oss 150 kroner!
De nye avsløringene i Jeffrey Epstein-papirene har fått professor Terje Tvedt til å igjen reise diskusjonen om det han har kalt det humanitær-politiske kompleks eller den sørpolitiske eliten.
I et innlegg på Facebook viser han til to artikler han skrev for noen år siden.
Clinton-stiftelsen og det nye Norge.
Den ene artikkelen skrev han i kjølvannet av at WikiLeaks hadde avslørt det New York Times og andre kalte korrumperende sider ved Clinton-stiftelsen og da det ble klart at den norske stat var en av de aller viktigste donorene. Alt startet etter at Bill Clinton i 2003 fløy til Norge sammen med Jeffrey Epstein i sistnevntes nå verdensberømte privatfly «Lolita Express» for å promotere sin veldedige organisasjon.
I Oslo spiste han lunsj med kongefamilien og møtte statsminister Kjell Magne Bondevik. For Clinton var det en vellykket tur: Stiftelsen han ledet, skulle i årene etterpå få nærmere en milliard kroner i støtte fra norske skattebetalere, og ingen andre europeiske land var i nærheten av Norges gavmildhet til den tidligere presidenten. Globalt var det bare Saudi-Arabia som lå på Norges nivå.
Tvedt skriver:
«Avsløringene om stiftelsen viste nemlig frem en veldig annerledes versjon av bistandsystemets ansikt enn det som så langt hadde vært det dominerende. Det som skjedde da Norge ga omtrent 800 millioner kroner til Clintons private stiftelse (støtten fortsatte i henhold til Norads statistikk frem til 2022), illustrerer en bistandspolitikk som ikke kan beskrives eller legitimeres innenfor bistandens tradisjonelle språk og tenkemåter om fattigdomsbekjempelse og politisk nøytral hjelp. Det bemerkelsesverdige er at disse endringene i bistandssystemets institusjonalisering og arbeidsmåter ikke fikk noen konsekvenser for hvordan bistanden som helhet er blitt omtalt i offentligheten».
Tvedt viser også til sin bok for Makt og demokratiutredningen som kom ut i 2003: «Utenrikspolitikk, utviklingshjelp og makt. Den norske modellen».
Globalisering, et humanitær-politisk kompleks og Det internasjonale gjennombruddet
Der skrev han under overskriften «Innsidehjelp og elitesirkulasjon»:
«Det sørpolitiske systemet har forvaltet 200 milliarder kroner fordelt over statsbudsjettet og håndterer hvert år omtrent 15 milliarder kroner, hvorav over 3 milliarder kanaliseres via de frivillige organisasjonene. I tillegg vil jeg anta, basert på data fra organisasjonene, at det er samlet inn rundt 20 milliarder kroner fra det norske folk i samme periode. Systemet forvalter også – som antydet – makt over nasjonale danningsprosjekter, over nasjonal identitet, unik moralsk makt og normalitetsmakt i det moderne samfunnet, osv. Hvordan ressurser (både penger, moralsk kapital og lignende) forvaltes innen dette systemet, er derfor et maktspill av stor rekkevidde.
Teorien er at små og tette forhold øker korrupsjonsrisikoen, på dette området som på alle områder av samfunnet. Utgangspunktet er en observasjon om at Tordenskiolds soldater innen det sørpolitiske systemet bytter hatter og blander interesser som få andre steder, og at få mantra er mer brukt (det gjelder politikere, byråkrater, organisasjonsrepresentanter og forskere) enn: En må vite hvilken hatt en har på».
Her snakket han ikke bare om en type korrupsjon hvor målet er personlig økonomisk vinning, men om en type elitesirkulasjon som konkurrerer om institusjonsvekst og erverv av ulike typer sosial kapital. Resultatet kan også i denne sammenhengen ha vært bedervede beslutninger (de gode alternativene blir ikke valgt, fordi noen har interesse av de dårlige), og elitesirkulasjonens karakter har også hatt betydning for den monologiske profilen på nasjonens danningsprosjekt.
For å få fatt på disse prosessene bruker Tvedt begrepene «inside aiding» (en parallell til «inside trading» eller på norsk «innsidehjelp»).
«Enhver studie av allokeringsmekanismer på dette feltet må ta høyde for at nettverksstrukturer vil oppfattes som noe udelt positivt – jo sterkere nettverkdannelse jo bedre, jo mer samrøre jo bedre, siden det fremmer Det gode prosjektet. Siden nettverket og nettverkene oppfattes som spesialutgaver av Det store vi som arbeider for de fattige og utvikling, er det sentralt å analysere forholdet mellom denne forestillingen og det faktum at et lite antall personer sirkulerer mellom ledende posisjoner i stat og organisasjonsliv, samtidig som de samme personene, ofte uten åpenhet og parlamentarisk kontroll, fordeler systemets ressurser seg imellom. Det er grunn til å tro at det er en sammenheng mellom nettverkenes legitimitet og status og graden av innsidehjelp».
Boka er full av eksempler på hvordan dette systemet fungerte allerede på begynnelsen av 2000-tallet, og har blant annet et innslag med overskriften «Jeg vet at du vet og du vet at jeg vet – fordelingskorporativismens hemmeligheter», som tar opp saken da Mona Juul og Terje Røed Larsen mottok prispenger fra en israelsk organisasjon Utenriksdepartementet akkurat hadde gitt stor støtte til.
Professor Terje Tvedt var invitert til Debatten i NRK:
