oss 150 kroner!
Er det virkelig mulig? Mens USA, Russland og Ukraina sitter ved forhandlingsbordet i Abu Dhabi 10. og 11. november for å forsøke å avslutte krigen, får vi vite at Norge har kjøpt inn hele 500.000 droner til Ukraina.
En halv million droner! Våpensystemer som kan brukes til overvåking, angrep og drap. Og dette presenteres nærmest som en prestasjon av direktøren i Forsvarsmateriell.
Har det klikket fullstendig for dem som styrer norsk forsvarspolitikk?
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDet mest oppsiktsvekkende er tidspunktet. Den 9. november offentliggjør Forsvarets forum opplysningene om droneanskaffelsene. Dagen etter møtes representanter for Russland, Ukraina og USA til nye fredsforhandlinger. Forhandlingene skal fortsette 11. november, på selveste Remembrance Day.
Mens diplomatene forsøker å få våpnene til å tie, forteller norske myndigheter stolt om en halv million nye droner til krigen.
Det er et paradoks som burde få både regjeringen og Stortinget til å stoppe opp.
Forsvarsmateriell opplyser at dronene hovedsakelig er kjøpt fra ukrainske produsenter, men også fra norske og andre utenlandske leverandører. Hvilke selskaper som har fått kontraktene, er ikke opplyst. Den samlede prisen er heller ikke offentliggjort.
Hvor mye har dette kostet norske skattebetalere? Hvem har godkjent anskaffelsene? Hvor er dronene produsert, hvordan er leveransene dokumentert, og hvem kontrollerer at utstyret faktisk når de tiltenkte mottakerne?
Og ikke minst: Hvor er konsekvensanalysene?
Vi får stadig høre at dette skjer innenfor Nansen-programmet. Men et stortingsvedtatt støtteprogram er ikke et frikort til å unndra store militære anskaffelser fra offentlig debatt.
Har Stortinget særskilt behandlet denne anskaffelsen? Er de økonomiske, militære og sikkerhetspolitiske konsekvensene vurdert? Og hvordan passer en halv million droner inn i en langsiktig norsk strategi for fred?
Regjeringens budsjettforslag for 2027 viser dessuten at Forsvarsmateriell har fullmakt til å forskuddsbetale ukrainske forsvarsprodusenter med som utgangspunkt opptil 500 millioner kroner per leverandør uten garantistillelse.
Dette er ikke dokumentasjon på at akkurat droneleverandørene har fått slike forskudd. Men det viser hvilken økonomisk risiko norske myndigheter er villige til å akseptere.
Riksrevisjonen har tidligere avdekket at en annen norsk droneanskaffelse til Ukraina brukte 886 dager fra oppdraget ble gitt til det meste av utstyret var overlevert. Forsinkelsen hadde blant annet sammenheng med opplæring.
Likevel presenteres nå tallet 500 000 uten en tilsvarende offentlig oversikt over kostnader og kontroll.
Det er ikke godt nok!
Vi må reagrer når våpenleveranser blir viktigere i den politiske kommunikasjonen enn arbeidet for å avslutte krigen.
Ukraina har rett til å forsvare seg mot en invasjon. Men denne retten fritar ikke Norge fra å vurdere omfanget og konsekvensene av vår egen militære politikk.
Ingen vet om forhandlingene i Abu Dhabi vil lykkes. Partene står fortsatt langt fra hverandre. Men nettopp derfor burde alle land som sier de ønsker fred, bruke sin politiske innflytelse til å støtte diplomatiske løsninger.
Så, hvorfor hører vi så mye om Norges bidrag til krigens våpenarsenal, men så lite om hvilke selvstendige norske initiativer som tas for å få slutt på krigen?
Og så kommer det historiske alvoret.
Den 11. november klokken 11.00 markerer verden våpenhvilen som avsluttet kampene på vestfronten i første verdenskrig i 1918.
Remembrance Day er dagen da vi minnes millioner av mennesker som mistet livet, og generasjonene som ble ødelagt av krig.
Vi bærer valmuen som et symbol på respekt, sorg og håpet om at kommende generasjoner skal slippe de samme lidelsene.
Men hva betyr egentlig denne minnedagen dersom våre politiske ledere ikke lenger evner å sette fredsarbeidet like høyt som militær opprustning?
11. november 2026 skal det både forhandles om fred i Abu Dhabi og minnes krigens ofre. Samtidig har Norge kunngjort anskaffelsen av 500 000 droner.
Det er vanskelig å forestille seg en tydeligere kontrast.
Statsminister Jonas Gahr Støre og forsvarsminister Tore O. Sandvik bør forklare både kostnadene, kontrollen og den politiske begrunnelsen for anskaffelsene.
For hvor skal dette ende? En million droner? To millioner? Stadig større våpenleveranser uten at vi samtidig ser en troverdig vei ut av krigen?
Jeg nekter å akseptere at fred skal reduseres til et høytidelig ord i festtaler, mens krigens maskineri får dominere de politiske prioriteringene.
Når klokken slår 11.00 den 11. november, bør våre politikere stille seg ett spørsmål:
Hedrer vi virkelig de falne ved stadig å telle nye våpen, eller burde vi begynne å telle mulighetene for å redde menneskeliv?
