Kallas-doktrinen er død

Det som nå utspiller seg mellom Washington, Moskva og Brussel, kan markere begynnelsen på slutten for en av de mest mislykkede sikkerhetspolitiske linjene i moderne europeisk historie. Jeg kaller den Kallas-doktrinen, oppkalt etter EUs utenrikssjef Kaja Kallas, som har gjort konfrontasjon med Russland til et sentralt kjennetegn ved sin politikk.

Kallas-doktrinen er død. Dens fremste forsvarere har bare ikke forstått det ennå.

Mens Donald Trump åpner for en omfattende sikkerhetspolitisk avtale med Russland, står Europas politiske elite igjen med sine sanksjoner, våpenpakker, militære trusler og stadig mer desperate forsøk på å overbevise befolkningen om at mer opprustning er veien til fred.

Det er et historisk paradoks. Europa, som burde være verdens fremste forkjemper for diplomati, har utviklet en politisk kultur der samtaler med Russland nærmest betraktes som forræderi.

Kaja Kallas har vært blant de tydeligste representantene for denne utviklingen. Hennes politiske budskap har vært at Russland må møtes med maksimal styrke, økonomisk press og militær motstand. Hun har konsekvent advart mot løsninger som kan belønne russisk aggresjon.

Men hva har denne politikken egentlig oppnådd?

Krigen i Ukraina fortsetter. Hundretusener av mennesker er drept eller såret. Store områder ligger ødelagt. Europeiske land bruker enorme summer på militær opprustning, samtidig som økonomiske og sosiale utfordringer vokser.

Russlands invasjon i 2022 var et brudd på folkeretten. Men det gjør ikke enhver europeisk strategi for å møte Russland klok eller vellykket.

Å ha rett i hvem som startet en krig, er ikke det samme som å ha en fungerende plan for å avslutte den.

Det er nettopp her Kallas-doktrinen etter min mening har spilt fallitt.

Den bygger på forestillingen om at Russland kan presses til politisk underkastelse gjennom stadig sterkere sanksjoner, militær støtte til Ukraina og diplomatisk isolasjon. Men stormakter forsvinner ikke fordi europeiske politikere ønsker det.

Russland kommer fortsatt til å være Europas største geografiske nabo når krigen en gang tar slutt.

Derfor må spørsmålet være hvordan vi skal leve sammen etter krigen, ikke hvordan vi skal fortsette fiendskapet i generasjoner.

Når Trump nå signaliserer vilje til å diskutere en bredere europeisk sikkerhetsordning med Moskva, utfordres hele grunnlaget for EUs konfrontasjonslinje.

Det betyr ikke at Trump nødvendigvis har løsningen. Hans politikk kan være både uforutsigbar og preget av amerikanske egeninteresser. En avtale som inngås over hodet på Ukraina eller europeiske land, vil heller ikke gi et legitimt grunnlag for varig fred.

Men det avgjørende er at diplomati igjen blir behandlet som et politisk virkemiddel.

Og det burde bekymre Europas ledere langt mindre enn det tilsynelatende gjør.

Kaja Kallas har understreket at Europa må ha en plass ved forhandlingsbordet. Det har hun rett i. Men Europa kan ikke forvente innflytelse dersom det eneste man bringer til bordet, er krav om fortsatt konfrontasjon.

Her har også Norge et ansvar.

Jeg har tidligere gitt statsminister Jonas Gahr Støre og Finlands president Alexander Stubb anerkjennelse for initiativer til dialog med Russland. Det er en linje som fortjener videreføring, uavhengig av motstanden fra mer kompromissløse miljøer i Europa.

Norge har en lang grense og en lang historie med praktisk samarbeid med Russland. Vi har samarbeidet om fiskeriforvaltning, grensespørsmål og sikkerhet i nordområdene, også gjennom perioder med betydelige politiske motsetninger.

Skal denne erfaringen nå kastes på historiens skraphaug fordi Brussel foretrekker en permanent konfrontasjon?

Som veteran fra FNs fredsbevarende styrker har jeg opplevd krigens virkelighet på nært hold. Jeg vet at det ikke er politikerne som holder de mest aggressive talene, som betaler den høyeste prisen.

Det er soldatene, de sivile, barna og familiene.

Jeg har gjennom mange år arbeidet med veteraner fra en rekke land, også fra stater som har stått på hver sin side av væpnede konflikter. Min erfaring er at selv bitre fiender kan finne grunnlag for samtaler når viljen finnes.

Derfor reagerer jeg på den politiske selvrettferdigheten som har utviklet seg i deler av Europa.

Når diplomati blir mistenkeliggjort og opprustning blir et moralsk ideal, har sikkerhetspolitikken mistet sitt viktigste formål: å beskytte menneskeliv.

Kallas-doktrinen har etter min vurdering bidratt til å gjøre Europas politiske handlingsrom stadig smalere. Den har gjort militær styrke til hovedsvaret og gitt for liten plass til forhandlinger, kompromisser og langsiktige sikkerhetsgarantier.

Europa trenger ikke flere politikere som konkurrerer om å være mest mulig fiendtlige mot Moskva. Europa trenger ledere som kan forsvare folkeretten, beskytte Ukrainas selvstendighet og samtidig erkjenne at Russland må inngå i en fremtidig sikkerhetsordning.

Dette er ikke kapitulasjon. Det er realpolitikk.

Norge bør derfor bruke sin diplomatiske erfaring til å fremme dialog, rustningskontroll og gjensidige sikkerhetsgarantier, fremfor ukritisk å gjøre EUs hardeste retorikk til norsk politikk.

For det er én ting Europas politiske elite burde forstå:

Ingen krig varer evig. Ingen fiendskap behøver å vare evig. Og ingen politisk doktrine er verdt menneskelivene som ofres for å opprettholde den.

Kallas-doktrinen er død som troverdig oppskrift på fred.

Det gjenstår bare å se hvor mange flere mennesker som må dø før Europas ledere innser det.

Fred skapes ikke av politikere som nekter å snakke med fienden. Fred skapes av dem som våger å gjøre nettopp det.