oss 100 kroner!
Hvordan har det seg at en høyere funksjonær i US State Department med karriere fra Wall Street blir toppleder i både Human Rights Watch, Amnesty International og PEN-klubben i USA? Hva ønsker State Department å oppnå, og hvorfor har alle disse NGO-ene godtatt dette?
Suzanne Nossel – fra State Department til Amnesty
Hun kan godt komme til å bli en av de viktigste medlemmene av Hillary Clintons team på utenrikspolitikk, så det kan være like greit å merke seg henne. Hun heter Suzanne Nossel og tilhører det demokratiske partiet. Under Bill Clinton var hun nestkommanderende til USAs FN-ambassadør Richard Holbrook.
I det private næringslivet har hun jobbet med digitale medier i McKinsey og Bertelsmann. Og hun har vært strategiutvikler på Wall Street. Hun har i rask rekkefølge hatt toppjobber i Human Rights Watch, Amnesty International og nå PEN-klubben i USA. Før hun tok over lederjobben i Amnesty jobbet hun i State Department i avdelingen for internasjonale organisasjoner. Da hun ble leder i Amnesty var det mange i organisasjonen som oppfattet det som en stor skandale.
Liberal internasjonalisme og «smart power»
I 2004 skrev Nossel en artikkel til Foreign Affairs der hun argumenterte for det hun kalte liberal internasjonalisme og anbefalte at USA for å beholde sitt verdensherredømme måtte kombinere militær makt med det hun kalte «smart power».
Hun argumenterte for at USAs strategiske tenkning må kople den militære innsatsen sammen med humanitære mål:
En fornyet liberal internasjonalisme anerkjenner at militær makt og humanitær innsats kan styrke hverandre gjensidig.
På denne måten mente hun at USA kan forsterke sin ledende rolle og overvinne europeisk motvilje gjennom å utnytte Europas engasjement for humanitær hjelp, konfliktløsning og utvikling.
Nossel har også jobbet for Council for Foreign Relations, som er samlingspunktet for USAs finanskapital og nøkkelfolk i politikken.
State Department satser på organisasjonene
Et sentralt ledd i denne «smarte» strategien er at State Department jobber gjennom NGOene, og helst gjennom organisasjoner som har høy status blant folk i store deler av verden.
Smart power er et nøkkelbegrep i hauken Hillary Clintons utenrikspolitiske program, slik hun har forklart i flere intervjuer. USAs militære overherredømme blir nå frontet gjennom en narrativ som hun presenterer i New Statesman, som sier at det dreier seg om:
I en slik strategi spiller naturligvis humanitære organisasjoner av ulike slag en sentral rolle. Strategien går langt tilbake. På femti- og sekstitallet var det CIA som ga støtte til organisasjoner av ulike slag som et redskap i den kalde krigen. Men Vietnamkrigen og alt som fulgte gjorde CIA svært kompromittert, så USA trengte andre redskaper.
I 1983, under president Ronald Reagan, ble National Endowment for Democracy (NED) opprettet for å «støtte demokratiske institusjoner over hele verden gjennom privat, ikke-regjeringsorganisert innsats». I 1991 sa Allen Weinstein, som skrev lovutkastet for å etablere NED:
En masse av det vi gjør i dag ble gjort i hemmelighet av CIA for tjuefem år siden.
NED ble altså et redskap for å hvitvaske CIA-penger og gjøre dem stuereine i organisasjonene. NED blander seg inn i lands indre anliggender ved å gi penger, teknisk bistand, opplæring, datamaskiner, kontorutstyr og biler til utvalgte politiske grupper, foreninger, dissidenter, studentgrupper, forleggere og aviser osv.
Derfor er State Department i NGOene
Med Suzanne Nossels CV og hennes erklærte politiske program er det all grunn til å regne henne som State Departments forlengede arm når hun i rask rekkefølge sikres toppjobber i Human Rights Watch, Amnesty International og PEN-klubben. Og det virker.
Human Rights Watch (HRW) er en privat organisasjon som er finansiert av milliardæren George Soros. Soros bruker sin rikdom til å utøve smart makt gjennom organisasjoner over hele verden, og har vært helt sentral i de såkalte «fargerevolusjonene».
HRW jobber nært sammen med CIA og State Department, slik det for eksempel går fram i et telegram fra Bangkok som Wikileaks har lekket.
HRW og Amnesty ga feilaktige og overdrevne rapporter om Gaddafis krigføring mot opprørerne i 2011. Amnesty fungerte de facto som pådriver for den krigen som NATO innledet i mars 2011. (Se organisasjonens erklæring av 23.02.2011.)
Før krigen mot Libya jobbet Suzanne Nossel i State Department og hun var sentral i utforminga av FNs Menneskerettskommisjons resolusjon om Libya, som gjennom sine overdrivelser ble viktig for å utløse krigen. Rett etterpå ble hun utnevnt til toppsjef i Amnesty.
Både HRW og Amnesty har gjort sitt beste for å hisse til en vestlig bombekrig mot Syria. Amnesty lagde blant annet en kampanje for stakkars Zaynab al-Hosni som angivelig ble drept og lemlestet av syriske sikkerhetsstyrker. Det ble derfor litt pinlig da det viste seg at Zainab var i live.
Men både PEN-klubben, HRW og Amnesty International er totalt tause når det gjelder Julian Assange, Bradley Manning og Edward Snowden. Derimot fortsetter PEN sin kampanje for den relativt ubetydelige kinesiske opposisjonelle Liu Xiaobo og Pussy Riot. Kinesiske og russiske opposisjonelle er bra, særlig når de er ekstremt pro-vestlige. Amerikanske opposisjonelle fortier vi, og særlig de viktigste av dem.
Amerikanerne som organiserte kuppet i Kiev
Hvis ikke Victoria Nuland hadde kommet med sin famøse uttalelse «Fuck the EU» er det tvilsomt om noen hadde hørt om hennes samtalepartner, USAs ambassadør Geoffrey Pyatt.
«Revolusjon på bestilling». Denne artikkelen av Steve Weissman viser hvordan ambassadør Pyatt og hans team finansierte og organiserte kuppet i Kiev gjennom diverse såkalte NGOer. Sammen med Soros Foundation sørget han også for at det var kontinuerlig web-TV fra Maidan, slik at opprørerne fikk mediedekning. Soros etablerte Ukraine Crisis Media Center, og sammen viste de stor oppfinnsomhet i å utøve det State Department kaller «soft power».
Dette samspillet mellom CIA, Pentagon, State Department, private stiftelser og en hærskare av mer eller mindre velvalgte «humanitære organisasjoner» og såkalte NGOer vil være mønsteret for USAs fortsatte kamp for verdensherredømme. Og dersom krigshisseren Hillary Clinton blir president vil det bli amerikansk doktrine.
PS:
I 2012 gjennomførte Amnesty International en plakatkampanje som støttet NATOs krigføring i Afghanistan fordi den angivelig var til fordel for jenter og kvinner.
Parolen var «NATO: Keep the progress going». Kampanjen var en av de første som ble gjennomført under Suzanne Nossels ledelse av Amnesty.
