Hjem Internasjonalt

Fra Afghanistan til Iran: Skal flere norske soldater betale prisen?

0
KI-generert illustrasjon.

«Norge fulgte USA inn i Afghanistan i tjue år. Resultatet ble et militært nederlag, enorme kostnader og veteraner som fortsatt sliter med senskader. Nå øker presset mot Iran. Før norske politikere i det hele tatt vurderer å støtte nye militære eventyr, bør de først svare på et enkelt spørsmål: Har vi tatt vare på dem vi allerede sendte i krig?»

Dan-Viggo Bergtun.

Når USA igjen trapper opp presset mot Iran, bør norske politikere kjenne et ubehagelig ekko fra historien. Retorikken er velkjent. Et land fremstilles som en trussel. Militært press fremstilles som nødvendig. Allierte forventes å stille opp.

Vi har hørt dette før. Sist gang endte det i Afghanistan.

I tjue år fulgte Norge lojalt etter USA inn i en krig som i ettertid står igjen som en politisk og militær fiasko. Offisielt handlet det om å bekjempe terror og bygge demokrati. Slik ble krigen solgt til offentligheten. Resultatet ble noe helt annet.

Da vestlige styrker trakk seg ut i 2021, tok Taliban makten igjen nesten umiddelbart. Etter to tiår med krig, enorme kostnader og titusenvis av døde var situasjonen i praksis tilbake til start.

For Norge kostet krigen rundt 30 milliarder kroner. Ti norske soldater mistet livet. Mange flere kom hjem med skader som vil prege resten av livet. Over 9000 norske soldater tjenestegjorde i Afghanistan i løpet av disse årene.

Når politikere i dag snakker om Afghanistan, skjer det ofte i nøkterne formuleringer og historiske oppsummeringer. Men for dem som faktisk deltok, er ikke dette historie. Det er en virkelighet de fortsatt lever med.

Mange veteraner sliter med senskader etter tjenesten. Posttraumatisk stress, kroniske smerter, søvnproblemer og psykiske belastninger er en del av hverdagen for en betydelig gruppe av dem som var ute.

Jeg får til stadighet henvendelser fra veteraner og familier som er fortvilet over manglende oppfølging. Historiene ligner hverandre. Kampen for å få anerkjent skader kan ta år. Søknader avslås. Systemet oppleves tungt, byråkratisk og lite forståelsesfullt for de belastningene krig faktisk påfører mennesker.

For mange oppleves det som en ny kamp etter at krigen er over.

Dette er ikke bare et byråkratisk problem. Det er et moralsk spørsmål.

Den norske staten var rask til å sende unge kvinner og menn i krig på andre siden av kloden. Den har vært langt tregere når de samme menneskene trenger hjelp etterpå.

Politikere holder gjerne taler om innsats, mot og offervilje. Men respekt for veteraner måles ikke i ord og medaljer. Den måles i hvordan de faktisk blir behandlet når krigen er over.

Altfor mange opplever at de står alene.

Når dette er virkeligheten, blir spørsmålet om nye militære konflikter enda mer alvorlig.

For samtidig som Norge fortsatt lever med konsekvensene av Afghanistan, øker spenningen rundt Iran. USA retter stadig hardere press mot landet. Argumentene er de samme vi har hørt før. En fiende beskrives som en trussel mot verdens sikkerhet. Militært press fremstilles som nødvendig. Regimeskifte diskuteres igjen.

Historien burde ha lært oss noe.

Afghanistan endte i nederlag. Irak ble kastet ut i kaos. Libya ble en ødelagt stat. Millioner av mennesker har måttet betale prisen for vestlige militære intervensjoner.

Likevel ser det ut til at refleksen fortsatt er den samme i mange NATO-land. Når Washington signaliserer konfrontasjon, forventes det lojalitet.

Det er nettopp denne refleksen Norge må bryte med.

Afghanistan burde ha vært en brutal lærepenge. Norge lot seg trekke inn i en krig vi ikke kontrollerte, for mål vi ikke definerte, og som til slutt kollapset foran hele verdens øyne.

Likevel har det vært påfallende lite politisk oppgjør i Norge. Ingen regjering falt. Ingen tok egentlig ansvar. Krigen er blitt behandlet som et ubehagelig kapittel man helst vil lukke og gå videre fra.

Men historien forsvinner ikke. Den lever videre hos dem som bar byrden.

Derfor må et grunnleggende spørsmål stilles før norske politikere i det hele tatt vurderer nye militære eventyr.

Har Norge tatt skikkelig vare på dem vi allerede sendte i krig?

Hvis svaret er nei, finnes det bare én ansvarlig konklusjon.

Et land som ikke tar vare på sine veteraner, har heller ingen moralsk rett til å sende nye generasjoner soldater ut i krig.

Afghanistan burde være grensen.

Ikke en gang til.


Forrige artikkelDelstatsvalg i Tyskland: SPD nesten utradert
Neste artikkelLøsningen: Bort fra et korrupt og toppstyrt Norge
Dan-Viggo Bergtun
Dan Viggo Bergtun er veteran og tidligere nasjonal og internasjonal tillitsmann for veteraner. Han har lang erfaring fra arbeid for veteraner og fred mellom nasjoner. Han har tjenestegjort i FN-operasjon i Midtøsten allerede i 1978 og har inngående kjennskap til United Nations-systemet som tidligere FN-ambassadør for The World Veterans Federation (WVF), Han har vært President og Generalsekretær for (WVF), og er i dag Honorary President i føderasjonen. Helt siden 1978 har han arbeidet nasjonalt og internasjonalt for veteraners rettigheter, internasjonalt samarbeid, og er en engasjert skribent i internasjonal politikk- og sikkerhetsspørsmål.