oss 150 kroner!
Hadde noen fortalt meg, mens jeg unngikk veibomber i 2007, at jeg skulle skrive om den endelige tilbaketrekningen i en alder av 48, ville jeg med rette stilt spørsmål ved hele prosjektet.
Responsible Statecraft, 30. september 2026.
Irak-krigen var allerede fire år gammel da jeg gikk ned rampen fra en C-17 på Al Taqaddum Air Base i april 2007. Det faktum at jeg skriver disse ordene, er bevis på at jeg overlevde den utplasseringen og en påfølgende til Afghanistan i 2013.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herI årene etter gikk jeg tilbake til sivilt liv, etablerte en ny karriere, og så barna mine vokse opp og fly ut av redet. Nesten hele denne tiden var det fortsatt amerikanske tropper på bakken i Irak.
Jeg har en sønn som tjenestegjør i militæret i dag. Han har aldri vært i Irak, men jeg kan absolutt sympatisere med Irak-veteranene som kom hjem fra krigen, bare for å se sine sønner eller døtre bli sendt til samme krigssonen. Fordi amerikansk militærtjeneste i økende grad har blitt en familieaffære, må det være ganske mange Thanksgiving-samtaler hvor en far lytter til sønnens Irak-historier og deretter gjenforteller sine egne opplevelser som begynner med, «i min tid i Irak …»
Hadde noen fortalt meg, mens jeg unngikk veibomber sommeren 2007, at jeg ville bli bedt om å skrive en spalte i en alder av 48 om de siste amerikanske soldatene som forlot Irak i dag, ville jeg med rette ha stilt spørsmål ved hva USA gjorde der. Jeg trodde på den tiden at vi kjempet mot terrorister og hjalp til med å skape et fritt Irak. To tiår senere har jeg ingen anelse om hvorfor vi egentlig kjempet der.
Jeg vet at det flere ganger var nære på for marinesoldatene mine og jeg. Jeg vet også at nesten 5.000 amerikanere ikke overlevde utplasseringene i Irak siden invasjonen i 2003, sammen med flere hundre tusen andre tap blant amerikanske kontraktører, våre allierte og det irakiske folket.
Et spørsmål jeg kjemper med i dag er: Hvis jeg hadde blitt drept i Irak, hva slags hensikt ville min død ha hatt? Jeg har ikke et godt svar på det spørsmålet, og det faktum at de siste amerikanerne kommer hjem fra Irak 19 år senere, får meg til å tro at jeg aldri vil gjøre det. Min bestefar kjempet i Europa under andre verdenskrig. Han kunne si at han hadde bidratt til å beseire totalitarismen fordi krigen hans endte da han fortsatt var ung. Jeg så folk fortsette å bli utplassert i mine kriger etter at jeg ble godt voksen.
På dette tidspunktet ønsker jeg egentlig ikke et svar på spørsmålet mitt. Men jeg vil gjerne se alt som gikk tapt i Irak: Menneskene som ble drept, de ødelagte livene til dem som kom hjem, ressursene, og til og med litt av vår kollektive uskyld, forvandles fra det meningsløse det er i dag, til et offer. Folk og samfunn ofrer seg ved å gi fra seg noe av verdi for et nyttig formål. Den beste måten å gjøre alt som gikk tapt i Irak om til et offer, er å lære de riktige leksjonene fra erfaringen og deretter anvende dem riktig fremover.
En slik lærdom er grensene for militær aksjon. Irak-krigen begynte under tvilsomme omstendigheter – for å være generøs – og spredte seg deretter gjennom en rekke strategier som alle delte det samme vage målet om en stabil, demokratisk regjering i Bagdad. Militærmakten utslettet Saddam Husseins regjering på en måned. Så tok det militæret, støttet av alle nasjonale maktelementer, mer enn to tiår å komme i nærheten av dette målet. Bagdad har i dag én diktator mindre, men er fortsatt undertrykt på så mange måter — økonomisk, sosialt og politisk. Landet er mer pro-iransk og sekterisk, med fraksjoner som stort sett er glade for at vi forsvinner.
Faktisk, mens de gjenværende troppene, noen hundre soldater, forlater Irak i dag, etter en amerikansk-irakisk avtale, lanserer Bagdad fire «suverenitetsdager» for å markere dette.
Irak, Afghanistan, Libya og nå Iran er alle advarende historier. Det er knapt noen ny observasjon å påpeke at det er relativt lett å starte en krig. Å avslutte en er en helt annen sak. USA er ganske flinke til å starte kriger. Det har en ganske dårlig historikk i den andre enden. En av de beste tingene vi kan gjøre som samfunn for dem vi mistet i alle våre nylige konflikter, er å unngå rotet med å avslutte en krig – ved å ikke starte den i utgangspunktet.
Under en spasertur gjennom nabolaget mitt i Arlington på søndag, gikk jeg rundt minnesmerket Marine Corps War Memorial. Navnene og årene til alle kampanjene marinesoldatene deltok i, er inngravert rundt monumentets svarte granittbase. Inskripsjonene for Afghanistan og Irak har begge startåret inngravert, men ingen av dem har en sluttdato. Minnesmerket er for øyeblikket omgitt av et nettinggjerde mens arbeidere restaurerer den ikoniske statuen. Det er mitt oppriktige håp at dette prosjektet inkluderer å risse inn sluttdatoene for begge disse krigene, som et håndfast tegn på at de virkelig er over.
Det er min oppriktige bønn at det tar lang tid før en ny kampanje legges til.
Dan Grazier er militæranalytiker og veterankaptein i Marinekorpset og har tjenestegjort i Irak og Afghanistan. Hans tjeneste i uniform inkluderte 2nd Tank Battalion i Camp Lejeune, North Carolina, og 1st Tank Battalion i Twentynine Palms, California.
Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:
Goodnight Baghdad: US troops leave Iraq after 23 years
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Se også:
USA lyver i FN, 2003.
