oss 150 kroner!
Donald Trump har aldri vært kjent for å pakke inn ordene. Men noen ganger treffer han en nerve som fortjener mer enn latter og avvisning. Nylig uttalte han at Norge har mistet mye av sin prestisje, og at landet kontrollerer fredsprisen. Det har skapt reaksjoner, ikke minst fra statsminister Jonas Gahr Støre som raskt presiserte at det er Nobelkomiteen, ikke staten Norge, som tildeler prisen.
Men hvor reell er denne avstanden egentlig? Og hvorfor er det så farlig å stille spørsmål ved hvem som deler ut verdens mest prestisjefylte fredspris, og på hvilket grunnlag?
Nobelkomiteen fremstilles som et uavhengig og nøytralt organ. I virkeligheten er den:
- oppnevnt av Stortinget,
- dominert av norske politikere og politiske veteraner,
- rekruttert fra det samme smale ideologiske miljøet som dominerer norsk utenrikspolitikk og den vestlige orden.
Det finnes ingen ideologisk pluralisme. Ingen trumpister. Ingen kritiske røster mot NATO, EUs utenrikspolitikk, eller mot vestens militære intervensjonisme. Komiteen er sosialt og kulturelt forankret i et globalistisk, vestlig konsensusmiljø – og det preger også tildelingene.
Et av de klareste eksemplene er fredsprisen til Barack Obama i 2009. Den ble tildelt før han i det hele tatt hadde begynt å styre. Ikke lenge etter gikk han til krig mot Libya – en katastrofe som destabiliserte hele regionen, førte til kaos og menneskehandel, og åpnet dører for ekstremisme. Fredsprisens troverdighet overlevde så vidt den avgjørelsen. Men den blekner mer og mer for hvert år den forblir i hendene på politikere og partilojalister fra den samme ideologiske boblen.
Skal en pris som bærer Alfred Nobels navn ha global legitimitet må den tåle globalt mangfold. Det gjør ikke dagens Nobelkomité. Den tåler ikke Trump. Den tåler ikke populisme. Den tåler ikke anti-intervensjonisme. Den tåler ikke engang systemkritikk av vestens egen rolle i verdens konflikter. Det er verdt å merke seg at fredsprisen aldri har gått til noen som har utfordret et anti-globalistisk perspektiv. Den tildeles utelukkende aktører som bekrefter systemet.
Trump sier at Norge har mistet prestisje. Det er lett å avfeie, men i realiteten peker han på noe mange tenker: Hvorfor skal et lite land i nord-Europa uten ideologisk bredde, uten global balanse i sine institusjoner være moralsk dommer over verdens fredsarbeid? Når prisen blir et redskap for geopolitisk PR og vestlig selvbekreftelse mister den sin verdi. Og det smitter over på Norges omdømme: En stat som hevder å være nøytral og fredselskende, men i praksis driver verdibasert maktutøvelse gjennom symbolsk prestisje.
Det er på tide å erkjenne det åpenbare: Fredsprisen har utspilt sin rolle. Den ble skapt i en annen tid, med et annet utgangspunkt. I dag er den en politisk institusjon forkledd som moralsk autoritet. Den deler ikke ut fred. Den deler ut prestisje til utvalgte aktører innenfor et snevert verdensbilde.
Dersom Norge vil gjenvinne respekt internasjonalt, må vi slutte å tro at vi er verdens moralske overdommer. Og vi må slutte å late som om Nobelkomiteen er noe annet enn det den er: et politisk organ, kontrollert av Stortinget, bemannet med ideologisk like tenkende mennesker, og løsrevet fra realitetene i verden utenfor Europa.
La fredsprisen få hvile. Verden trenger ikke flere priser. Verden trenger ekte fred.
Nina Cappelen, forfatter.
