkoplingsspillet i Eurasia.  Det bringer oss til den antatt ulovlige  «nine-dash line» (Sør-Kina havet , overs.) som kineserne gjør krav på, men som nylig ble avvist av domstolen i Haag.  USA og Filippinene har en gjensidig forsvarspakt siden 1951, der «øyterritoriene under [Manilas] kontroll» må forsvares.  Washington, under et potensielt neoliberaltkonservativt presidentskap til Hillary Clinton – og Kurt Campbell, som stadig snakker om begrepet «se til Asia» som en mulig utenriksminister – kan bli fristet til å erklære at denne avtalen også omfatter øyer, atoller, «steiner» og til og med undervannsskjær som Scarborough Shoals. Beijing vil ikke vente på å gå i denne mulige fellen.

Nylig var det et møte i Indre Mongolia der Kina og ASEAN-landene ble enige om en diplomatisk telefonisk nødlinje og og en Code for Unplanned Encounters at Sea (CUES). ASEAN-landene og øst-asiatiske stormakter ser i mellomtiden til verdien i Regional Comprehensive Economic Partnership (RCEP) – 16 nasjoner, 29 % av verdenshandelen – som et alternativ til USAs påtvungne TTP – et slags NATO-med- handel som ekskluderer Kina.

Kina er hyperaktiv på alle fronter.  De vil øke bruken av Singapores kunnskaper for å fremme Den Nye Silkeveien-prosjektet.  Singapore, med en befolkning der nesten 75 % er etniske kinesere, er Kinas største utenlandske investor og et stort oversjøisk senter for handelen med yuan.  Mer enn 20 % av Singapores BNP er knyttet til Kina.

Samtidig, som de har planer for et Syria etter krigen, er Beijing forpliktet til å øke handel og økonomisk samarbeid med Damaskus, et annet framtidig OBOR-senter.  Det skader ikke at dette er en slags asymmetrisk gjengjeldelse for Pentagons innblanding i Sør-Kina-havet og utplassering av THAAD-raketter i Sør-Korea.

Beijing har gjort det klart at Sør-Kina-havet ikke skal diskuteres på G20-møtet.  President Rodrigo Duterte (Filippinene overs.) for sin del sier: «Vi har det ikke travelt med å starte en krig, vi har det travelt med å snakke».

Sakens kjerne i OBOR-linken til Sør-Kina-havet er ikke suvereniteten over «steiner», ikke en gang uoppdagede olje-og gass-reserver.  Det er opp til kapasiteten til den kinesiske marinen å regulere og eventuelt nekte Pentagon og USAs marine «adgang».  Det som er sikkert er at USAs marine ikke kommer til å ta noen fanger når de skal hindre Kina fra strategisk å dominere det vestlige Stillehavet, like mye som Washington ikke vil utelukke å  bruke TTP for å hindre Kina fra å  styre økonomisk over det asiatiske Stillehavet.

Deng Xiao Pings slagord: «Ta aldri ledelsen, avslør aldri ditt sanne potensiale, gå aldri ut over dine evner» hører nå fortiden til.  På G20-møtet vil Kina nok en gang si fra at de tar ledelsen.  Og de vil ikke bare ta ledelsen – de har planer om å  overbelaste sin kapasitet for å få den hyper-ambisiøse OBOR Eurasia integrasjonsplanen til å virke.  Kall det en monster-PR-øvelse eller en lettvint vinn-vinn-løsning.  Faktum er at den humanitære imperialismen som vi ser i Pentagon, betrakter Kina som en mektig «trussel» til den sydlige verden – og til G20-møtet for den saks skyld.

Oversatt og bearbeidet og litt forkortet av Ingunn Kvil Gamst

Bilder med tekst: Knut Lindtner