Datoen 7. oktober 2023

Mens bombene fortsatt regner i Gaza

Onsdag for tre år siden startet Hamas sin godt planlagte Operasjon Al-Aqsa flommen. Det har gjort 7. oktober til en merkedag. En omstridt merkedag som gjør at 10. oktober har blitt den internasjonale solidaritetsdagen for Palestina som Palestinakomiteen har sluttet seg til.

Mandag 5. oktober hadde jeg et innlegg på trykk i Klassekampen som i stor grad retter seg mot den sekteriske linja til Fred og rettferdighet (FOR).

Første del av denne kommentaren er en betydelig utvidet utgave av dette innlegget. Her går jeg også imot terrorstemplet som Rødts utenrikspolitiske talsmann Bjørnar Moxnes har satt på Hamas-angrepet og tar opp igjen artikler som ikke kom på trykk da jeg var utenriksjournalist i Klassekampen (fram til juni 2024), hvor jeg går nærmere inn på hva som skjedde 7. oktober og den militærsensuren som senket seg over israelsk og internasjonal presse. 

Det politiske skillet går mellom Palestina-solidariteten mot de som støtter Israels okkupasjon og annekteringa av Palestina  – inkludert den folkemorderiske krigen og fysiske utslettelsen av Gaza. I debatten rundt 7. oktober får man lett inntrykk av at noen vil trekke skillet tvers gjennom Palestina-soldariteten, på trump’sk vis mellom de som er “for oss” og alle andre som blir slått i hartkorn med “Israels narrativ” fordi man angivelig ikke støtter “den palestinske motstandskampen” (som blir ensbetydende med væpnet kamp).

Alle problematiseringer blir dermed radert ut; alle vurderinger av taktikk med hensyn til å fremme Palestina-solidariteten forsvinner.

Nå har valgkampen i Israel fram til 27. oktober åpnet slusene for en ny runde i hvem som sitter med ansvaret for at Hamas-angrepet kunne rokke ved Israels påkostede myte om “uovervinnelighet” og det traumet det har skapt. 

Skal/skal ikke 

Intet er i veien for å demonstrere til støtte for Palestina 7. oktober. Dét er gjort før, men ble også i år stemt ned internt i Palestinakomiteen. Intet er i veien for å støtte den palestinske motstandskampen. Dét er blitt gjort før; dét blir gjort nå, hele tida. Men i begge tilfellene gjelder det at innpakkinga er viktig for innholdet.

Ingen med solidaritet for Palestina trenger den arrogante og nedlatende belæringa som lederen for Fred og rettferdighet (FOR), Marielle Leraand, pøser ut over alle, også de som daglig er en del av Palestina-solidariteten.  Folk er kjent med hvor ekstremt ekstrem den israelske regjeringa er. 

Folk er kjent med Israels folkemorderiske krig i Gaza og de omfattende overgrep på Vestbredden i form av vold fra Israels væpnede styrker (IDF) og bosettere, utvidelse av den reelle okkupasjonen og i realiteten annekteringa av C-områdene på Vestbredden. 

Folk er ikke ukjent med Nakba og de lange linjene.

Innafor Palestina-solidariteten fins det naturligvis uenigheter og motsetninger; blant palestinere fins det uenigheter og motsetninger, heldigvis. Det går ikke an “å ta hevd på” den palestinske motstandskampen, slik FOR-lederen nå tilsynelatende ser ut til å ville gjøre. Dessverre har palestinerne ikke lenger en PLO-ledelse, i realiteten knapt nok et PLO, til å styre motstanden og retninga på kampen med hensyn til i hvilke former og hvordan den skal føres, med hvilke metoder og ikke minst konsekvensene av aksjoner sett i lys av det overordnede frigjøringsprosjektet. 

Dette er ingen ny problemstilling, jamfør flykapringene på 70-tallet og selvmordsbombeaksjonene mot sivile mål som Hamas sto bak som svar på den israelske militariseringa av den andre intifadaen (Intifāḍa at-Taniya, 28. september 2000 – 8. februar 2005).

Dette har Hamas distansert seg fra eller tatt direkte avstand fra i ettertid, hvilket flere Hamas-representanter som tidligere var medlemmer av Palestinas lovgivende forsamling (PLC), bekreftet overfor undertegnede da jeg var reiseleder for Palestina-komiteen på midten av 2010-tallet og spørsmålet om en tredje intifada hang i tåregassen.

Spørsmålet er i høyeste grad essensielt når palestinerne er stilt overfor en fullstendig overlegen militærmakt med en politisk ledelse som ikke unndrar seg å begå kalkulerte krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i et omfang som kvalifiserer til anklager om folkemord og som i sin ytterste og avgjørende konsekvens har vestlig støtte i ryggen.

Hamas-operasjonen, Al-Aqsa-flommen, 7. oktober 2023 var et nøye militært angrep mot militære mål som, tross ulike varsler til Israel fra ulike hold til ulike tider, overrumplet Gaza-divisjonen i Sørkommandoen. Det fins intet belegg for at andre militser som PFLP (Folkefronten for Palestinas frigjøring) og DFLP (Den demokratiske fronten for Palestinas frigjøring), var involvert i selve angrepet, slik FOR-lederen hevder. Men fem grupper deltok på linje med Hamas og Islamsk jihad fra første dag i motstandskampen mot utslettelsen av Gaza.

PFLP står på USAs og EUs terrorliste. DFLP står ikke på EUs liste.

Hamas-operasjonen var et militært angrep som på grunn av omstendighetene fikk terroristiske utslag. Det var ikke planlagt som et terrorangrep. Verken Israels militære ledelse, det militære etterretningsdirektoratet Aman (Agaf ha-Modi’in), Mossad (som skjuler seg bak det nesten akademiske navnet Instituttet for etterretning og spesialoperasjoner) og overvåkinga Shin Bet  har underslått den militære presisjonen som la grensa “flat” og gjorde det mulig for “sivile”  palestinere å ta seg inn i Israel. 

Mange av dem hadde allerede i ung alder opplevd og overlevd fem israelske bombekriger og konstant beleiring siden 2005. Fylt av traumer, fylt av hat – som Gaza Mental Health Foundation hadde advart mot siden 2001 og dr. Eyad as-Sarraj (som døde i desember 2013) og hans Gaza Community Mental Health Programme lenge før det –  fylt av hevnbegjær mot jøder ut fra egne, dyrekjøpte erfaringer, ikke nødvendigvis ut fra en antisemittisk ideologi. 

De sto heller ikke under kommando av Izz ad-Din al-Qassem-brigadene (Kataʾib ash-Shahid Izz ad-Din al-Qassam), Hamas-militsen. 

SuperNova-festivalen var intet mål for det planlagte Hamas-angrepet fordi festivalen bare få dager i forveien ble forlenget med én dag. Den skulle vært over dagen angrepet ble iverksatt, men de motoriserte paragliderne rapporterte tilbake til kommandoen om menneskemengden først da angrepet var i gang.

Daværende forsvarsminister Yoav Gallant  (2022-24), som har militær bakgrunn fra Israels Southern Command, bekreftet i november i fjor at han hadde iverksatt Hannibal-direktivet (Nóhal Khanibaál) umiddelbart. Det går i korthet ut på å skyte på alt som rører seg, inkludert militære og sivile israelere, idet det er fare for at de kan bli tatt til fange og brukt i eventuelle fangeutvekslinger.

Gallant har en arrestordre fra Den internasjonale straffedomstolen (ICC) rettet mot seg.

Hvem drepte hvem hvor?

Ettersom Israel har lagt et dampende håndkle over enhver granskning av selve angrepet og Hannibal-direktivet, står mange spørsmål og vurderinger åpne. Her er noen av dem:

* Nærmere 400 militære og politifolk ble drept i Hamas-angrepet. Hvor mange ble drept i trefningene mellom de paramilitære styrkene som fins i de fleste kibbutzer og bosettinger i denne delen av Israel? Eller hvor mange soldater på permisjon som greip til våpen?

* Hvor mange sivile ble drept i kryssilden – og av hvem? Hvor mange paramilitære, klassifisert som sivile, dreier det seg om?

* Hvor mange sivile ble regelrett likvidert av palestinere? Og var alle av de sivile egentlig “sivile” eller var en del  realiteten stridende?

Hva med Hannibal-direktivet?

* Hvor mange ble drept som følge av Hannibal-direktivet da Merkava-stridsvogner skjøt på hus hvor palestinere hadde forskanset seg med israelske kibbutzniks som gisler?

* De første drapstallene ble justert ned etter at de forkullede likene ble identifisert av særskilte rettsmedisinske eksperter som har erfaringer fra arkeologiske utgravinger. Flere bilder fra parkeringsplassene til SuperNova-festivalen viser bilder av utbrente biler uten tak. 

Forkullede lik tyder på at de er drept av stridsvognammunisjon; biler uten tak tyder på at de er beskutt med Hellfire-raketter fra Apache-helikoptre. Helikopterpiloter har overfor israelsk presse innrømmet at de fyrte av raketter mot biler ved SuperNova-festivalen. Hamas har ikke våpen som har denne effekten. Hvor mange dreier det seg om?

Se bloggen: “Skjøt i blinde mot sine egne. Det sensuromspunnete Hannibal-direktivet”, 7. oktober 2024

Mange av spørsmålene og vurderingene lar seg overføre til hva som nå skjer på Vestbredden der Israels regjering, med den nasjonale sikkerhetsministeren Itamar Ben-Gvir i front, har delt ut våpen til allerede godt bevæpnede bosettere på okkupert og i praksis annekterte områder i strid med folkeretten. Det reiser alvorlige spørsmål med hensyn til Genèvekonvensjonene som Hamas og annen væpnet palestinsk motstandskamp er underlagt og blir be- eller fordømt ut fra. Men som favoriserer statlige krigførende parter og ikke stridende i en asymmetrisk krig.

Er væpnede jødisk bosettere som går til angrep på palestinske landsbyer sivile eller stridende?

Bestialisering som våpen

Israel bestialiserte Hamas-angrepet fra første stund. Terrorstemplinga av angrepet virket lammende.

Det ga opphav til opportunistisk feighet som skader den palestinske kampen og den internasjonale solidariteten, slik vi ser det utspiller seg i dag, som fra Rødts utenrikspolitiske talsperson Bjørnar Moxnes som terrorstempler Hamas-angrepet uten reservasjoner. 

Eller fra Klassekampens redaktør som umiddelbart etter Hamas-angrepet la sensur, kamuflert som “normal redaktørvirksomhet”, på ethvert forsøk på å kartlegge hva som skjedde under Hamas-angrepet, til og med ut fra israelske kilder, inkludert referanser til Hannibal-direktivet.

Også anklagene mot Israel for å bruke bestialiseringa som våpen i sitt narrativ om 7. oktober-angrepet til forsvar for den folkemorderiske krigen, forsvant i “den normale redaktørvirksomheten”. 

Se bloggen: “Bestialisering som våpen. Tilbakeblikk på en refusert artikkel”, 7. oktober 2024

Tre år seinere framstår verken henvisninga til Hannibal-direktivet eller bestialiseringa gjennom Israels propaganda, hasbara (“forklaring”) som kontroversielt.

FOR-lederen fortsetter å strø om seg med utsagn og utfall som at Israel er “vår tids Nazi-Tyskland”, og nekter å problematisere Hamas-angrepet. Det gjør enhver markering under “Solidaritetsnettverket” til et tapsprosjekt for Palestina-solidariteten. Den blir offer på sekterismens og FORs partibyggingsprosjekts alter.

Se bloggen: “Betydningen av 7. oktober. Narrativet om Hamas-angrepet ett år etter”, 7. oktober 2024.

Mange av de spente og problematiske forholdene springer ut fra Hamas-angrepet for tre år siden. Det splitter, det lammer, det polariseres. Men en skal ikke ha lest mange sider av den kinesiske militærfilosofen og -strategen Sunzis bok “Kunsten å krige” (Sun Zi Bang Fa) (som han skrev da han hadde trukket seg tilbake til Qionglong Shan-fjellet i det vakre Suzhou), før en skjønner at det ikke er noe heroisk i å sende folk ut i nederlag. 

Det gjaldt i hans levetid, anslagsvis 544-496 f.v.t., og det gjelder i dag. Det gjelder med våpen og i verbale slag. Den reelle og sjølpålagte sensuren er sementert i media. 

Smittsom militærsensur

Utover det rår militærsensuren som ble innført like umiddelbart om Hannibal-direktivet. Ganske umiddelbart sendte IDF ut et dokument med en sensurordre på åtte områder som ble omtalt som en del av krigen mot Hamas. Dokumentet, som var skrevet på engelsk, var et uvanlig skritt fra IDFs side. Det vitnet om at Hamas-angrepets omfang og gjennomføring hadde rystet militær- og etterretningsledelsen. Det rokket ved den velpleide forestillinga om Israels uovervinnelighet som bolverk mot en sionistisk-definert antisemittisme som vil lede til et nytt Holocaust. Det er selve fundamentet i den særegne sivile militærstaten Israel.

Dokumentet vakte umiddelbare reaksjoner:

–  Jeg har aldri sett instrukser som dette som har blitt sendt fra sensuren utover generelle merknaden som utgivere bredt fortalt blir bedt om å etterleve. Og selv da ble de bare sendt til visse folk, konstaterte Michael Schaeffer Omer-Man allerede i desember 2023, tidligere sjefredaktør i det israelske venstreliberale +972 Magazine. (972 er Israels internasjonale telefonkode).

Michael Schaeffer Omer-Man er i dag direktør for den amerikanske tankesmia og rådgivningsgruppa DAWN (Democracy in the Arab World Now) i Washington som ble opprettet av den saudi-arabiske journalisten Jamal Ahmad Khashoggi i september 2020 med formål om å fremme demokrati i den arabiske verde

Khashoggi ble drept og partert på Saudi-Arabias konsulat i Istanbul i Tyrkia i oktober 2018. Både CIA og FBI har slått fast at det skjedde på direkte ordre fra kongedømmets de facto leder, kronprins Mohammed bin Salman.

Det udaterte dokumentet bærer tittelen “Operation Swords of Iron. Israeli Chief Censor Directive to the media”. Operasjon “Jernsverd” refererer til krigen som umiddelbart ble satt i gang mot Gaza 8. oktober. Ordren er signert IDFs sensursjef, brigadegeneral Kobi Mandelblit.

Han kom allerede i andre halvdel av november 2023 i konflikt med Netanyahu da han “klaget til høytstående offiserer” i IDF over at “kilder” nær Netanyahu hadde “utøvd voldsomt press på ham for å hindre offentliggjøring av ulike hendelser i mediene – uten at det har foreligget noen sikkerhetsmessig begrunnelse for dette,” skrev den liberale israelske avisa Ha’aretz (29. november 2023).

Mandelblit skal ha ytrert mishag mot “politiseringa av militærsensuren” og hevdet at at Netanyahu hadde presset ham til å slå ned på visse mediekanaler uten legitime årsaker. Dette avviste selvsagt Netanyahu.

Innordner seg

Ordren lyder: “I lys av den rådende sikkerhetssituasjonen og den intensive mediadekkinga, ønsker vi å oppmuntre dere til å underordne alt materiale til Sensuren [the Censorship] om alt som dreier seg om aktiviteten til IDF og israelske sikkerhetsstyrker før publisering.”

Deretter kommer åtte “forbudte” områder hvor militærsensuren gjelder særskilt. Flere av dem gjelder gjenkjennelige militære spørsmål  som gjelder Israel og internasjonalt med hensyn til hvilke våpen som blir brukt eller som blir erobret av Hamas.

Dette var et tidlig varsel om at våpenleveransene ville bli et hett tema i landene som leverer våpen til Israels krigsmaskineri, inkludert USA, Storbritannia og Norge.

Andre militære spørsmål som ble underlagt militærsensuren, som er en avdeling av militæretterretninga Aman, var, og som gjelder i dag, detaljer om militære operasjoner, israelsk etterretning, rakettangrep som treffer sensitive mål i Israel, cyberangrep og inspeksjoner av høyere militære offiserer på frontene.

Sensuren la seg tidlig over møtene i Netanyahus sikkerhetskabinett og om de israelske fangene i Gaza som seinere ble en spydspiss i kritikken mot Netanyahu på hjemmebane. Det er her, i valgkampmodus, at det kan slå sprekker ettersom så mange av Israels frontfigurer i valget har øverste militær bakgrunn. Generalstaben opp gjennom tidene er som vanlig godt representert.

Bare i løpet av knappe tre måneder etter Hamas-angrepet ble mer enn 6500 nyhetssaker enten helt slettet eller sladdet av regjeringas sensur, opplyste Guy Lurie, forsker ved den Jerusalem-baserte tankesmia Israel Democracy Institute, til The Intercept i desember 2023.

Det var ikke mindre enn fire ganger flere enn før 7. oktober, ifølge den brukereide og -styrte mediaorganisasjonen Shakuf (Transparent) som er opptatt av “informasjonsfrihet”. Lurie peker på at medienes underkastelse av militærsensuren allerede da var så utbredt at samlet sett var sensuren enda mer kneblende. Det fins derfor ikke reelle tall for virkningene av militærsensuren.

– Folk driver sjølsensur. Folk prøver ikke engang å rapportere saker som de vet ikke vil komme gjennom, sa Lurie til Kim Kipperberg og Daniel Boguslaw i The Intercept som konkluderte, ut fra israelske eksperter, med at “det er denne formen for uoffisiell sensur som gir sensuren i Israel makt.”

I 2022 konstaterte utenriksdepartementet i Washington, som nesten ironisk blir omtalt som Foggy Bottom ut fra beliggenheten, at to av de arabisk-språklige avisene i Øst-Jerusalem underla seg den samme sjølsensuren “ut fra frykt for straff fra israelske myndigheter”.

Militærsensoren hadde tidligere en redaktørkomité med tre medlemmer til sin disposisjon: en fra pressa, en fra militæret og med en offentlig valgt representant som leder. Komiteen er nedlagt og har blitt erstattet av et uformelt organ. Militærsensuren rår; det gjør også hemmeligholdet om det uformelle organets møter.

– Om en ser på lovverket som regulerer sensuren, er det svært strengt når det gjelder de formelle fullmaktene sensoren har. Men dette mildnes av den uformelle ordninga, mener Lurie.

Det fins heller nesten ingen kommunikasjon mellom mediene og sensurmyndighetene som blir offentliggjort. Det skyldes i høy grad den kneblende sjølsensuren.

At dokumentet foreligger på engelsk, skyldes at det like mye er rettet mot utenlandske medier, inkludert vestlige; noe som har vært et gjennomgående tema i forsøket på å dekke den folkemorderiske krigen. Akkreditering gjennom GPO (Government Press Office) betinger at reporterne undertegner på at de vil “rette seg etter sensuren”, påpeker The Intercept – “som de i seg sjøl trolig er imot de etiske retningslinjene til en bunke aviser,” konstaterer Omer-Man.

“Associated Press har, i likhet med andre organisasjoner, gått med på å rette seg etter sensurens regler – noe som er en forutsetning for å få tillatelse til å drive som medieorganisasjon i Israel. Journalister forventes å utøve selvsensur og ikke omtale noe av det forbudte materialet,” heter det i egenmeldinga som det amerikanske nyhetsbyrået AP la ut så langt tilbake som i 2006.

New York Times, som tradisjonelt har hatt tette bånd til Israel og ofte fungert nærmest som talerør for den tverrpolitiske pro-israelske lobbyorganisasjonen AIPAC (American Israel Public Affairs Committee), er enda mer tilknappet: “New York Times rapporterer uavhengig om hele spekteret av denne komplekse konflikten. Vi legger ikke fram dekninga vår for den israelske militærsensuren,” skriver avisa til The Intercept.

Lurie legger til en veiledende forklaring: – De veit at de må legge fram for sensoren reportasjer som de ønsker å publisere om visse emner. Dette er temaer som media veit at de er nødt til  å få sensorens godkjenning for. At dokumentet bruker betegnelsen “Hamas-krigen”, var noe “jeg aldri har sett før”, påpekte han for tre år siden.

Det er mer enn god nok forklaring på hvorfor dekkinga av Hamas-angrepet 7. oktober har blitt som det har blitt, innafor rammene til den israelske militærsensuren. Den har blitt skrudd til flere omdreininger hver gang Israel har gått til krig mot Gaza.

Hvem visste hva når?

I Israel har myndighetene gravlagt kravet om en uavhengig granskning av Hamas-angrepet, inkludert Hannibal-direktivet som er så omstridt i Israel at det i seg sjøl er underlagt sensur. I stedet har striden flyttet seg over på alle varslene om et kommende Hamas-angrep som ble gitt – og ikke minst til hvem. 

Dette er en strid som har pågått i Israel i tre år med vekslende intensitet, men som har skrudd seg opp foran valget 27. oktober. Den følger i samme spor: statsminister Binyamin Netanyahu som fraskriver seg ethvert ansvar – og legger skylda på alle andre på typisk  Donald Trump’sk vis.

Dette har tidligere ført til skarpe kanter i Israels sikkerhetskabinett og Netanyahus krigskabinett som ble nedsatt i forbindelse med denne femte Gaza-krigen, mellom statsministeren og både tidligere og nåværende ledere av militæret og etterretningstjenesten. Det samme gjelder for den seineste runden av anklager som eksploderte bare fire uker før valget med et nytt tilskudd og en reprise på tidligere anklager.

Tilskuddet er opplysningene om at Netanyahu skal ha mottatt et direkte varsel fra herskeren av Abu Dhabi, Sheikh Mohammed bin Zayed Sultan an-Nayhan, president i De forente arabiske emiratene (UAE) som inngikk en Abraham Accord-avtale med Israel i september 2020 sammen med golfstaten Bahrain. Og at Netanyahu, ifølge Ha’aretz, i all hemmelig fløy til Abu Dhabi søndag 27. september for å få MbZ til å avkrefte oppslaget som har tapetsert israelsk media. (MbZ er en utbredt kortform for sjeik Mohamed bin Zayed Al Nahyan, som er president i De forente arabiske emirater (UAE) og emir/hersker i Abu Dhabi. Red.)

Reprisen er anklagene om at den egyptiske etterretningstjenesten EGID (Gihaz al-Mukhabarat al- Amma, ofte omtalt som Mukhabarat) varslet Israel om et nært forestående Hamas-angrep fra Gaza.

Dette har blitt konkretisert til at etterretningssjefen Abbas Kamel personlig dro til Israel for å rapportere om situasjonen i Gaza, skriver The Atlantic som har fått stadfestet at besøket fant sted fra kilder i ulike land. 

Det siste egyptiske varselet skal ha kommet bare 48 timer før angrepet, hevder en kilde til Wall Street Journal, melder Klassekampen.

Møtet i Abu Dhabi skal ha vart i omtrent en time, opplyser to personer som var orientert om besøket til Ha’aretz. Netanyahu ville fjerne alt som «kunne være pinlige for ham» og ha «moralsk støtte» fra Emiratenes leder.

Den mest betente opplysninga er at MbZ, som har styrt siden mai 2022, hadde snakket med Netanyahu omtrent halvannen uke før Hamas-angrepet og advart ham om at Hamas-lederen Yahya Sinwar forberedte en omfattende operasjon. Ifølge Ha’aretz videreformidlet Netanyahu ikke advarselen til lederne for sikkerhetsapparatet.

New York Times har egne kilder som kjente til den private samtalen og at advarselen ikke ble brakt videre da Netanyahu møtte høytstående sikkerhetstoppere 1. oktober. MbZ skal tatt opp samtalen med Netanyahu med daværende CIA-sjef William Burns (2021-25), skriver NYT.

Så hva visste Netanyahu? Og hvem visste hva når? Spørsmålene og flere til er ytterst betente og leder ofte raskt ut i spekulasjoner – ofte omtalt som konspirasjonsteorier som i de i forbindelse med 9/11 i USA i 2001 og rivaliserende konspirasjoner, heriblant anklagene fra de som hevder at George W. Bush-administrasjonen og etterretnings sto bak angrepene, om at de som mener at Bush-administrasjonen bevisst overså varslene selv er en del av konspirasjonen. Det verserer nå tilsvarende versjoner med hensyn til Hamas-angrepet, inkludert en forenklet likning: “Hamas – IDF”.

Omkamp … og valgkamp

Netanyahu trakk umiddelbart fra hofta og truer nå med å stevne Ha’aretz for retten. Flere av dem som Netanyahu har forsøkt å lempe ansvaret over på, ser nå sitt snitt til å gi tilbake. En av dem er daværende sjef for overvåkningstjenesten Shin Bet (Shabak), Ronen Bar (60), som hadde stillinga fra oktober 2021 til juni 2025.

– Etter tre år hvor han nektet å erkjenne sitt ansvar og gjorde alt i sin makt for å forhindre opprettelsen av en statlig granskningskommisjon, prøver han nå å avlede skylda ved å slynge anklager mot de som advarte ham i sanntid, anklager Ronen (Beresovsky) Bar ifølge Ha’aretz.

Netanyahu har ikke endret taktikk. Han svarer med å anklage Ronen Bar for å ha unnlatt å advare ham inngående nok om faren for Hamas-angrepet. Feiden tvang Bar til å gå av. Han varslet sin oppsigelse 28. april i fjor med virkning fra 15. juni med henvisning til ansvaret som ligger i stillinga for å ikke å ha forhindret angrepet, rapporterte AP. Han hadde da lagt fram en skriftlig erklæring for retten. 

Størstedelen av den er hemmelig, men i delen som er offentlig tilgjengelig, gjør Bar det klart at hans konklusjon om å trekke seg, ikke er basert på selve hendelsesforløpet eller faglige forhold, men på forventningene om personlig lojalitet overfor statsministeren som gikk igjen i all rosen som Netanyahu hadde overøst Shin Bet med fram til november 2024, ifølge New York Times. 

Hva ligger bak? Det går fram av den offentlige delen av erklæringa hvor det kommer fram at Netanyahu ba ham om å avgi en sikkerhetsfaglig vurdering om at Netanyahu ikke kunne vitne i rettssaka mot ham, noe Bar nektet å gjøre, ifølge Jerusalem Post (23. april 2025).

Statsministerens kontor skal ha bedt ham om å gå etter regjeringskritiske demonstranter og overvåke «finansiører av protestene», deriblant advokaten og menneskerettsaktivisten Gonen Ben Yizhak som var frontfigur i “Crime Minister”-demonstrasjonene mot Netanyahu. Bar anklager Netanyahu for å kreve personlig lojalitet og lydighet overfor seg selv, snarere enn overfor Høyesterett. ifølge Times of Israel (samme dato).

Mest sentralt i Bars (offentlige) erklæring er at Shin Bet innledet en undersøkelse som belyste den politiske ledelsens politikk overfor Gazastripa, samt advarslene som Shin Bet hadde overbrakt til ledelsen i løpet av 2023 – advarsler som ble ignorert, ifølge Ynetnews (“The letter that led to Netanyahu’s decision to fire Shin Bet chief Ronen Bar”, 18. mars 2025). Shin Bet innledet en undersøkelse av forbindelsen mellom ansatte ved statsministerens kontor og Qatars regjering, noe som førte til avskjedigelsen, meldte Times of Israel. 21. mai erklærte Høyesterett at avskjedigelsen av Bar for «ulovlig».

Siden det er full valgkamp er det flere å rette skytset mot. Netanyahus kone, psykologen Sara, født Ben-Artzi, har siktet seg inn på generalmajor (Aluf, reserve) Yair Golan som deltok i kampene i Sør-Israel under Hamas-angrepet.

Hun finner det mistenkelig at Golan kunne være så raskt på plass om han ikke hadde visst om angrepet i forkant. Angrepet ble innledet 06:29, og grenseovergangen Eretz ble stormet 06:42. Innafor dette tidsspennet hadde angrepet og kampene spredt seg til kibbutzene Nirim, Be’eri og Kfar Aza, landsbyen (moshav) Netiv HaAsara og til byen Ofakim. 

Hamas-operasjonen kom ikke grytidlig, avstandene er korte, det går raskt å forflytte seg og uniformerte soldater er et høyst vanlig syn i Israel selv for “førstedama” i statsministerboligen Beit Aghion (eller Beit Rosh HaMemshala, “statsministerens hus”) i 9 Smolenskin Street på hjørnet av Balfour Street i Rehavia i Jerusalem. 

At Golan skulle ha vært til stede i sør “da andre ikke visste noe, som statsministeren”, som hun hevder overfor Channel 14, er ikke verdt eteren som det er framsagt i, og Golan svarer at Netanyahu-familien forsøker “å omskrive historia og framstille de som stormet inn i infernoet for å redde liv som forrædere”, skriver Klassekampen (30. september).

Motivene ryker av politikk og valgkamp. Tidligere visestabssjef Golan (64) som var viseøkonomiminister under statsminister Naftali Bennett (juni 2021-juni 2022), leder i dag det sekulære sosialdemokratiske opposisjonspartiet Demokratene (HaDemokratim, offisielt: Demokratenes parti – Grunnlagt av arbeiderbevegelsen, Mifleget HaDemokratim – Miyesoda shel Tnu’at Ha’Avoda) og har bakgrunn fra det tradisjonelle sosialdemokratiske Meretz (Energi/vitalitet).

Han har distansert seg fra Netanyahu på de fleste slagmarker, inkludert bosettervolden og annekteringa av Vestbredden. Golan er derfor en politisk trussel dersom Netanyahu taper slaget om ansvarsfordelinga i det israelske 7. oktober-narrativet.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.

New York Times: Netanyahu ble informert om at Hamas ville angripe 7. oktober og holdt det hemmelig

Rapport: Netanyahu fikk eksplisitt varsel flere dager før 7. oktober-angrepet og gjorde ingenting