Sentrum mot periferi i Etiopia

Mot full borgerkrig

Krigshandlingene trappes opp i Tigray-regionen og på grensa mot Afar-regionen i det nordøstre hjørnet av Etiopia. Den føderale hæren i Addis Abeba sender tunge forsyninger nordover for å slå ned opprørsstyrkene til Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF) som har vært på offensiven fra de brøyt Pretoria-avtalen fra 2022 i juli, etter den to år lange Tigray-krigen. Sju etnisk baserte opprørsgrupper har dannet Alliansen for Etiopias overlevelse (Tsimdo) med mål om å fjerne statsminister Abyi Ahmed Ali og hans føderale regjering i Addis Abeba.

Det er en allianse av mange gamle fiender og få tidligere allierte og med mange innebygde motsigelser, både med hensyn til hvordan Etiopia skal styres i framtida, og etiopisk identitet. Og de har innbyrdes uenigheter om territoriale spørsmål.

TPLF understreker at dette ikke er noen militær allianse under sentral kommando. Det har ikke utløst frykt i Addis Abeba om at regjeringa snarlig faller. Men faren er overhengende for at Etiopia blir kastet ut i store humanitære kriser om kampene sprer seg fra nordområdene.

Etiopias president Taye Atske Selassie advarte FNs hovedforsamling mot «krefter preget av ødeleggelse og kaos», og Addis Abeba anklager Eritrea for å stå bak alliansen. Det griper rett inn i den opptrappende konflikten der Nobels fredsprisvinner Abyi som inngikk fredsavtalen med Eritrea, nå krever korridor til Rødehavet og tilgang til havnebyen Assab ved Rødehavet i en situasjon hvor det er høyspenning i regionen på grunn av USAs og Israels krig mot Iran og Saudi-Arabias krig i Jemen.

Ifølge FNs migrasjonsstatistikk var rundt 750.000 mennesker allerede internt fordrevne i Tigray som følge av den tidligere krigen (2020-22). Krigen kan bli langvarig, fram til de varslede effektene av værfenomenet  Super El Niño setter inn.

Abyis pyrrhos-seier

Opprørsgruppa Tigrayfolkets frigjøringsfront (TPLF) har tatt kontroll med flyplassen i Mekele, hovedstaden i den nordligste regionen i Etiopia som grenser til Eritrea i nord.

De siste dagene har kampene blitt trappet opp og har spredt seg til andre deler av landet. Sju grupper har slått seg sammen i alliansen for Etiopias overlevelse. Denne har et uttrykt mål om å fjerne statsminister Abiy Ahmed Ali, lederen som sikret seg overveldende flertall i nasjonalforsamlinga i Addis Abeba ved det siste valget 1. juni.

Abiys parti, Velstandspartiet (Prosperity Party), sikret seg 434 av de 486 valgbare plassene i Folkepresentantenes hus. 

Abiy brøyt formelt med den tidligere maktblokken Det etiopiske folkets revolusjonære demokratiske front (EPRDF) og dannet Velstandspartiet (amhara: Bilits’igina Pariti; oromo: Paartii Badhaadhiinaa) i desember 2019 og førte til at EPRDF som hadde styrt siden mai 1991, ble oppløst

Valgresultatet var en tilbakegang på nitten seter, men fullstendig uten betydning etter som det nest største partiet, det liberale Etiopiske borgere for sosial rettferdighet (Ezemas) som ble opprettet i mai 2019 som en fusjon av åtte mindre opposisjonspartier, fikk tretten representanter som det eneste tilpassede opposisjonspartiet med mer enn ti mandater. 

Ti partier fikk ett parti hver; seks partier fikk 2-3 plasser hver.

Den lammende overlegne valgseieren har utviklet seg til en pyrrhos-seier. I juli sa den delen av TPLF som gikk ikke over til Abyi, at de ikke lenger anså våpenhvileavtalen fra 2022 som ble framforhandlet med hjelp fra Sør-Afrika, som gyldig. 

Pretoria-avtalen ble aldri fulgt opp på de to mest sentrale punktene: avvæpning av TPFL-styrkene og integreringa i den etiopiske regjeringshæren og TPLFs legale status etter den regionale borgerkrigen fra 3. november 2020 til 3. november 2022.

Pretoria-avtalen innebar krav om permanent stans i fiendtlighetene, avvæpning, demobilisering og reintegrering av Tigrays styrker, politisk dialog og retur av fordrevne personer. Artikkel 7 påla TPLF å avstå fra verneplikt, trening, utplassering og mobilisering av militære styrker, samt fra forberedelser til en ny konflikt.

TPLF, som var den klart dominerende krafta og hadde den tyngste militære slagstyrken i EPRDF, anklager Abyi for å sentralisere og monopolisere makta. Dette er anklagen som de øvrige gruppene i Alliansen for overlevelse (Tsimdo, tigrinja: “Engasjement”) stiller seg bak selv om de har utallige og til dels dype motsigelser med hensyn til etiopisk identitet og hvordan de vil at føderalstaten Etiopia skal være og har hatt dype motsetninger som til tider har ført til væpnede sammenstøtet, seinest under det som nå framstår som den første Tigray-krigen.

Kampene i Tigray tiltar

TPLF understreker at dette ikke er noen militærallianse, men har et felles mål om å fjerne Abyi og få erstattet hans regjering. Det blir i Abbis Abeba naturligvis oppfattet som en krigserklæring, noe innmarsjen i Mekelle og overtakelsen av flyplassen vitner om. Dermed vokser frykten for at kampene i Tigray lett kan smitte over andre regioner hvor det fins paramilitære grupper som er villige til å kjempe mot den føderale hæren, selv om det ikke skjer i en felles militær front med TPLF.

Den føderale hæren “har innledet en offensiv rundt det sørlige Tigray,» fortalte Abdisalam Balema, medlem av sentralkomiteen i TPLF, til Al-Jazeera onsdag morgen over telefon fra Mekele. TPLF ser det som begynnelsen på en omfattende militær opptrapping. 

Det blir også rapportert om spredte kamper i regionene Afar og Amhara. Afar-regionen (afar: Qafar Rakaakayak)  ligger øst for Tigray og strekker seg sørover fra grensa til Eritrea. Regionen er tynt befolket, og de fleste innbyggerne er fra folkegruppa afar som også bor langs Rødehavet i nabolandene Eritrea og Djibouti.

https://en.wikipedia.org/wiki/Afar_Region

Amhara-regionen dekker hele Tigrays grense mot sør, nesten helt ned til Addis Abeba og dekker de mest sentrale og folketetteste delene av landet vestover til grensa mot Sudan. Folkegruppa amhara utgjør over nitti prosent av befolkninga. 

https://en.wikipedia.org/wiki/Amhara_Region

Amharaene var “keiserfolket” gjennom det meste av keiserdømmet Abyssinia (Etiopia) sammen med folkegruppa tigray. 

Amhara er den nest største folkegruppa (27-28 %) av landets 132 millioner innbyggere (2024), etter oromo (34-35 %), mens tigray-folket er tredje størst (6-7 %). Folkeveksten er på vel 2,5 % (2025).

“Full krig”

I disse regionene står den føderale hæren overfor flere væpnede grupper, og torsdag hevet Balema varselet ved å beskrive situasjonen som “full krig”, eller en “fullskalaoffensiv” med infanteri, mekaniserte enheter og droner, overfor Al-Jazeera. Lokale rapporter går ut på at Afar Revolutionary Democratic Unity Front (ARDUF, afar: Qafar Uguugumoh Demokrasiyyoh Inkiinoh Fooca) har inntatt Abala (afar: Abqaala), distriktshovedstaden i Kilbet Rasu i Afar. Byen ligger på over 1400 meters høyde på grensa til Tigray og har hatt et ukentlig saltmarked som går flere hundre år tilbake i tid.

https://en.wikipedia.org/wiki/Abala,_Ethiopia

Getachew Reda Khasai anklager derimot sine tidligere kampfeller i TPLF for å ha startet angrepene. Reda (50) som nå er statssekretær for østafrikanske anliggender i Abyis regjering, har sittet på mange plasser. Han var regjeringas kommunikasjonsminister under EPRDF-statsministeren Hailemaiam Desalegn fram til 2016. Han var medlem av TPLFs eksekutivkomité og frontens talsmann under krigen. Etter krigen ble han fra mars 2023 sjef for den midlertidige administrasjonen i Tigray-regionen, der de hardeste kampene hadde stått.

https://en.wikipedia.org/wiki/Getachew_Reda

Alliansen for overlevelse

Opptrappinga kom få dager etter at de sju væpnede bevegelsene gikk sammen i Alliansen av folkelige styrker for Etiopias overlevelse (Ethiopian Peoples’ Forces Alliance for Survival).

https://en.wikipedia.org/wiki/Tsimdo

Alliansen for overlevelse (som er kortversjonen eller Tsimdo) ble annonsert søndag. 

Den vil samarbeide om å etablere en inkluderende overgangsregjering. Det heter videre at en overgangsregjering som skal styre på grunnlag av et grunnlagsdokument, skal arbeide for å få slutt på krigene, beskytte rettigheter og innlede en nasjonal dialog.

Alliansen er en markant omgruppering, like mye som den er et konglomorat av grupper som har lite til felles og derfor ikke framstår som umiddelbart truende for statsminister Abyi og hans regjering.

Diskusjonen om å opprette alliansen har pågått i over ett  år. Kunngjøringa kom få uker etter at det ble meldt om trefninger i Tigray etter at TPLF hadde frasagt seg Pretoria-avtalen i juli, og siden 2018, da Abyi kom til makta, har Liberation Army (OLA), en av mange oromo-grupper, gjennomført aksjoner i regionen Oromia, og i Amhara-regionen døde aldri kampene ut etter 2023.

Nå er alliansen på plass og omfatter: 

*Tigray People’s Liberation Front (TPLF) dominerte etiopiske politikk siden EPRDF som ble opprettet med hjelp fra Eritrea, marsjerte inn i Addis Abeba 21. mai 1991 og tvang den sovjetallierte militærdiktatoren Mengistu Haile Mariam (89) som leder for Etiopias arbeiderparti (WPE, Ye’Ityopia Serategnoch Parti) i eksil til Zimbabwe. 

https://en.wikipedia.org/wiki/Mengistu_Haile_Mariam

https://en.wikipedia.org/wiki/Workers’_Party_of_Ethiopia

I mars 2025 tok Tigrays forsvarsstyrker (TDF), ledet av Debretsion Gebremichael, kontroll over den regionale radiostasjonen og ordførerens kontor i Mekele, den nest største byen i Etiopia.

https://en.wikipedia.org/wiki/Debretsion_Gebremichael

Det samme skjedde i flere byer langs grensa mot Eritrea, blant dem Adigrat, den nest største i regionen, ifølge tankesmia Africa Center for Strategic Studies i Washington som beskriver seg selv som «en institusjon under det amerikanske forsvarsdepartementet [Pentagon], opprettet og finansiert av Kongressen for studier av sikkerhetsspørsmål knyttet til Afrika, og som fungerer som et forum for bilateral og multilateral forskning, kommunikasjon og idéutveksling mellom militære og sivile deltakere.»

https://en.wikipedia.org/wiki/Adigrat

Amhara Fano National Movement er ​​en koalisjon av Fano-fraksjoner som har kjempet mot føderale styrker i Amhara-regionen siden 2023 etter å ha slåss sammen med de føderale styrkene mot TPLF under krigen i Tigray.

Fano er et nettverk av lokale militser uten sentral ledelse.

Gruppene oppsto før Tigray-krigen, i 2016, under protestene mot sentralregjeringa i Addis Abeba under EPRDF. Etter krigen motsatte Fano seg kravet om avvæpning med begrunnelse at de forsvaret det amhariske folket mot påståtte overgrep fra myndighetene og mot andre etniske grupper i regionen. 

Abyi var raskt ute med å anklage Eritrea for å støtte TPLF-opprørerne, og TPLF for å støtte amhariske Fano-styrker med å innta Weldiya i Amhara-regionen i ledtog med Eritrea i september. TPLF-lederen Debretsion avviste anklagene som «oppdiktede historier og svertekampanjer» som var ment å avlede oppmerksomheten fra den føderale regjeringas manglende overholdelse av fredsavtalen.

Han beskrev det som en «en farlig historisk forvrengning, et forsøk på å framstille angriperen som offer og ofrene som angripere», og la til at den føderale regjeringa trente opp nye militser for å destabilisere Tigray, skriver Al-Jazeera.

Zemene Kassie, lederen for Fano, var først ute med at avtalen om en allianse var på gang i et intervju med den sveitsiske avisen Le Temps fra 16. august.

Det  pekte allerede da mot skjerpet konflikt.

Oromo Liberation Army (OLA, omoro: Waraana Bilisummaa Oromoo), har kjempet mot føderale styrker i Oromia siden april 2018. 

https://en.wikipedia.org/wiki/Oromo_Liberation_Army

Flere av de som var med på å opprette militsen, kommer fra Oromo frigjøringsfront (OLF, Adda Bilisummaa Oromoo) som hadde vendt tilbake fra eksil og inngikk en fredsavtale med EPRDF. OLF startet sin væpna kamp i 1973 for et uavhengig Oromia, Etiopias største region med landets største folkegruppe som under amhara- og tigray-keiserdømmene ble kalt galla (slaver) og behandlet deretter.

https://en.wikipedia.org/wiki/Oromo_Liberation_Front

Uenigheter om avvæpning førte til at deler av gruppas væpnede fløy fortsatte den væpnede kampen som OLA. Fredssamtaler førte ikke fram.

Den offisielle splittelsen mellom OLF og OLA kom i april 2020. I 2021 varslet gruppa at den ville ta navnet Oromo Liberation Front-Oromo Liberation Army (oromo: ABO-WBO), men ble omtalt som Shene (“Fem”) av myndighetene i Addis Abeba.‘

Jaal Marroo, den militære lederen for OLA, opplyste til en lokal kringkaster at de militære lederne hadde møttes flere ganger før de ble enige om den endelige kunngjøringa. Han beskriver Tsimdo som en «prosessuell enighet», ikke  fastlagt avtale om Etiopias politiske framtid.

Ogaden National Liberation Front (ONLF) ble opprettet i 1984 av tidligere medlemmer av Western Somali Liberation Front (WSLF, somali: Jabhadda Xoreynta Somali Galbeed) og operer i Somali-regionen som omfatter Ogaden-ørkenen, med grense til Somalia i sør og øst (blant annet den ikke-anerkjente utbryterstaten Somaliland). 

ONLF (somali: Jabhadda Waddaniga Xoreynta Ogaadeeniya, JWXO) som nå blir ledet av Abdirahman Mahdi, inngikk i 2018 en fredsavtale med den nye Abyi-regjeringa og ble dermed et legalt politisk parti. 

ONFL ble splittet, og spenningene begynte å gnistre igjen i løpet av fjoråret ut fra de samme anklagene om Abyis maktmonopolisering og brutte løfter. En fraksjon i utlandet anklager regjeringa for å ha brutt avtaler og løfter og for å undergrave somaliernes autonomi. Ledelsen i Somali-regionen står utenfor den nye alliansen.

I januar opprettet ONFL den nye alliansen Det somaliske folkets allianse for sjølbestemmelse (Somali People’s Alliance for Self-Determination, SPAS) sammen med Congress for Somali Cause (CSC) og Somali Regional Democratic Alliance (SRDA). Det var en samling av  den «somaliske politiske handlekraften» for å gjøre slutt på «æraen med nytteløse forhandlinger» med Addis Abeba som de mener truer somaliernes livsgrunnlag.

Talsmann Abdulkadir Hassan Hirmoge opplyser at de nå anser avtalen fra 2018 som ugyldig, men det betyr ikke nødvendigvis å ta opp igjen våpnene, men å støtte programmet for å fjerne Abyi. 

Ledelsen i Somali-regionen står utenfor den nye alliansen.

https://en.wikipedia.org/wiki/Ogaden_National_Liberation_Front

Afar Revolutionary Democratic Unity Front (Uguugumo) tok til våpen i 1993 og ble med i opposisjonskoalisjonen United Ethiopian Democratic Forces (UEDR) mot EPRDF etter at Afar National Democratic Party (afar: Qafar Agatih Dimokraasih Barti, QADB) pakket sammen i 2000. 

https://en.wikipedia.org/wiki/United_Ethiopian_Democratic_Forces

ARDUF kom raskt i konflikt med Afar People’s Democratic Organization (APDO) som var del av EPRDF og som ble stemplet som “forrædere” på 90-tallet. Militsen inngikk likevel en ensidig våpenhvile med Etiopias hær i juni 1998, etter utbruddet av grensekrigen mellom Etiopia og Eritrea (1998–2000) etter et angivelig eritreisk angrep på byen Alitena i Tigray-regionen hvor de vel fem tusen innbyggerne i hovedsak er fra folkegruppa irob som språklig er nært beslektet med afar-folket. 

https://en.wikipedia.org/wiki/Alitena

Gruppa var også involvert i en rekke kidnappinger av og drap på utenlandske turister mellom 1995 og 2017.

https://en.wikipedia.org/wiki/Afar_Revolutionary_Democratic_Unity_Front

Benishangul Peoples’ Liberation Movement (BPLM) hører hjemme i regionen Benishangul-Gumuz som ligger sør og sørvest for Amhara-regionen inn mot grensa til Sudan. BPLM som ble opprettet i 1996, ifølge Tigrai Online, har gått inn i allianser med sentralregjeringa ved flere anledninger: 2005 (til 2006), 2013 (til 2019) og 2022 (fram til nå).

I 2018 hevdet BPLM at folkegruppene berta (eller benishangul) og gumuz som også bor i Fazogli-regionen i Sudan og teller vel 250.000 mennesker, ble «undertrykt av alle tre av Etiopias mektigste folkegrupper», ifølge Ethiopia Insight (Elias Gebresellasie: “Rising allies may breach frontier despite EPRDF stalling on expansion”, 11. august 2019).

https://en.wikipedia.org/wiki/Benishangul_People%27s_Liberation_Movement

Gumuz Peoples’ Democratic Movement var en del av den etniske konflikten i Benishangul-Gumuz-regionen som brøyt ut i 2019, før krigen i Tigray. Konflikten omfattet folkegruppene gumuz, berta, shinasha, mao, komo og fadashi. Gumuz-folket har hatt konflikter om jord med migranter fra folkegruppene amhara, oromo, tigray og agaw.

https://en.wikipedia.org/wiki/Benishangul-Gumuz_conflict

Mange av disse konfliktene og konfrontasjonene ligger til grunn for at GPDM slutter seg til den nye alliansen mot Abyi og Addis Abeba.

https://en.wikipedia.org/wiki/Gumuz_People%27s_Democratic_Movement

Splittelsen i TPLF

Alliansen springer ut av den politiske omgrupperinga som fant sted gjennom Tigray-krigen og Pretoria-avtalen – og den politiske utviklinga i de fire åra som har gått siden avtalen ble inngått. Freden mellom Addis Abeba og TPLF splittet ledelsen i TPLF og ble dermed aldri fulgt opp. 

Fløyen til Debretsion tok tilbake makta i Tigray og gjenopptok forbindelsene med Fano-gruppene i Amhara for å unngå isolasjon om konflikten skulle blusse opp igjen, ifølge Balema.

– Vi har blitt tvunget til å alliere oss med andre bevegelser som også står overfor en eksistensiell trussel fra regjeringa. Vi ønsker ikke en gjentakelse av 2020, da vi var omringet og sto alene, sier han til Al-Jazeera.

Han innrømmer at det fins uløste tvister innad i alliansen, blant annet motstridende krav på Vest-Tigray og at Fano-styrker er inkludert i alliansen. 

Både Amhara- og Tigray-regionen gjør krav på Vest-Tigray, som amhara-nasjonalister har administrert siden Tigray-krigen. Dette er gamle motsetninger som bunner i amhara-keiserdømmet. Sentrale politiske og territoriale spørsmål står uløste. Det skal nå håndteres gjennom dialog, ifølge Balema. 

– Vi har en politisk plattform, og målet vårt er å fjerne Abiy Ahmeds personstyrte regime, etablere en overgangsregjering, gjennomføre en dialog om grunnloven og gå mot valg. Det er brei enighet om dette i alliansen.

Det høres greit ut på overflaten; dette er ikke de mest presserende spørsmålene ut fra alliansens framskutte mål. Men det avdekker samtidig svakhetene i alliansen som framgår ved at TPLF understreker at dette ikke er noen militærallianse. 

Alliansen er like mye et resultat av at Pretoria-avtalen splittet koalisjonen som Abyi hadde smidd sammen under Tigray-krigen. Dette ble bare forsterket etter valget i juni.

Pretoria-avtalen «endret spillereglene», mener Faisal Roble, regional analytiker og medlem av Det østafrikanske parlamentet. 

– Abiy støtte dem alle fra seg, på ulike nivåer, sier han til Al-Jazeera.

Amhara-styrkene som hadde kjempet sammen med den føderale hæren, var del av Pretoria-avtalen og ble dimittert som politisk kraft, og motsetningene blusset opp igjen, blant annet med hensyn til å avvæpne Fano-militsene.

Tida under Abyi

Abyi kom til makta i 2018 med løfter om omfattende reformer. Han løslot umiddelbart politiske fanger, aktivister og journalister og trakk mange av dem inn i folden. Abyi opphevet forbud mot en rekke politiske partier, og han inngikk fredsavtalen med Eritrea hvor Addis Abeba godkjente kjennelsen i grensespørsmålet som Den uavhengige internasjonale kom med i 2002 og som TPLF og EPRDF hadde motsatt seg med nebb og klør.

Krigen blir kalt Badme-krigen på grunn av den mest omstridte grensekonflikten der krigen slo ut i full fyr. Kommisjonen slo fast at Badme tilhører Eritrea.

Abyi Ahmed Ali fikk Nobels fredspris i 2019 alene, uten Eritreas president Issaias Afeworki. 

Nå gjør Abyi bryske og truende krav på havnebyen Assab, tett på Djibouti, og en etiopisk korridor til Rødehavet.

https://en.wikipedia.org/wiki/Eritrean%E2%80%93Ethiopian_War

Trenden har snudd. Abyi blir anklaget de siste åra for å ha reversert framskrittene de siste åra. Det sies at hans pinsevennmor drømte i hans ungdom at han skulle bli en slags messias for Etiopia. Mange mener han forsøker å leve ut drømmen og vil innføre et “diktatorisk styre”, ifølge Alliansen for overlevelse. 

– De allierte styrkene mener at de alle står overfor en trussel mot sin eksistens fra regjeringens side, utdyper den etiopiske akademikeren Eyob Tilahun ved Wollo-universitet i Dessie og Kombolcha som ble opprettet i Amhara-regionen i 2007, overfor Al-Jazeera.

https://en.wikipedia.org/wiki/Wollo_University

TPLF omstiller seg

Pretoria-avtalen ga TPLF (tigrinja: Həzbawi Wäyyanä Ḥarənnät Təgray) anledning til å omgruppere sine militære styrker og posisjonere seg politisk på nytt, ifølge Addis Abeba. Det innebar møter med Eritrea i Dubai og i grensebyen Zalambessa i Tigray-regionen; rekruttering til militsen og kamp om den politiske makta i Mekele under en uavklart status med organisasjonen intakt, stikk i strid med intensjonene i Pretoria-avtalen.

Motsetningene i TPLF skjerpet seg i 2024 om hvilken vei TPLF skulle ta, slik det ofte har skjedd i den tidligere frigjøringsbevegelsen som ble opprettet i februar 1975 for å kjempe for et uavhengig Tigray på samme tid da Eritrea kjempet for sin uavhengighet.

https://en.wikipedia.org/wiki/Tigray_People%27s_Liberation_Front

Getachew Reda ble fjernet som leder for overgangsadministrasjonen i 2025 og erstattet av generalløytnant Tadesse Werede Tesfay, øverstkommanderende for Tigrays forsvarsstyrker (TDF) siden 2021.

https://en.wikipedia.org/wiki/Tadesse_Werede

Den paramilitære Tigray-hæren (TDF) som har “Det finnes ingen fjell vi ikke ville bestige” som motto, ble opprettet 4. november 2020 av offiserer i den etiopiske føderale hæren som sto bak angrepene som utløste Tigray-krigen. TDF er av Amnesty International og Human Rights Watch for å ha stått grove krigsforbrytelser.

https://en.wikipedia.org/wiki/Tigray_Defense_Forces

I januar krysset TDF-styrkene elva Tekeze (Setit) som utgjør deler av grensa mot Gash Barka i Eritrea og Sudan, og rykket inn i det omstridte distriktet Tselemet i Amhara-regionen hvor de havnet i kamp mot den føderale hæren. 

https://en.wikipedia.org/wiki/Tselemet

Tigray-hæren tok deretter Alamata som ligger langs på Highway 2 på over 1500 meters høyde og har en særegen krigshistorie. Byen ble brukt av keiser Menelik 2. (født 1844, keiser 1889-1913) til å samle tropper i desember 1895 på vei til det berømte slaget i Adwa (Adua) 1. mars 1896 der de italienske troppene ble grundig slått og koloniseringa sørover fra Eritrea ble stanset. Arbegnoch, den etiopiske motstandsbevegelsen, under britisk militær ledelse, fordrev de italienske okkupasjonsstyrkene fra byen i mai 1941 under 2. verdenskrig.

https://en.wikipedia.org/wiki/Alamata

TDF kunne spasere inn i Korem på 2500 meters høyde i Tigray-regionen, i Afar-triangelet betydelig lenger øst på Highway 2. Her hadde hæren trukket seg ut.

https://en.wikipedia.org/wiki/Korem

Ved gjeninnsettelsen av Tigrays regionsråd i mai i år, ble Debretsion Gebremichael valgt til president og styrket dermed fraksjonen rundt ham. Det ble raskt klart at dette ikke ville sette stopper for kampene. I stedet ble Pretoria-avtalen skrinlagt, og trefningene blusset opp vest i Tigray, nær grensa mot Sudan, med gjensidige anklager om hvem som startet kampene. Tigray-hæren viste at den kunne innta og beholde kontrollen over territorier.

Regionale dimensjoner

Kampene som brygger seg opp i Etiopia, kan vanskelig ses uten sammenheng med hva som skjer på begge sider av Rødehavet, på Afrikas horn og den arabiske halvøya og i Golfen, selv om konflikten framstår som en regulær borgerkrig over nasjonale spørsmål som er nedfelt i Etiopias statsmodell med føderale regioner. En konflikt mellom sentrum og periferi, mellom sentralmakt og lokal styre.

Tre regionale konsekvenser peker seg umiddelbart ut: borgerkrigen i Sudan, faren for en oppblussing av borgerkrigen foran valget i Sør-Sudan i desember, og ikke minst det nye infiserte forholdet mellom Eritrea og Etiopia.

EPLF (Eritrean People’s Liberation Front, tigrinja: Hizibawī Ginibari Harineti Ēritira, arabisk: Jabha ash-Shabia li-Tahrir Iiritria) overtalte TPLF til å skifte fokus fra å slåss for et uavhengig Tigray til å slåss om makta i Addis Abeba og var med på å bygge opp og utruste en ny front, EPRDF, av etniske væpnede grupper som ble rekruttert blant EPLFs titusener av etiopiske krigsfanger. EPLF var med å kjempe den nye fronten helt inn i Addis Abeba i mai 1991 og sikret seg dermed Eritreas frigjøring fra Etiopia.

Seks år etter oppsto det konflikter mellom Asmara og EPRDF (= TPLF) med hensyn til grensespørsmål og økonomiske komplikasjoner ved at Etiopia hadde mistet tilgangen til Rødehavet og at Eritrea hadde etablert en egen valuta, nakfa. Året etter, i 1998, brøyt en absolutt fullskalagrensekrig ut hvor etiopiske styrker (= TPLF) rykket langt inn i lavlandet i Gash Barka i Eritrea.

Krigen kostet minst 600.000 mennesker livet og førte til en omfattende humanitær krise. Flere hundre tusen mennesker er fortsatt internt fordrevne.

Nye anklager mot Eritrea

Etter fredsavtalen som statsminister Abyi inngikk med Eritreas president Issayas Afeworki, kjempet den eritreiske hæren sammen med Etiopias føderale hær mot TPLF, selv om Asmara rutinemessig benekter å ha deltatt i kampene.

Nå anklager Abyi Eritrea for å støtte TPLF og bruke andre grupper som stedfortredere. Asmara avviser påstandene med like rutinemessig presisjon, det vil si uten å gå inn i materien. 

– Det var ikke vi som skapte det nåværende problemet med Eritrea; det gjorde Abiy med sine krav knyttet til landets havner, og det samme gjelder Somalia, sier TPLF-representanten Balema.

Det dreier seg verken militær eller logistisk støtte fra verken Eritrea eller Sudan; utelukkende om politiske kontakter snarere enn utenlandsk støtte og innblanding.

Det er et svar på påstandene som Abyi la fram for nasjonalforsamlinga i Addis Abeba i juli, rettet mot Eritrea og Sudan og på brevet fra Etiopias utenriksdepartement, stilet til FNs generalsekretær António Guterres, i oktober i fjor. Her ble det framsatt anklager mot TPLF og Eritrea for å «finansiere, mobilisere og lede» Fano-styrker som da hadde rykket fram i North Wollo (Semien) i den fjellrike og tradisjonelt mest tørkeutsatte sonen i Amhara-regionen – og som er mest kjent for steinkirkene i Lalibela.

https://en.wikipedia.org/wiki/North_Wollo_Zone

Etiopias utenriksminister Gedion Timotheos anklaget «den harde fløyen innad i fronten og den eritreiske regjeringa» for å forberede krig mot Etiopia. 3. februar innrømmet  regjeringa for første gang at eritreiske styrker hadde deltatt i Tigray-krigen og hevdet at de sto bak massedrap, ødeleggelse av hjem og plyndring av fabrikker, slik TPLF den gangen anklaget de eritreiske styrkene for.

Eritreas informasjonsminister, Yemane “Charlie” Gebremeskel, avviste anklagene og kalte dem «falske og åpenbart fabrikkerte» og «billige og avskyelige løgner» som utgjorde «enda en episode i et mønster av fiendtlige kampanjer mot Eritrea gjennom mer enn to år,” rapporterte Associated Press.

Eritrea ønsker ikke «en meningsløs konflikt som vil forverre situasjonen ytterligere». “Ytterligere” speiler her Abyis krav om tilgang til Rødehavet og havnebyen Assab som ligger i Danakil med en afar-befolkning.

https://en.wikipedia.org/wiki/Assab

USA hever sanksjoner

Forrige lørdag kunngjorde utenriksdepartementet i Washington at USA ikke vil forlenge de sanksjonene som president Joe Biden innførte mot Eritrea i november 2021, rettet mot det eneveldige regjeringspartiet Folkefronten for demokrati og rettferdighet (PFDJ) som er en avlegger av EPLF,  og militæret.

https://en.wikipedia.org/wiki/People%27s_Front_for_Democracy_and_Justice

President Donald Trump som har vært ute etter å fjerne alt etter Biden som et personlig hevntokt, gjør det for å «fremme amerikanske regionale interesser», uten å utdype det. Trump-administrasjonen gikk i fjor inn for den årlige forlengelsen av sanksjonene, men USA mener at det er «på tide å tilpasse utenrikspolitikken vår til dagens realiteter og samarbeide med begge land for å fremme amerikanske interesser».

Eritreas beliggenhet på Afrikas horn ved Rødehavet og skipstrafikken gjennom Bab al-Mandeb-stredet har hevet landets strategiske betydning. Sanksjonene ble begrunnet med “nasjonal unntakstilstand”. Den er nå erklært over av Trump-administrasjonen.

– De ensidige sanksjonene som Biden-administrasjonen innførte for fem år siden, var ikke begrunnet ut fra noen kriterier … I så måte ønsker vi gesten og de korrigerende tiltakene fra Trump-administrasjonen velkommen, uttalte informasjonsminister Gebremeskel til Reuters.

Sudan frykter flere fronter

Sudans hærsjef Abdel Fattah al-Burhan har besøkt Asmara to ganger siden juli for å ha samtaler med Eritreas president Isaias Afwerki. Hans dødelige motstander,

Mohamed Hamdan Dagalo, kjent som Hemedti, lederen for den rivaliserende militsen Rapid Support Forces (RSF), skal angivelig ha besøkt Addis Abeba i slutten av august, ifølge Reuters som i februar meldte at tusenvis av RSF-rekrutter fikk militær opplæring i en leir vest i Etiopia. 

https://en.wikipedia.org/wiki/Rapid_Support_Forces

Sudan anklaget Etiopia og De forente arabiske emirater, som støtter RSF, for å tillate at det blir skutt droner fra etiopisk territorium inn i Sudan. Emiratene forsyner i dag den etiopiske hæren med droner i kampen mot TPLF.

Flere representanter fra grupper som nå inngår i Tsimdo-alliansen, deltok i mai på et møte i den viktige havnebyen Port Sudan ved Rødekysten under dekke av å være et “folk-til-folk”-møte mellom folkegrupper i regionen og på tvers av grensene på Afrikas horn.

TPLF-representanten Balema retter skytset mot Abyi.

– I Sudan støtter han nå RSF. Han har skapt seg fiender over hele regionen, og vi må nå rydde opp i etterspillet, sier han til Al-Jazeera.

Khartoum har på sin side forsøkt å roe ned forholdet til Addis Abeba fordi Sudan ikke tåler flere fronter i den prekære situasjonen som landet befinner seg, ikke minst humanitært.

Nestkommanderende i militærregjeringa, general Malik Agar, den tidligere opprørslederen i delstaten Blue Nile, uttalte i forrige uke at  «vi ønsker ikke å bli trukket inn i en krig med Etiopia».

https://en.wikipedia.org/wiki/Malik_Agar

Siden 2023 har han vært nestleder for Det overgangsbaserte suverenitetsrådet TSC (Transitional Sovereignty Council, arabisk: Majlis al-Siyadah al-Intiqali) som ble opprettet i august 2019 og sitter i Khartoum.

https://en.wikipedia.org/wiki/Transitional_Sovereignty_Council

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Peter M. Johansen.