oss 150 kroner!
Etter Israels angrep på Iran på morgenen den 13. juni har nyhetene vært fulle av påstander om både Iran og Israel. Det blir veldig tydelig, både i hovedstrømsmedier og uavhengige medier, og blant flere av de mere populære selvstendige analytikerne på for eksempel YouTube, at kunnskapen om Iran er ganske mangelfull og ofte preget av myter og fantasi. Dette er uheldig. Dette er et innlegg av Ane M. Ørbø Kirkegaard, Fil.Dr., LaDotta Peace Academy, tidligere universitetslektor med spesialisering på fred, utvikling og konflikt med fokus på Irans utenriks- og forsvarspolitikk.
To tusen år gammel militær-strategisk visdom sier at hvis du ikke kan eller vil ha samarbeid med dem du er uenig med, og i stedet velger eller tvinges til krig, så er det avgjørende at du kjenner din fiende godt. Den siste utvekslingen mellom Israel og Iran har vist hvem som har tatt denne strategiske innsikten alvorlig. Iran har meget god kjennskap til hvordan Israel, USA og EUropa (Vesten) fungerer utenrikspolitisk og militært. Det samme kan ikke sies om Vesten.
Det er ikke fordi Iran er spesielt vanskelig å skjønne seg på, eller at Iran hemmeligholder informasjon som er viktig for motstandere å kjenne til. Tvert i mot.
Da landet ble en islamsk republikk i 1979, var en av de første beslutningene å søke fred med alle og kvitte seg med alle våpen. Iraks angrep i 1980 satte en effektivt stopper for den planen. Landets ledelse innså at de var nødt til å ha en forsvarspolitikk som inkluderte våpen, men at dette måtte gjøres på en måte som ikke ville stride direkte mot de deler av Islam som man anså som fundamentale.
Tankene omkring forsvar bygger derfor på noen prinsipper som det er viktig å kjenne til:
1) Målet må alltid være å unngå krig — aller helst skal man etablere gode og velfungerende samarbeidsformer, også med motstandere, og benytte seg av diplomati på flere nivåer for å unngå væpnet opptrapping og krig. Selv om man kanskje vet at forhandlinger føres med en motpart som ikke er seriøs, må forhandlinger prioriteres. De kan tross alt lede til at man unngår væpnet konfrontasjon. Samtidig er det viktig å vise motstanderen at angrep vil være dumt. Altså er man relativt tydelig med å vise forsvarskapasitet. Gjengjeldelsen mot USA etter attentatet mot Qasem Suleimani og al-Mohandis i 2020, er ett meget godt eksempel på dette. Iran knyttet dette til prinsippet om å være forberedt på angrep og dermed forsvar av befolkningen og landets territorielle integritet. Iran vil aldri angripe, fordi det går imot deres forsvarsprinsipp (defence posture) som er veldig lik Non-Offensive Defence prinsippene. Det betyr at Irans forsvar bygger på gjengjeldelse, og i forlengelsen av dette, så opphører også Irans svar dersom angrep fra motparten opphører.
2) Sivile får aldri være militære mål i krig. Man skal unngå at de blir en del av det vi kaller utilsiktede skader (collateral damage). Det gjør krigføring vanskelig når forsvar plasseres inne i boligområder, eller i bygninger som brukes til både militære og sivile formål. Derfor blir masseødeleggelsesvåpen belagt med forbud, og utviklingen av presisjonsvåpen helt avgjørende. Rent militære mål må være plassert sånn at de ikke tiltrekker angrep som kan føre til sivile tap.
3) Ifølge Irans revolusjonære konstitusjon har Iran en plikt til å bekjempe kolonialisme, imperialisme og hegemoni, og et påbud om å være forkjempere for rettferdighet. Oppfattelsen av rettferdighet som Irans konstitusjon legger vekt på deles av mange tidligere kolonier: økonomisk trygghet, tak over hodet, rent vann, sanitet og helse og fokuser på kollektivets overlevelse og identitet, hvilket inkluderer kulturell, spirituell og kunstnerlig utfoldelse og utvikling.
Dette kommer også til uttrykk i Irans utenriks- og forsvarspolitikk. De støtter likesinnede med materielle, økonomiske og militære midler i anti-kolonial, anti-imperialistisk eller anti-hegemonisk motstand, men bare hvis de ber om den slags hjelp. De som driver en sånn kamp, men ikke vil ha Irans direkte støtte får støtte verbalt, noe som lenge var tilfellet med Hamas. Syria bad om hjelp i kampen mot salafistiske grupper i 2012, men da militæret ikke lenger ønsket hjelp, forlot Iran Syria i 2024. Det er bare i de senere år Hamas har ønsket støtte fra Iran, mens Hezbollah, som har røtter i den siste Sjahens forsøk på å skape Iransk «hegemoni» i Vest Asia og Nord Afrika, har tatt imot direkte støtte siden 1980-tallet. Ansarullah i Jemen mottar også direkte støtte, men i relativt lite omfang fordi det finns så mye våpen allerede i Jemen. De har egne ingeniører som modifiserer, fornyer og bygger nye våpen – det sies at mange av delene kommer fra Europa. Hezbollah, Hamas og Ansarullah kan ikke ses som proxier – de driver ikke Irans politikk, men sin egen frihetskamp.
4) Selvstendighet tas svært alvorlig i Iran, uansett om du er monarkist, kommunist, liberal eller teokrat (av hvilke det finnes både en «høyre» og en «venstre» falang). Selvstendighet blir tatt så alvorlig, at et angrep på Iran utenfra alltid vil føre til full samling omkring landets ledelse og militære forsvar. Selvstendighet og uavhengighet er to prinsipper som forklares ganske detaljert i konstitusjonen, og ligger til grunn for flere av de holdningene som ofte ses som «stivnakkede» i Vesten: retten til å sikre energikilder som gjør økonomisk og industriell utvikling mulig (atomkraft ble valget ettersom det allerede var forberedt for det da revolusjonen ble gjennomført i 1979). Retten til å forsvare sitt eget territorium på den måten de selv finner mest effektivt; retten til å bestemme sin egen kulturelle, åndelige og kunstneriske orientering. Alt uten innblanding utenfra.
5) Folkelig deltakelse i politikken er en absolutt rettighet i Iran. Konstitusjonen er i sin opprinnelse fra 1906, men ble modifisert etter revolusjonen, og da med henblikk på å innføre deltakelse i de politiske prosessene. Makten i landet ligger ikke som mange tror hos den Høyeste åndelige lederen. Den ligger heller ikke hos presidenten, i parlamentet, eller i de forskjellige rådene som skal sikre at konstitusjonen følges. Den ligger i forhandlingene mellom disse, hvorav parlamentet, presidenten, og et stort antall medlemmer i de forskjellige rådene velges av befolkningen direkte eller indirekte. Befolkningen påvirker beslutningene i parlamentet i periodene mellom valgene ved å demonstrere. Jo større demonstrasjoner, jo større sjanse for å påvirke debattene og avstemmingene i parlamentet. Det kan være bra å kjenne til at de største demonstrasjonene gjennom republikkens historie har vært til støtte for ført politikk og at den siste store meningsmålingen om politikk i Iran, som ble gjennomført av universitetet i Maryland (USA) viste at selve systemet, altså teokratiet og konstitusjonen, har mer enn 80% støtte i befolkningen.
6) Iran følger internasjonal lov. Grunnen er egentlig logisk: hvis man ser samarbeid med andre stater som sentralt for fred og for sitt eget lands utvikling, som i Iran er definert som en del av landets sikkerhet, så er den juridiske reguleringen av forholdet mellom stater helt avgjørende. Det som ikke reguleres gjennom internasjonal lov blir et spørsmål om moral, og for Iran om hvordan Islamsk rett forholder seg til spørsmålet.
7) Forhandlinger med Iran er vanskelige, både fordi Iran krever at alle avtaler følger internasjonal lov, og på grunn av Irans prinsipp om å ikke bryte avtaler. Hvis man ikke får bryte avtaler er man nødt til å sørge for at de avtalene man inngår er så vanntette som overhodet mulig, at de ikke bare følger internasjonal lov, men også islamske prinsipper, og Irans egen konstitusjon. Forhandlingene om våpenkontroll i Genève, er et godt eksempel. Det er også atomavtalen JCPOA, som ble hardt kritisert i Iran.
Som en konsekvens av Israel og USAs angrep på både militære og sivile mål i juni, ble Det øverste nasjonale forsvarsrådet (Supreme National Defence Council) etablert etter beslutning i Det øverste nasjonale sikkerhetsrådet (Supreme National Security Council). Det kan nærmest beskrives som et krigsråd og består av de høyeste politiske, juridiske og militære representantene i landet. Det kan være viktig å vite at vi ikke har en formell våpenhvile mellom Israel/USA på den ene siden og Iran på den andre — hva vi har er et opphold i en krig som Iran har regnet med ville komme, og har forberedt seg for. At det nye forsvarsrådet ikke har blitt oppløst, men fortsatt har ansvaret for landets sikkerhet og forsvar bekrefter at Iran regner med fortsatt krig.
Hva er True Promise III? Hvis man ser på True Promise III, som altså etterfølger True Promise I og True Promise II, så har de ofte blitt fremstilt som en krig mellom Israel og Iran. Det er de, men fra Irans side ses dette også som en krig som har alt å gjøre med vestlige imperialistiske interesser, og Vestens – framfor alt USAs politiske og militære nærvær i regionen. For Iran er dette selvfølgelig et forsvar av eget land, fordi de ble angrepet på eget territorium, men forsvaret av landet er knyttet til forsvaret av regionen, og det skjer i samarbeid med andre aktører som har samme analyse som Iran.
Helt konkret har Iran, siden Hamas bestemte seg for å be om materiell hjelp til forsvar, fått denne hjelpen av Iran. True Promise I, II og III handler spesifikt om det som skjer i Palestina, og spesielt den operasjonen Israel har ført mot befolkningen i Gaza og Hamas siden oktober 2023, og som den internasjonale domstolen ICC, mer eller mindre forstår som et folkemord, på linje med FNs rapportør Francesca Albaneses oppfatning.
På grunn av Irans forsvarsposisjon og prinsipper, kan Iran ikke gjøre som Jemen har valgt å gjøre, dvs. å angripe Israel med missiler og droner pga. det Israel gjør i Gaza. Når Israel likevel velger å dra Iran inn i en væpnet konflikt (som f eks angrepet på ambassaden i Damaskus i april 2024, mordet på Hamas fredsforhandler i Tehran i juli 2024, og nå sist på et stort antall militære og sivile mål i Iran) vurderte Iran dette som ledd i en mye større kontekst som nettopp handler om imperialisme og forsøk på å skape hegemoni under vestlig innflytelse i hele regionen. De oppfattet det som deres plikt å bekjempe dette – foruten at alle de tre hendelsene direkte involverte territorielle angrep på eller i Iran. Fra et iransk synspunkt har krigen begynt, men den er ikke avsluttet – man regner med nye angrep og advarer for konsekvensene det vil få regionalt og globalt.
Av Ane M. Ørbø Kirkegaard, Fil.Dr., LaDotta Peace Academy (https://ladottapeaceacademy.com), tidligere universitetslektor med spesialisering på fred, utvikling og konflikt med fokus på Irans utenriks- og forsvarspolitikk.
Referanser:
Dabashi, Hamid (2012). Shi’ism, a religion of protest, Belknap Harvard.
Felci, V. and A. M. Ø. Kirkegaard (2022). ‘Exploring Dis/continuities. The Foreign Policy of the Imperial State of Iran (1953-1979) and the Islamic Republic of Iran (1979-),’ kapittel i Glaser, J. Håkansson, M. Lund and E. Lundin, Cross-Sections. Historical Perspectives from Malmö University/Tvärsnitt. Historiska perpsektiv från Malmö universitet, Malmö Universitet
Leverett, Flynt og Hillary Mann Leverett (2013), Going to Tehran. Why the United States must come to terms with the Islamic Republic of Iran, Metropolitan Books
Pirseyedi, Bobi (2017). Arms Control and Iranian Foreign Policy. Diplomacy of discontent, Routledge
https://www.oxfordresearchgroup.org.uk/chronology-of-irans-nuclear-programme-1957-2007 (Tidslinje for Irans utvikling av atomkraft)
https://www.shora-gc.ir/en/news/87/constitution-of-the-islamic-republic-of-iran-full-text (Constitutional Council Iran, Constitution of the Islamic Republic of Iran, full text)
https://worldpopulationreview.com/countries/iran (World Population Review, Iran)
https://www.tehrantimes.com/news/516619/The-Supreme-National-Security-Council-in-Iran
https://www.tehrantimes.com/news/516437/7-Key-facts-about-Iran-s-new-Defense-Council
