oss 100 kroner!
Siden britisk Labour tapte valget i 2015 har partiet vært på jakt etter ny leder. Den forrige lederen, Ed Miliband, trakk seg bare minutter etter nederlaget. Partiledelsen og parlamentsgruppa domineres av ny-liberale politikere. Men de gjorde en feil. På lista over mulige kandidater hadde de ført opp Jeremy Corbyn, som er et venstreorientert parlamentsmedlem. Dette var ment som en «gest» til venstresida. Og så gjorde de en feil til: De åpnet for en nominasjonsprosess à la USA. Resultatet var at tusener av folk stemte på Corbyn. Når dette skrives ser det ut til at Jeremy Corbyn vil vinne kampen om ledervervet.
Som jeg har notert tidligere har Corbyn gjort seg bemerket med skarpe uttalelelser mot NATO og NATOs krigspolitikk.
Men hva står Jeremy Corbyn for når det gjelder økonomisk politikk? Er han radikal eller moderat? Michael Roberts har gjort en analyse av Corbynomics, som er vel verdt å lese.
Britisk høyreside og ny-liberalerne i Labour har fordømt Corbyn for å være «ekstrem». Folkemorderen Tony Blair har sagt at dersom Corbyn blir partileder, vil «Labour bli utryddet».
Akkurat den fordømmelsen burde jo Corbyn henge opp på veggen som et diplom, og hans svar til Blair hever seg da også over eks-statsministerens nivå:
We’re the one putting forward ideas, so I don’t do personal, I don’t do reaction, I don’t do abuse. Life is too short and it devalues the political process. I think we should try and enhance the democratic life of this country, not reduce it to that level.
Men bortsett fra svertekampanjer, hva kan man si om Corbynomics, er den moderat eller er den radikal? Hovedplankene i Corbynomics er: legge om skattepolitikken for å skattlegge de rike, skaffe penger til offentlige investeringer gjennom en ‘People’s QE’ i form av en investeringsbank for å finansiere infrastrukturprosjekter, renasjonalisere jernbanen og ta igjen offentlig kontroll over postverket og bevare offentlig kontroll over banken RBS. Roberts skriver:
With these economic measures, Corbyn would scrap tuition fees and restore maintenance grants foe studentrs to be funded by higher taxes on richer earners and a higher corporation tax rate. He would also create a “national education service”, offering free universal childcare — which the IPPR think-tank estimates would cost about £6.7bn — paid for again by some of the money from raising corporation tax. And Corbyn proposes building 240,000 new homes a year and changing the “right to buy” so it applies to the private sector but not council houses or housing association properties. The new homes could be built through higher borrowing or funded by imposing higher taxes on unused land with planning permission and unoccupied properties. Corbyn also plans to end ‘the market’ in the health service, outsourcing of public services and costly funding through private finance initiatives.
Roberts applauderer alt dette, men tviler på at det går langt nok. For eksempel peker han på at de private korporasjonene er eksperter på skatteunndragelse og at vanlige tiltak i skatteloven neppe vil få nok penger ut av dem. De store selskapene får en skatterabatt på 93 milliarder pund i året, og kan komme til å møte økt skattlegging med investeringsstopp. Han peker også på sårbarheten til en ‘People’s QE’:
Can it help deliver more growth, employment and incomes any more than the traditional mainstream funding governments issue bonds for investment? That depends on whether the Corbyn-proposed National Investment Bank (NIB) can change things.
Roberts synes det er bra at Corbyn vil nasjonalisere jernbanen og (kanskje) posten, men han stiller spørsmålet om hva som skal skje med de andre kommandohøydene i økonomien:
What about the rest of transport: deregulated buses in the big cities; and all the British companies that used to be part of the public sector? What about British Petroleum, British Airways; British Telecom; British Gas; British Aerospace; the electricity and water boards; Transco; Rolls Royce, British Steel, let alone British Coal? And there are the major strategic sectors that should be part of what is called in Labour parlance “the commanding heights of the economy”: the major pharma and auto companies, now mostly in foreign hands where any profits for end up overseas. Public ownership of the key national and regional airports would ensure a proper service that did not cause environmental pain from noise and pollution .
Framveksten av en alternativ plattform til nedskjæringspolitikken i Storbritannia, er et interessant fenomen i seg sjøl. At det oppstår på venstresida i Labour og har sjanser til å få Corbyn valgt gjør det enda mer interessant. Han har lansert en del bra tiltak for arbeiderklassen. Men går han langt nok? Eller vil han ende opp som en Alexis Tsipras? Og vil overklassen noen gang tillate at han får sjansen? Det er i hvert fall blitt flere grunner til å følge med i britisk politikk igjen.
PS: Som de fleste nå vet, ble Jeremy Corbyn valgt med et knusende flertall.
