oss 100 kroner!
Australia er ikke bestemt til å bli en suveren partner, men «Amerikas militære utskytingsrampe i Asia».
UnHerd, 19. april 2024
USA kan miste terreng til nye globale makter på mange måter, men når det gjelder å så konflikt rundt om i verden, forblir landet uovertruffent. Mens USA langsomt overlater Ukraina til sin egen skjebne, etter å ha spilt en avgjørende rolle i å utløse denne konflikten i utgangspunktet, og samtidig som det bidrar til den farlige eskaleringen i Midtøsten, legger landet også grunnlaget for en fremtidig krig med Kina i Asia.
I mye av det siste halve århundret har USA og dets allierte i Asia-Stillehavsområdet, skydd en kollektiv NATO-lignende tilnærming til sikkerhet i regionen, og har i stedet valgt et såkalt nav-og-eiker-system: med USA som knutepunkt og ulike bilaterale og multilaterale allianser som eiker for et ideelt «sikkerhetshjul». I løpet av de siste årene, midt i økende spenninger med Beijing, har disse initiativene blitt flere, med overlappende politiske, militære og økonomiske avtaler som har skapt, med The Economists ord, «et stadig tykkere gitter i Kinas periferi».
USA synes imidlertid nå fast bestemt på å ta denne tilnærmingen et skritt videre, ved å forvandle sitt lappeteppe av ordninger til en fullverdig militærallianse: et asiatisk NATO. Det første vesentlige skrittet i denne retningen var etableringen, i Biden-administrasjonens tidlige dager, av Australia-Storbritannia-USA-pakten (Aukus), et nytt trilateralt militærpartnerskap som inkluderte, som sin sentrale søyle, levering av atomdrevne (men ikke atomvåpenbestykkede) ubåter til Australia. Prosjektet ble i utgangspunktet møtt med skepsis og fiendtlighet – spesielt, som man kunne ha forventet, fra Kina, som sa at partnerskapet risikerte «alvorlig skade på regional fred».
Selv om dette førte til en treg start for den nye alliansen, har Aukus skutt fart de siste månedene. De tre landene kunngjorde nylig lanseringen av søyle II i pakten, som vil se medlemmene samarbeide om neste generasjons militære teknologier – inkludert kvanteberegning, kunstig intelligens, hypersoniske våpen og undersjøiske evner – og bestemme om de skal invitere nye medlemmer, som Sør-Korea, Canada, New Zealand og Japan. Tidligere denne måneden skrev USAs ambassadør til Japan, Rahm Emanuel, at Japan var «i ferd med å bli den første ekstra pilar II-partneren».
I løpet av det siste året har USA og landets allierte i regionen ettertrykkelig benektet at disse trekkene er rettet mot å etablere et «asiatisk NATO». Slike forsikringer veier imidlertid ikke mye i disse dager – spesielt i Kina. Tross alt er USA veldig åpent om det faktum at de anser Kina for å være sin største «fremadstormende trussel» – og flere høytstående amerikanske tjenestemenn har hevdet at de anser en krig mellom USA og Kina i de kommende årene for å være så godt som uunngåelig. Faktisk har NATO selv erklært Kina for å være en «systemisk utfordring». I mellomtiden utdyper USAs allierte i regionen sine forbindelser med selve NATO, gjennom såkalte individuelt tilpassede partnerskapsprogrammer (ITPP), og lederne av Australia, Japan, Korea og New Zealand ble invitert som gjester til et NATO-toppmøte i Litauen i fjor, der kommunikéet nevnte Kina mer enn et dusin ganger for tvangsmessige og destabiliserende militære og økonomiske handlinger.
Den vestlige fortellingen er at den militære oppbyggingen i Asia-Stillehavet bare er et svar på Kinas stadig mer selvsikre holdning i regionen – og handler derfor om avskrekking, ikke eskalering, og bør ikke oppfattes av Kina som en trussel. Men skal vi forvente at Kina skal ta vårt ord for det? Beijing har faktisk gjort det veldig klart at de ser på Aukus, og den voksende amerikanske militære tilstedeværelsen i Asia-Stillehavet, som en trussel – spesielt i lys av den nye amerikanske viseutenriksministeren Kurt Campbells innrømmelse, av at «Aukus-ubåter er beregnet på en potensiell krig med Kina om Taiwan».
I denne sammenhengen virker Campbells argument om at Aukus vil «styrke fred og stabilitet mer generelt» i regionen, i beste fall naivt, og i verste fall bedragersk. Det er faktisk vanskelig å se hvordan det å helle militært maskineri inn i en allerede ustabil region, ikke vil føre til den eskalerende spiralen som Aukus styrking og ekspansjon angivelig er rettet inn mot å forhindre: full krig mellom USA og Kina.
Hvis alt dette føles kjent, er det fordi det er det. På mange måter minner det som skjer med Aukus i Asia-Stillehavet om NATOs ekspansjon mot Russlands grense etter nittitallet. Selv da hevdet Nato at utvidelsen var defensiv i sin natur og ikke burde bli sett på som en trussel av Russland. Likevel forsto utallige amerikanske politikere og diplomater, inkludert George Kennan og Bill Clinton, at NATO-utvidelsen ville bli en selvoppfyllende profeti: uavhengig av vestlige forsikringer, ville det skape et sikkerhetsdilemma for Russland, og på et tidspunkt invitere til et gjengjeldelsessvar fra sistnevnte, og dermed skape selve sikkerhetstrusselen som NATO-utvidelsen angivelig forsvarte seg mot. Dette er selvfølgelig akkurat det som skjedde, som til slutt førte til de tragiske hendelsene som fortsatt utspiller seg i Ukraina.
«Hvis alt dette føles kjent, er det fordi det er det».
I dag utfolder en lignende selvoppfyllende profeti seg i Asia-Stillehavet. Når det gjelder utvidelsen av Aukus, tar USA igjen i bruk den samme inkrementelle, eller «salamitaktikken», som de gjorde under NATOs ekspansjon: den kutter av tynne skiver gradvis – beveger seg i små skritt – slik at ingen enkelt handling kan brukes av den andre siden for å rettferdiggjøre en større respons, mens de over tid oppnår det ønskede (og offisielt benektede) resultatet.
Gjennom NATOs gradvise utvidelse gjorde denne strategien Washington i stand til å avvise enhver anklage og å fremstille Russlands svar som uforholdsmessige. Et lignende argument brukes i dag for å avvise kinesiske bekymringer om Aukus pilar II: Det siste, hevder USA, innebærer ganske enkelt større militærteknologisk samarbeid mellom allierte land, ikke etableringen av en fullstendig militærallianse. Men selvfølgelig er økende «felles evner og interoperabilitet» mellom land – akkurat som USA gjorde i Ukraina i opptakten til Russlands invasjon – et skritt i den retningen.
En annen taktikk plukket fra Natos dreiebok er «avskrekkings-samarbeid-dikotomien» – et begrep skapt av den norske statsviteren Glenn Diesen, for å beskrive hvordan NATO ekspanderte samtidig som det fortsatte å fremme samarbeid med Russland på flere områder. En lignende tilnærming i dag har blitt adoptert i land som Australia og New Zealand: mens de utdyper sine relasjoner med USA og NATO i sammenheng med erklærte militære sikkerhetsallianser som er anti-Kina, fortsetter de å uttrykke sin iver etter å opprettholde solide økonomiske bånd med Kina.
Nå kan dette virke forståelig: Kina i dag er den øverste handelspartneren for de fleste amerikanske allierte og partnere i Asia-Stillehavsregionen, inkludert Australia og New Zealand. Men det taler også til irrasjonaliteten i denne tilnærmingen til Kina. Tross alt er det uklart nøyaktig hvordan Kina representerer en «trussel» mot disse landene – med mindre man tolker en slutt på amerikansk dominans i Asia-Stillehavsregionen, og fremveksten av en mer polisentrisk orden med flere maktsentre, for å være en iboende trussel, som faktisk synes å være tilfelle. Som Helen Clark, tidligere statsminister i New Zealand, spurte om rapporter om at regjeringen vurderer å bli med i Aukus:
«Hvorfor trenger vi en militærallianse, angivelig innrettet på å forsvare oss fra vår viktigste handelspartner? Dette henger liksom ikke helt sammen».
Som svar kan lokale politikere fortelle seg selv – og sine borgere – at militære allianser som Aukus ikke kompromitterer landets suverenitet, og at de forblir ansvarlige for utenrikspolitikken. NATOs historie forteller imidlertid en annen historie: USA-ledede militærallianser av denne typen skaper en sti av avhengighet, som gjør det svært vanskelig for enkeltmedlemmer å løsrive seg fra de utenrikspolitiske beslutningene som blir tatt i Washington, selv om de er uenige med dem. Igjen, historien om Nato-utvidelsen er lærerik her. Da president Clinton forsøkte å fremme utplasseringen av strategiske rakettforsvarssystemer i Øst-Europa, møtte han sterk motstand fra flere europeiske land. Men Washington, som de facto leder av det dominerende sikkerhetssystemet i Europa, brukte metodisk kravet om «alliansesolidaritet» for å dempe kritikk fra allierte. Etter hvert stilte Nato-allierte seg på rekke og rad – akkurat som de gjorde etter Russlands invasjon av Ukraina.
I denne forstand ville land som Australia og New Zealand være naive i å tro at de kunne unngå å bli trukket inn i en fremtidig konflikt mellom USA og Kina. Aukus betyr effektivt sett å overgi sin utenrikspolitikk til USA. Tross alt har amerikanerne vært ganske åpne om det faktum at de ser på Aukus som et NATO-lignende middel for å hevde amerikansk hegemoni over regionen. Campbell, sjefarkitekten for Bidens Asia-strategi, har åpent innrømmet at Aukus handler om å «låse [Australia] inne for de neste 40 årene» – dvs. underordne landet USAs geopolitiske strategi.
Den australske regjeringen har ofte uttalt at Aukus «ikke involverer noen ante facto forpliktelse til å delta i, eller bli ledet i samsvar med, militære operasjoner i noe annet land». Men de ble nylig avvist av ingen ringere enn Campbell selv, som ifølge Financial Review bekreftet at «Washington ikke ville overføre juvelen i sin krone – atomdrevne ubåter – hvis de ikke hadde endelig innflytelse over deres operasjonelle bruk, spesielt hvis det oppstår en konflikt med Kina». Som The Economist nylig observerte, er Australia ikke bestemt til å bli en suveren partner, men «Amerikas militære utskytingsrampe i Asia».
Våre allierte i Asia står dermed overfor et valg: De kan enten velge å utnytte sin unike geografiske posisjon og fungere som en bro mellom øst og vest; eller de kan velge å bli redskaper for amerikansk militarisme og stormaktskonfrontasjon. For å se hvordan det sistnevnte kan ende opp, trenger de bare å se til Europa.
Artikkelen ble publisert av UnHerd.
A war is brewing in the Pacific
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Thomas Fazi er spaltist og oversetter i UnHerd. Hans siste bok er The Covid Consensus, skrevet sammen med Toby Green.
