oss 150 kroner!
Det vestlige narrativet krever at vi skal betrakte Midtøsten i et historisk vakuum, der ondskapen angivelig startet for tre år siden. Slik rettferdiggjøres et pågående etnisid i Gaza, eskalerende vold på Vestbredden og bomberegnet sør for Litani-elva. Den vestlige verden belønner Israels krigsforbrytelser med diplomatisk immunitet, mens de som støtter Palestinas frihetskamp i land som Tyskland og Frankrike, forfølges.
Denne uforståelige forskjellsbehandlingen preger også Norge. Norske samfunnstopper brenner for Ukrainas forsvarskamp, men forblir tause når Israels slakt av palestinske barn overgår russisk brutalitet. At 1 200 israelere ble drept, knuste myten om sionistisk uovervinnelighet.
La oss si det rett ut: 7. oktober tilhører ikke Israel alene. Datoen er ikke okkupasjonsmaktens eksklusive eiendom. Den markerer et brutalt, men uunngåelig paradigmeskifte. Trykkokeren eksploderte omsider etter et århundre med fordrivelse og drap, og illusjonen om israelsk overlegenhet brast. Det er en tragedie at sivile ble drept, men ingen stat har monopol på traumer.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herNår støvet fra det internasjonale hykleriet legger seg, må vi spørre: Cui bono – hvem tjente egentlig på angrepet 7. oktober? Palestinerne led fra før et uutholdelig liv i verdens største friluftsfengsel. For Netanyahu ga angrepet imidlertid det perfekte påskuddet til å skru opp tempoet på et folkemord som allerede utspilte seg i sakte film. Den bunnløse kynismen stanser heller ikke ved Israels grenser. Dette er ikke lenger noe man bare «får inntrykk av» – nylig måtte en ordførerkandidat og banksjef i Trondheim trekke seg etter å ha delt nettopp denne syke drømmen om å sole seg på «Trumps Riviera» i Gaza den dagen alle palestinere er drept eller fordrevet.
Et motangrep mot et pågående folkemord I stedet rettes en voldsom moralsk panikk mot dem som demonstrerer for palestinernes rettigheter. I et stormløp av selverklært «rasjonalitet» angripes solidaritetsnettverket. Klassekampen presterer for eksempel å hevde at arrangørene bak 7. oktober-markeringen må være «styrt av Mossad» og stå på deres lønningsliste for i det hele tatt å demonstrere på denne datoen.
Det dette etablerte kommentariatet overser, er fundamentale historiske og politiske skifter – spesielt bruddet i israelsk politikk i oktober 2022. 7. oktober var ikke et isolert «terrorangrep» som utløste et folkemord, men et motangrep mot et folkemord som allerede var i gang.
Se på kreftene som i dag styrer det israelske sikkerhetsapparatet. Dagens ledelse har røtter i ekstremistiske bevegelser som ble forbudt i Israel på 90-tallet fordi de sto for en nazilignende ideologi. Målet var å fordrive eller drepe palestinere for å sikre en rent jødisk stat – en ideologi som kulminerte med massakren i en moské i Hebron i 1994. I dag er disse kreftene, som bygger videre på nettopp dette tankegodset, en sentral del av Israels regjering. Når representanter for denne regjeringen åpent krever at det bør skytes 30–40 palestinere om dagen, snakker de på vegne av en statsmakt.
Mindre enn to uker før 7. oktober 2023 sto den israelske statsministeren på FNs talerstol. Han presenterte et kart over «Det nye Midtøsten» som ikke bare inkluderte ulovlig annekterte områder, men hele Vestbredden og Gaza – hele Palestina. I kombinasjon med uttalelser fra sentrale regjeringsmedlemmer samme år om at palestinske landsbyer burde utslettes, er den folkemorderiske intensjonen overtydelig.
7.oktober var et militært angrep, der en langt høyere andel av de drepte var aktive stridende enn i noen av Israels påfølgende «motangrep». Gislene ble tatt for å kunne utveksles mot de tusenvis av palestinere, deriblant mange barn, som råtner i israelske torturfengsler uten lov og dom. Å klandre palestinerne for gisseltaking uten å nevne Israels systematiske og langvarige gisseltaking av palestinere, er enten uinformert eller hyklersk.
Venstresidens kapitulasjon og berøringsangst
Fakta er at FN ikke definerer Hamas som en terrororganisasjon. Likevel ser vi hvordan store deler av den norske venstresiden, inkludert partier som Rødt, kapitulerer for makta og adopterer Vestens og Israels terminologi. Årsaken er at den etablerte venstresiden lider av en kollektiv berøringsangst: De foretrekker «trygge fiender» som abstrakt amerikansk imperialisme eller ansiktsløse oljemagnater. Å konfrontere den mektige pro-israelske lobbyen koster rett og slett for mye, og bryter med ideen om at jøder utelukkende er en offergruppe.
I stedet velger venstresiden en ufarlig, radikal posering der de unngår å legge seg ut med makta. Slik ender de opp som ufrivillige apologeter for okkupasjonsmakten, og krever at palestinerne skal spille rollen som det perfekte, forsvarsløse offeret for å gjøre seg fortjent til norsk sympati. Det vitner om en gigantisk forståelsesbrist, diktert av israelsk propaganda og politisk feighet.
Solidaritetsnettverket feirer ikke tap av sivile liv. De demonstrerer for å kreve en umiddelbar stans av etnisidet, og for å forsvare et okkupert folks rett til motstand – med alle midler, også militært, slik det er forankret i FN-resolusjonene 26/49 og 37/43. At israelske narrativer har blitt så akseptert at en lovlig solidaritetsdemonstrasjon kalles «tonedøv» eller avfeies som et Mossad-komplott, er den beste grunnen til å innta gatene nettopp denne dagen.
Landrovet i Palestina har lenge hvilt på norsk drahjelp. Oslo-avtalen var et røykteppe som ga okkupasjonsmakten tid til å sementere de ulovlige bosetningene. Arkitektene bak dette diplomatiske skuespillet forhandlet palestinernes skjebne bort på bakrommet, under dekke av å være en «fredsnasjon».
Det er på tide å begrave tostatsillusjonen en gang for alle. Ekte fred krever boikott, sanksjoner, folkelig mobilisering og et ufravikelig demokratisk prinsipp: Fulle og like borgerrettigheter for alle innbyggere mellom elva og havet. Én stemme til alle.
Fra elva til havet, fritt Palestina!
Steven Crozier
