oss 100 kroner!
Dette er en samling av tre artikler jeg har skrevet om kapitalens kontroll over mediene i vår tid. Medienes opptreden i forbindelse med Ukraina har ikke gjort disse artiklene mindre aktuelle.
De kule, de smarte og den virkelige makta
De sosiale mediene er så kule at det nesten er til å få krampe av. Facebooks Mark Zuckerberg gir selskapet så mye gutteaktig collegesjarm at det nesten tipper over. Jeg har sett og hørt Googles Larry Page fortelle om hvordan han som student på Stanford startet det som nå er verdens ubestridt største søkemotor. Han var veldig laid back og kul. Nå vet selskapene de leder nesten alt om oss. Men hvem har den virkelige makta?
Sosiale medier og smarte reklamemaskiner
Facebook og Google har lykkes ekstremt godt i å utnytte noe av det folk aller helst gjør på nett, nemlig å ha kontakt med hverandre og å lete etter alt mulig rart. I Internettets barndom var nettsøk en komplisert affære, og du måtte gjerne lære litt søkespråk for å finne det du lette etter. Så kom de indekserte søkemotorene som lagde ordlister som gjorde søkene svært mye kjappere. De begynte også å «veie» søkene etter sannsynlighet. Det ga bedre og mer relevante treff. Men dette gjorde det også mye lettere å manipulere søkeresultatene. Annonsører fikk muligheten til å kjøpe seg oppover i søkeresultatene.
Fra collegemoro til Brave New World
Facebook har vokst eksplosivt i Norge og verden. Nettstedet nærmer seg en milliard brukere internasjonalt. I 2009 passerte antallet Facebookbrukere i Norge 2 millioner, og det var så nær full dekning at noe særlig mer vekst ikke er mulig. I dag er det rundt 2,6 millioner brukere av fjesboka her til lands.
Det brukerne av Facebook, Google og Amazon ikke ser er hva som gjøres med dataene deres. For det er vi som er disse selskapenes egentlige varer. Det er våre data og dataene om oss som gjør dem søkkrike. Det å vite mest mulig om oss, våre kjøpevaner, vår smak, våre lyster, våre venner og våre nettverk er bokstavlig talt gull verdt.
Gisle Hannemyr har kritisert hvordan Facebook hele tida endrer sin personvernpolitikk slik at det til slutt blir umulig for brukerne å ha kontroll over dataene sine og over personvernet sitt.
På bakgrunn av informasjonene som ble lekket av den tidligere etterretningsmanne Edward Snowden kunne The Guardian fortelle at ni amerikanske internettseskaper lot den amerikanske etterretningstjenesten få adgang til brukernes persondata, bilder, eposter, alt. Det var Microsoft, Yahoo, Google, Facebook, PalTalk, AOL, Skype, YouTube og Apple.
Jeg har alltid vært en entusiastisk tilhenger av elektroniske bøker, og synes det er svært praktisk å kunne ha med meg et bibliotek på tusenvis av bøker i en dings som bare veier en halv kilo. Men jeg må jo innrømme at selv jeg ble en smule betenkt da jeg fikk vite at Amazon faktisk kan gå inn i det elektroniske bibiloteket vi har kjøpt og slette det eller fjerne enkelte bøker. For sikkerhets skyld var det Animal Farm og 1984 som ble slettet av selskapet i 2009.
1984 innført til applaus
I George Orwells (eg. Eric Blair) dystopiske roman 1984 fantes det ikke noe som het privatlivets fred. Innbyggerne hadde toveis teleskjermer som myndighetene når som helst kunne bruke til å avlytte og overvåke dem. Det samme fantes på arbeidsplasser og offentlige steder. Skriftlig korrespondanse ble regelmessig åpnet og lest av myndighetene. Tankepolitiet spionerte på og rapporterte enhver med opprørske tendenser. Som brukere av sosiale medier og nettjenester er det vi sjøl som fôrer tankepolitiet med rådata. Avsløringa av NSAs enorme datainnsamling fra sosiale medier, eposttjenester, elektroniske banktransaksjoner osv viser at dataene våre blir samlet inn på en måte som ikke en gang Storebrori 1984 hadde forestilt seg.
Vi har altså helt frivillig og med en viss personlig glede over å dele smått og stort med andre lagt til rette for det største overvåkingssystemet som noensinne har eksistert.
En historie for seg er hvordan våre hjemlige konservative liberalere, som til enhver tid liker å utrope seg til de bolde riddere av den personlige friheten og de liberale rettighetene har vært fullstendig tause om disse ekstreme krenkelsene av menneskerettighetene og alt som heter personlig frihet. Jeg tenker naturligvis på folk som Bernt Hagtvet, Kristin Clemet, Bård Larsen, Nina Witoszek.
Dronene kommer
Og skulle NSA finne ut at noen av oss er uønsket, så har man data nok til å ta oss ut som det heter i deres nytale når man likviderer noen uten lov og dom. Vi går jo alle sammen med en elektronisk sporingsenhet på oss som til enhver tid forteller hvor vi er.
Hver dag innhenter NSA inn 5 milliarder dataenheter om mobiltelefoner over hele verden.
(Se mer her om hvordan NSA overvåker oss alle.)
Og hvem eier så disse selskapene?
Følg pengene er et hovedprinsipp for denne bloggen. Så derfor er det naturlig å se etter hvem som eier disse populære sosiale mediene. Jeg har sett på Facebook, Google ogAmazon.
(Klikk på tabellen så ser du den tydeligere.)
Kilde: http://investors.morningstar.com
Dette virker da svært kjent! Fidelity, Vanguard, BlackRock, State Street osv. Har vi ikke sett dem før? Jo, helt riktig. Surprise, surprise! De er også de største eierne i de sju største bankene og finansinstitusjonene og av de største matvaremonopolene og merkevarekjedene. Bak de smilende og kule fjesene til Mark Zuckerberg, Jeff Bezos og Larry Page ser vi simpelthen The United Corporations of the World.
Var det noen som snakket om mangfold?
Who are the brain police?
Jeg avsluttet 2012 med et sitat fra Frank Zappa, og det virker riktig å sitere ham på nytt, særlig når det skal handle om makta over mediene. I verden og i Norge.
Vidunderlige nye verden
Aldous Huxley, forfatteren av Vidunderlige nye verden, så for seg ei framtid der makthaverne ville finne metoder for å «få folk til å elske slaveriet sitt» og «etablere en smertefri konsentrasjonsleir for hele samfunn, slik at folk blir fratatt rettighetene sine, men vil like det».
Sjelden har det vært mer aktuelt enn nå.
En avgjørende forutsetning for å få til dette er at de dominerende mediene enten støtter dette eller ser en annen vei. Siden 11. september 2001 har vi sett hvor viktige de amerikanske mediene har vært for å få folk til å godta at de mister stadig mer av sine grunnlovfestede rettigheter.
Hvem eier mediene?
Mediene definerer hva som er viktige saker og hva som ikke er det? Mediene styrer den offentlige og delvis også den private samtalen. De som styrer mediene har sterk makt over folks tanker. Så hvem styrer mediene? Hvem eier dem?
Ekstrem maktkonsentrasjon
I følge amerikanske undersøkelser var det i 1983 50 selskaper som eide 90% av mediene i landet. Allerede det var en veldig sterk maktkonsentrasjon. Men hvordan ser det ut i dag? I 2011 var det seks selskaper som kontrollerte 90% av mediene.
De seks selskapene var General Electric, som blant annet eier NBC og Universal Pictures, Newscorp, som blant annet eier Fox og Wall Street Journal, Disney, som blant annet eier ABC og Pixar, Viacom, som blant annet eier MTV og Paramount Pictures, Time Warner, som blant annet eier Tima, Warner Bros og CNN og CBS, som blant annet eier 60 Minutes.
Disse mediegigantene består av tilsammen 232 selskaper. Det er altså 232 toppsjefer som kontrollerer mediehverdagen til 277 millioner amerikanere. Disse selskapene hadde i 2010 ei samlet omsetning på 275,9 milliarder dollar. Det er mer enn Norges bruttonasjonalprodukt.
Disse selskapene eier mediebedrifter av en eneste grunn, og det er å akkumulere profitt for sine eiere. De har ingen grunn til å drive gravende eller kritisk journalistikk for avsløre maktmisbruk eller undertrykking. Deres eiere og annonsører har heller ingen interesser av at deres lesere og seere reagerer på den økonomiske krisa eller de voldsomt økende klasseskillene ved å gjøre opprør på noen som helst måte. Her trengs ingen konspirasjonsteorier. Dette er de 1% som tjener grovt på den politikken som føres.
Hvordan er det i Norge?
USA ligger langt framme i å utvikle et medieoligarki kontrollert av den absolutte storfinansen. Norge er ikke der, ennå. Men vi er på vei i samme retning. Norske medier kontrolleres av noen få eiere.
Hvem eier dagspressa?
Norske dagsaviser kontrolleres av noen få store eiere:
Oppdatering: A-pressen kjøpte Edda Media fra britiske Mecom i 2012. Daglig når Amedias over 70 aviser, nettaviser og andre publikasjoner mer enn 2,5 millioner nordmenn.
Oppdatering: Her er en oversikt over største utenlandske eiere i norske aviser. NWT-konsernet er svensk og eies av familien Ander, som er kjent for å være djupt konservative. Ellers kjenner vi igjen selskaper som utgjør den ypperste finanseliten i verden. Mon tro hvorfor de investerer i norske aviser?
Til nå har norsk lovgivning hindret en større grad av monopolisering. Slike begrensninger kan stå for fall dersom internasjonal mediekapital bruker EØS-avtalen og EFTA-domstolen for hva de er verdt.
På TV og radio er NRK forsatt størst:
Men det hjelper jo ikke stort når NRK prøver å bli mer og mer lik sine private konkurrenter.
(Oppdatering: TV2 eies av Egmontkonsernet. Egmontkonsernet har eierskap i mer enn femti norske selskaper. Det eier hundre prosent av aksjene i Hjemmet Mortensen. Egmont er videre eneeier av Norsk Film og har delt eierskap i Mediehuset Nettavisen via TV 2-Gruppen. Konsernet omfatter dessuten Nordisk Film, Cappelen Damm AS, Egmont Serieforlaget.) Mer om hva Egmont eier her.
NHST Media Group eier nå 49% av Morgenbladet. NHST eier også Dagens Næringsliv. Og hvem eier NHST? Jo, det er Fred Olsen-familien.
Når Dagbladet skal argumentere for at avisa fortsatt skal eksistere eller for at den fortsatt skal ha momsfritak, kommer det gjerne noen svulstige formuleringer om «det frie ord» og «den frie presse». Virkeligheten ser slik ut:
Aldous Huxley så for seg ei framtid der makthaverne ville finne metoder for å «få folk til å elske slaveriet sitt, etablere et diktatur uten tårer, så å si, etablere en smertefri konsentrasjonsleir for hele samfunn, slik at folk blir fratatt rettighetene sine, men vil like det, fordi de vil bli avledet fra ethvert ønske om å gjøre opprør gjennom propaganda eller hjernevask…»
Grunnlovsfestede rettigheter fjernes i all stillhet
Rett før jul gjorde den amerikanske kongressen tre vedtak som fortsetter den veien Geroge W. Bush innledet med The Patriot Act og alle går i den retninga Huxley snakket om, veien mot den (mer eller mindre) smertefrie konsentrasjonsleiren. I behandlinga av National Defense Authorization Act utelot Senatet en passus som ville ha forbudt langvarig fengsling uten lov og dom. Kongressen hadde også oppe til behandling to lovforslag som ville ha forbudt overvåking av folks epost og telefonsamtaler. Men da de kom til behandling var forslagene strøket. Så amerikanere kan fortsatt fengsles uten lov og dom eller få all sin epost og alle sine telefonsamtaler lest og avlyttet.
Og i Norge som i USA blir det mer lagring av persondata, flere overvåkingskameraer, mer våpen, et mer militarisert politi og en mye lavere terskel for å bruke militære styrker innenlands.
Og de såkalte «frie mediene» dysser folk inn i en tornerosesøvn av smisking med kongehus og maktelite, realityshow og hjernedød underholdning. Hjernepolitiet er i full virksomhet, døgnet rundt.
Oppdatering 28.01.2013:
Utvalg vil gi EU makt over media.
Fra DNA til DNB – Kjærstad har rett, Roy Jacobsen tar feil
Forfatteren Jan Kjærstad skriver i et innlegg i Aftenposten under tittelen Fra DNA til DNB at «Norge er blitt en bank. Det er også et demokratisk problem. Vi styres ikke av politikere, men av finansielle markeder. Helt logisk settes da også oljepengene på bankbok, mens forskning og bestrebelser på industriell innovasjon vansmekter.» Forfatteren Roy Jacobsen (Ap) kaller artikkelen «Uniformert føleri». Men fakta viser at Kjærstad har rett.
Rovdrift
Jan Kjærstad hadde mange poenger, ikke minst hvordan oljekapitalen styrer norsk politikk og ikke politikerne. Det gjør at Norge bare kommer med symbolske klimatiltak, men tjener fett på CO2-utslipp. Her kunne Kjærstad ha vist til at
- I 2013 investeres det 211 milliarder i oljeutvinning i Norge. For å sette dette tallet i perspektiv, så er det 39 ganger så mye som Miljøverndepartementets budsjett for 2013 og tilsvarer 20% av den samlede statsbudsjettet.
- Statoil, der den norske stat eier over 70%, investerer i tjæresand i Canada og i skifergass i USA. Dette er en ekstrem rovdrift og ødelegger, jord, natur og grunnvann for generasjoner framover. Miljøbevegelsen har krevd at staten som hovedaksjonær i selskapet setter ned foten mot dette. Regjeringa Stoltenberg har gjemt seg bak Aksjeloven og i praksis godtatt rovdriften.
- Oljefondet, som er verdens største kapitalfond av sin type investerer i selskaper som Monsanto (Agent Orange, genmanipulerte vekster, skadelige plantegifter), i miljøskadelige palmeoljeplantasjer i Brasil og i selskaper som Li & Fung som er eksperter på lav lønn og livsfarlige arbeidsforhold, bare for å nevne tre eksempler.
Norge er et oljeselskap med et land på slep
Statoil hadde i 2011 en samlet omsetning på svimlende 533 milliarder kroner! (Statsbudsjettet hadde samme år ei inntektsside på ca. 1100 milliarder.)
Ut over Statoil var det hele åtte oljeselskaper blant de 20 største. Disse selskapene solgte for 832 milliarder eller 70% av den samlede omsetninga for de 30 største. Seks av de ti største er oljeselskaper. Så ved siden av at Statoil er en Gulliver blant Liliputene i norsk næringsliv, så er oljesektoren samlet fullstendig dominerende. De 30 største selskapene omsatte for 1200 milliarder, altså mer enn den norske staten. Og de hadde over 50% av den samlede omsetninga for Norges 500 største selskaper.
Statoil utgjør 44% av omsetninga til Norges største bedrifter. Das ist der Pudels Kern! – Der ligger hunden begravet!
Hvis det virker som om Statoil eier Norge, så er det fordi Statoil eier Norge.
Det er ikke Stoltenberg som styrer Norge, det er Helge Lund, og han er ikke på valg i høst.
Seierherrene
Få dager før Kjærstads artikkel sto på trykk skrev Elisabeth Skarsbø Moen en artikkel i VG som ironisk nok hadde tittelen Seierherrene(som Roy Jacobsens prisbelønte roman). Men de seierherrene hun tenkte på var noen helt andre enn de sliterne som Jacobsens roman handler om. Det hun viste til var at uansett hvilket parti som vinner valdet 9. september, så er det rådgivningsselskaper som First House som er de virkelige vinnerne.
First House rekrutterer politikere som nylig har gått ut av partipolitikken, slik som Bjarne Håkon Hansen (Ap) og Tor Mikkel Wara (FRP) til å påvirke storting og regjering til å fatte vedtak som tjener deres kunders interesser. De kapitaliserer sine kunnskaper om de indre mekanismene i det politiske systemet og ikke minst sine forbindelser og personkunnskaper og selger denne kompetansen til kapitalsterke kunder. Slik kan for eksempel et privat helseforetak kjøpe Bjarne Håkon Hansen (tidligere helseminister) og hans kompetanse for 5500 kroner timen for å påvirke vedtak om helsepolitikken her til lands.
Elisabeth Skarsbø Moen skriver
«First House er store på helse. Tre av selskapets rådgivere har vært byråkrater i helse- og omsorgsdepartementet, Bjarne Håkon Hanssen har vært helseminister og Ketil Lindseth var statssekretæren hans. Det er store penger i helsesektoren og mange private aktører som ønsker en del av kaka. Det politikerne lover i helsepolitikken i denne valgkampen, kan bli mindre viktig når First House setter inn trøkket etter valget.»
På denne måten blir First House et skyggekabinett som har hemmelig kundeliste og påvirker politikken på en måte som er helt ugjennomtrengelig for velgerne. Det er svært leit for Roy Jacobsen hvis han ikke ser det fundamentale demokratiske problemet med dette.
Les også Ingjald Ørbeck Sørheims essay Makt til salgs (2002).
Norge og det militær-industrielle kompleks
Under de rødgrønne er Norge blitt en stor våpeneksportør og vi er – utrolig nok – et av de landa i verden som bruker mest penger på miltærutgifter per innbygger. Dette er en politikk som er helt på rustningsindustriens premisser. Den er ikke forankret i politiske diskusjoner i Norge eller i det norske folkets holdninger. Nordmenn flest er uvitende om Oljefondets og våpenindustriens handlinger.
Så Jan Kjærstad har mer rett enn han visste. Og til opplysning for Roy Jacobsen: Einar Gerhardsen er død.
