oss 150 kroner!
Da fysiologiprofessor Kristian Gundersen fredag kritiserte Bufdirs nye kjønnsveileder, traff han mye riktig.
Men ser man et nytt videointervju med en tidligere insider i ESG-systemet, blir det også tydelig at pronomensaken ikke er et isolert utslag av «woke»-aktivisme. Den inngår i et langt større mønster – der språk, identitet og normer brukes som styringsverktøy av institusjoner langt over norsk grasrotnivå.
(ESG står for Environmental, Social, and Governance (miljø, sosiale forhold og eierstyring), og er et rammeverk som brukes for å måle og vurdere en organisasjons arbeid med bærekraft og etisk praksis. Red.)
Artikkelen i Subjekt, der Gundersen nekter å ta i bruk statens nye kjønnsveileder fra Bufdir, er både nødvendig og opplysende. Han har rett i flere sentrale poenger.
For det første har han faglig rett: Biologisk og fysiologisk presisjon lar seg ikke erstatte av politisk tilpasset språk uten at innhold går tapt. «Kvinnelig kjønnsorgan» er ikke det samme som «vagina», og i undervisning om utviklingsbiologi, embryologi og anatomi er slike forskjeller avgjørende.
For det andre har han rett i at statlig språknormering er noe annet enn høflighet. Når direktorater utarbeider veiledere som i praksis definerer hva som er «riktig» og «galt» språk i offentlig sektor, beveger man seg fra frivillig tilpasning til normativ styring.
Og for det tredje har han rett i at tett samarbeid mellom statlige organer og ideologisk ensrettede interesseorganisasjoner er problematisk – særlig når disse samtidig fungerer som leverandører av både premisser og «løsninger».
Alt dette treffer Gundersen godt.
Det han – helt forståelig – i mindre grad berører, er hva som driver denne utviklingen frem, og hvorfor tilsvarende språk- og identitetspolitikk dukker opp samtidig i direktorater, universiteter, store selskaper, finansinstitusjoner og overnasjonale organer.
Her kan mange ha nytte av å se det nevnte intervjuet med Desiree Fixler, tidligere toppleder innen ESG og bærekraft i internasjonal finans. Fixler var selv en del av systemet, før hun senere sto frem som varsler og kritiker.
I intervjuet beskriver hun – slik hun selv ser det – hvordan ESG (Environmental, Social, and Governance) og DEI (Diversity, Equity, and Inclusion) etter finanskrisen i 2008 utviklet seg fra idealistiske ambisjoner til en fullverdig forretningsmodell og styringslogikk.
Slik videoen framstiller det, var ikke ESG først og fremst et opprør nedenfra, men et svar ovenfra:
Finansnæringen og store institusjoner trengte rebranding, legitimitet og et nytt moralsk språk etter krisen. «Stakeholder-kapitalisme», bærekraftsmål, klima, mangfold og inkludering var ikke verdier – men produkter, rapporteringskrav, sertifiseringer og compliance-regimer.
Ifølge Fixler vokste det raskt frem et helt økosystem av konsulenter, revisjon, kurs, indikatorer og «beste praksis». Det som startet som frivillig, ble etter hvert forventet, deretter nødvendig – en form for «license to operate». Ikke bare for selskaper, men også for offentlige institusjoner.
I dette perspektivet fremstår ikke Bufdirs språkveileder som et utslag av aktivisme, men som en lokal manifestasjon av en global styringslogikk:
Språk standardiseres. Normer formaliseres. Avvik defineres som problemer. Og alt pakkes inn i administrativt nøytrale begreper som «inkludering», «trygghet» og «beste praksis».
Det er nettopp her mange tar feil når de avfeier wokeismen som noe som «kommer fra grasrota». Ifølge denne framstillingen er det motsatte tilfellet nærmere sannheten:
Dette er toppstyrt, institusjonalisert og eksportert gjennom overnasjonale rammeverk – via Verdensbank-miljøer, ESG-standarder og møteplasser som World Economic Forum, der språk, risiko og løsninger koordineres lenge før de når norske direktorater.
Man trenger ikke være enig i alle Fixlers konklusjoner for å ha utbytte av intervjuet. Men det gir et analytisk bakteppe som mangler i den hjemlige debatten. Pronomen og kjønnsspråk er ikke kulturkrig. De er styringsverktøy.
Sett i det lyset fremstår Gundersen som en fagperson som har havnet i frontlinjen for et langt større systemskifte – der vitenskapelig presisjon må vike for normativ forvaltning, og der språk ikke først og fremst beskriver virkeligheten, men former den.
Vil man forstå hvorfor Bufdir gjør det de gjør, holder det ikke å studere aktivistmiljøer. Da må man se oppover – mot systemene som definerer hva som i dag regnes som ansvarlig, legitimt og «riktig».
Der er dette intervjuet et uvanlig oppklarende sted å begynne.
Når Gundersen omtaler Bufdirs språkpolitikk som orwelliansk, har han helt rett – men på en måte som er enda mer urovekkende enn Orwell selv beskrev.
Orwell advarte mot et system der staten tok makt over folket gjennom språket: der ord ble omdefinert, begreper tømt for innhold, og selve virkelighetsbeskrivelsen gjort til et politisk prosjekt. Den som kontrollerer språket, kontrollerer også rammene for hva som kan tenkes, sies og bestrides.
Det som skiller vår tid fra Orwells, er hvem som i praksis driver denne språklige maktovertakelsen.
I dag er det ikke først og fremst autoritære nasjonalstater som former språket ovenfra, men et tett samspill mellom de globale finansmiljøer, overnasjonale institusjoner, konsulentselskaper og forvaltning.
Gjennom ESG-rammeverk, stakeholder-kapitalisme og “bærekraftige” styringsmodeller har språk blitt et sentralt verktøy for å standardisere normer på tvers av land, sektorer og institusjoner – helt uten demokratisk forankring.
Det er her pronomensaken, Bufdir-veiledere og akademisk språktvang må forstås.
Det er dette Orwell advarte mot – men i en form han ikke kunne forutse.
I så måte er Kristian Gundersens motstand ikke bare et forsvar for biologisk presisjon, men et forsvar for noe langt mer grunnleggende: retten til å beskrive verden slik den er – før språket blir et instrument for styring, og før styringen blir så normalisert at den fremstår som nøytral.
Les også:
