oss 150 kroner!
Grunneiere, natur og spørsmålet om hvem som egentlig betaler for NATOs krigsøvelser.
I disse dager mottar grunneiere i Troms og Finnmark brev fra Forsvaret i sin digitale postkasse. Brevene informerer om at eiendommen deres kan bli rekvirert i forbindelse med den store militærøvelsen Cold Response. I praksis betyr det at privat eiendom – ofte jord, skog og utmark som har vært i familier i generasjoner – kan bli brukt som treningsområde for militære styrker.
For mange oppleves dette ikke bare som et byråkratisk varsel, men som et direkte inngrep i eiendomsretten. Plutselig kan soldater, militære kjøretøy, helikoptre og feltleirer dukke opp i områder som ellers brukes til jakt, friluftsliv, landbruk eller naturforvaltning.
Myndighetene viser til lovverket som gir staten adgang til å rekvirere privat eiendom til militære formål. Men selv om noe er lovlig, betyr ikke det at det er klokt, nødvendig eller uten konsekvenser.
Det første spørsmålet mange grunneiere stiller er hva dette betyr for naturen. Nord-Norge består av noen av Europas mest sårbare økosystemer. Myr, skog, fjellområder og beiteland kan bli sterkt påvirket av tung ferdsel, militære kjøretøy og helikoptertrafikk. Kjørespor i myr kan bruke tiår på å gro igjen. Dyreliv kan forstyrres i kritiske perioder som kalving eller hekking. Reindrift, jaktterreng og beiteområder kan bli påvirket.
Når slike øvelser gjennomføres, er det ofte lokalsamfunnene og naturen som sitter igjen med konsekvensene.
Myndighetene vil gjerne vise til at skader kan erstattes økonomisk. Men penger reparerer ikke natur. Ødelagt myr, forstyrret dyreliv eller tap av naturkvaliteter lar seg ikke alltid måle i kroner.
Samtidig reiser disse øvelsene et større spørsmål som i liten grad diskuteres offentlig: Hvorfor er de egentlig nødvendige?
Cold Response er ikke en liten nasjonal øvelse. Det er en stor NATO-øvelse hvor soldater fra en rekke land trener på krig i nordområdene. Øvelsen presenteres gjerne som defensiv og nødvendig for beredskap.
Men for mange fremstår dette også som en del av en stadig sterkere militarisering av nordområdene.
Massive militærøvelser tett opp mot Russlands nærområder kan vanskelig tolkes som noe annet enn en maktdemonstrasjon og provokasjon. Slike øvelser sender signaler – ikke bare til egne soldater, men også til andre stater.
Spørsmålet er om dette bidrar til stabilitet, eller om det snarere øker spenningen.
Det er også mange som opplever at denne typen øvelser bidrar til å bygge opp et bilde av en permanent krigstrussel i Norge. Når militære kolonner ruller gjennom bygder, helikoptre flyr lavt over fjell og skog, og privat eiendom kan tas i bruk uten samtykke, er det ikke rart at folk spør seg om dette også handler om å forberede befolkningen på en mer militarisert falsk virkelighet.
For grunneiere oppleves situasjonen ofte som en maktubalanse. Staten kan bestemme. Forsvaret kan gjennomføre. Den enkelte grunneier har i praksis få muligheter til å si nei.
Selv om man kan klage eller protestere, er det sjelden slike innsigelser stopper en øvelse som allerede er planlagt i samarbeid med NATO.
Dette gjør det desto viktigere at grunneiere kjenner sine rettigheter. Skader på eiendom, skog, gjerder, terreng eller jordbruksarealer skal dokumenteres og meldes. Naturverdier og dyreliv bør kartlegges før øvelser starter. Lokalsamfunn må stille spørsmål og kreve å bli hørt.
Men kanskje viktigst av alt er behovet for en bredere offentlig debatt.
Hvor mye militær aktivitet skal naturen i nord tåle? Hvor langt kan staten gå i å bruke privat eiendom til militære formål? Og er det virkelig nødvendig at stadig større deler av Nord-Norge brukes som treningsarena for internasjonale krigsøvelser?
Dette er spørsmål som fortjener langt mer oppmerksomhet enn de får i dag.
For når privat eiendom tas i bruk, naturen bærer belastningen og lokalsamfunn må tilpasse seg militære behov, er det rimelig å spørre hvem som egentlig betaler prisen for disse øvelsene.
