oss 150 kroner!
Joe Kent, tidligere direktør for det amerikanske nasjonale senteret for terrorbekjempelse, argumenterer for at Donald Trumps knusende nederlag i mellomvalget har skapt en farlig mulighet for Israel til å trekke USA inn i en enda mer destruktiv krig mot Iran. Washington må oppgi sin militære kampanje, begrense Israel og erkjenne at amerikansk dominans i Midtøsten er over.
Amerikanerne har avvist krigen mot Iran
Trumps valgnederlag avgjør debatten om hvorvidt amerikanerne støtter krigen mot Iran. Velgerne som brakte ham til makten på en «Amerika først»-plattform har avvist hans beslutning om å forfølge de militære intervensjonene han lovet å motsette seg.
I stedet for å akseptere denne dommen, risikerer Trump å la Israel utnytte perioden før den nye Kongressen tiltrer i januar.
Din støtte holder oss gående!
steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herBenjamin Netanyahu og Israels politiske lederskap ønsker å påføre Iran tilstrekkelig skade til å forhindre landets gjenoppretting. Israel kan imidlertid ikke oppnå dette målet på egenhånd og trenger amerikansk militær involvering.
Den umiddelbare israelske prioriteten er derfor å dra Washington inn i nok en større eskalering som selv en fremtidig demokratisk administrasjon vil ha problemer med å trekke seg tilbake fra.
Faren for et atomangrep
Trumps militære alternativer blir stadig mer begrenset. Konvensjonell bombing har ikke gitt avgjørende resultater, mens amerikanske lagre av kritisk ammunisjon står overfor begrensninger.
Dette skaper faren for at et taktisk atomangrep kan bli presentert som en begrenset operasjon som er i stand til å ødelegge Irans dypt nedgravde atomanlegg ved Pickaxe-fjellet.
Et slikt angrep kan bli solgt som en mulighet for Trump til å erklære seier og avslutte krigen.
Alternativt kunne Israel tilby å gjennomføre angrepet selv, slik at Washington kunne opprettholde inntrykk av politisk distanse.
En mer sannsynlig israelsk strategi ville innebære å angripe iranske kraftverk, broer og avsaltingsanlegg, i håp om at den resulterende ødeleggelsen ville tvinge Teheran til å kapitulere.
Men Iran ville gjengjelde amerikanske styrker uavhengig av om det første angrepet kom fra Israel eller USA.
Et atomangrep ville være spesielt katastrofalt, potensielt oppmuntre andre atommakter til å forlate eksisterende begrensninger og skape uforutsigbare konsekvenser i flere regioner.
Iran kan ikke bombes til underkastelse
Amerikansk militærplanlegging forutsetter gjentatte ganger at Iran vil ta imot straff uten å endre strategien sin.
Likevel har Teheran konsekvent vist sin vilje og evne til å gjengjelde.
Irans geografiske størrelse, befestede fasiliteter og desentraliserte militære organisasjon gjør en avgjørende konvensjonell seier ekstraordinært vanskelig.
Selv det å opprettholde den amerikanske marineblokaden er kostbart og stadig farligere. Fortsatte utvekslinger som involverer fly, skip og iransk forsvar kan til slutt føre til betydelige amerikanske tap.
En fornyet krig kan også utløse iranske angrep mot Gulfstatenes energiinfrastruktur, noe som forstyrrer globale oljeforsyninger, gjødselproduksjon og matsikkerhet.
En slik eskalering ville gjøre tilbaketrekning politisk vanskeligere og sette Washington i en fange i nok en langvarig konflikt.
Amerikansk dominans i Midtøsten er over
USA kan ikke lenger garantere sikkerheten til sine Gulf-partnere slik de en gang gjorde.
Regionale myndigheter anerkjenner i økende grad Iran som en stormakt og inngår allerede avtaler med Teheran for å beskytte sine økonomiske interesser.
Denne transformasjonen truer også grunnlaget for petrodollarsystemet, som delvis var avhengig av amerikanske sikkerhetsgarantier i bytte mot bruk av dollar i oljetransaksjoner.
Washington bør akseptere denne endrede balansen heller enn å forsøke å gjenopprette sin tidligere militære posisjon.
Å fjerne amerikanske baser og oppheve sanksjoner kan skape insentiver for Iran til å opprettholde kommersiell tilgang gjennom Hormuzstredet.
Å forsøke å gjenopprette militær dominans ville i stedet invitere til ytterligere angrep og nok en ydmykende tilbaketrekning.
Iran kan bli en amerikansk partner i antiterrorisme
USA har gjentatte ganger forvekslet Israels regionale fiender med USAs egne sikkerhetstrusler.
De viktigste terrororganisasjonene som truer amerikanere har vært salafistiske jihadistgrupper som al-Qaida og ISIS, ikke Irans sjiamuslimske politiske og militære nettverk.
Under operasjoner mot ISIS i Irak kjempet amerikanske styrker effektivt sammen med iranskstøttede sjiamuslimske militser mot en felles fiende.
En lignende mulighet finnes i Jemen, der houthiene motsetter seg al-Qaida på den arabiske halvøy.
Amerikansk intervensjon har gjentatte ganger styrket jihadistorganisasjoner ved å støtte styrker som er imot Iran og dets regionale allierte.
Krigene i Irak, Libya og Syria illustrerer hvordan forsøk på å fremme israelske sikkerhetsmål fikk konsekvenser som skadet amerikanske interesser.
Trump har fortsatt en mulighet til å avslutte krigen
Irans lederskap har vist betydelig pragmatisme, inkludert tilbakeholdenhet under tidligere konfrontasjoner og en vilje til å forhandle.
Regjeringen opererer gjennom kalkulerte beslutninger snarere enn den irrasjonelle oppførselen som ofte tilskrives den.
Washington kunne derfor etablere et fungerende diplomatisk forhold til Teheran uten å kreve ideologisk avtale.
Trump har fortsatt myndighet til å trekke tilbake amerikanske styrker, begrense Israel og avslutte krigen.
Å gjøre det ville gjøre det mulig for ham å ta tak i innenlandske økonomiske problemer og potensielt gjenopprette noe av den politiske troverdigheten som gikk tapt gjennom militær intervensjon.
Men hver ekstra dag med ubesluttsomhet gir Israel og Washingtons intervensjonister en ny mulighet til å planlegge eskalering.
Valget står mellom å akseptere en endret regional orden gjennom diplomati eller å bli fanget i en krig som amerikanske velgere allerede har avvist.
Dette intervjuet ble publisert på bloggen til Glenn Diesen.
