oss 150 kroner!
Project 2026 på Bandera Lobby Blog: Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN), Holocaust og USAs opprinnelse til ‘Bandera Lobby’.
Av Moss Robeson, banderalobby.substack.com/
Første del av denne artikkelen leser du her.
OUN i Tyskland på 1930-tallet
I 1938, da New York Times rapporterte om dødsfallet til OUN-leder Yevhen Konovalets, beskrev de ham som «en leder for den ukrainske nasjonalistbevegelsen og sjef for det ukrainske pressebyrået i Berlin». Encyclopedia of Ukraine oppgir at denne ukrainske pressetjenesten fungerte som, «et informasjonsbyrå opprettet i 1931 i Berlin av Organisasjonen av ukrainske nasjonalister, for å informere den vestlige verden, [og] særlig den tyske regjeringen og innbyggere, om ‘det ukrainske spørsmålet’ og den ukrainske nasjonale bevegelsen».
Den ukrainske pressetjenesten ga informasjon til andre OUN-drevne kanaler i New York, Genève, London, Paris, Roma, Praha, Madrid, Brussel, Wien og Kaunas. Det vil si at OUN spredte pro-nazistisk propaganda fra Berlin til ukrainske emigrantmiljøer over hele verden.
I 1938 forfattet Orest Chemerynsky, en direktør for den ukrainske pressetjenesten, et reklamehefte med tittelen «Nasjonalismens tidsalder», hvor han la fram tjenestens ideologiske oppdrag: «Ukrainsk nasjonalisme bruker begrepene ‘nasjonalisme’ på samme måte som tyske og italienske nasjonalismer bruker begrepene ‘nasjonalisme’ og ‘fascisme.’ … Nasjonalismer — fascisme, nasjonalsosialisme, ukrainsk nasjonalisme og så videre — er de ulike nasjonale uttrykkene for én ånd, som marsjerer mot de samme motstanderne (demoliberale [sic] på den ene siden og kommunistisk bolsjevisme på den andre) og går veien for revolusjonær kamp for den høyeste utviklingen av sine respektive nasjoner».
Riko Yary (f. Galicia 1898 – d. Wien 1969) var den første direktøren for den ukrainske pressetjenesten og fungerte på 1930-tallet som OUNs sjefsrepresentant i Berlin og som forbindelsesperson til det tyske militæret og dets etterretningstjeneste, Abwehr. Som Konovalets toppløytnant bygde Yary ut OUNs relasjoner til Reichswehr, etter å ha blitt introdusert for Rosenberg, Hermann Göring og Ernst Röhm allerede i 1921.
Alexander Motyl skriver at Yary, sønn av fremtredende tyske kolonister i Galicia, ledet etterretningssektoren til Konovalets’ ukrainske militærorganisasjon. Rossolinski-Liebe fremstiller ham som «økonomiansvarlig for OUNs eksilledelse», som diskuterte en plan for å ta makten i OUN med Bandera, Shukhevych, Lebed og Stetsko, kort tid etter at andre verdenskrig begynte. Noen år senere vitnet et tidligere medlem av den ukrainske militærorganisasjonen til en etterforsker fra House Un-American Activities Committee (Komiteen mot uamerikanske aktiviteter O.a.): «[Riko Yary] er tysk. Faktisk snakker han ikke ukrainsk særlig godt. Uansett kjenner han mange av offiserene i den tyske generalstaben».
Riko Yary.
Under den kalde krigen satte CIA Mykola Lebed i spissen for et frontselskap, Prolog Research Corporation, som vokste til et stort ukrainsk forlag i USA. Jeg vil fremheve tre banderitt-redaktører i Ukrainian Press Service som senere jobbet under Lebed for Prolog.
Bohdan Kordiuk (f. Lviv 1908 – d. München 1988), Banderas forgjenger som OUNs leder i Galicia, flyttet til Berlin i januar 1933, måneden da Adolf Hitler ble kansler. Året etter holdt han foredrag på OUNs konferanse i Genève om temaet «Den internasjonale politikken til ukrainsk nasjonalisme». Historikeren Marek Wojnar skriver at Kordiuks presentasjon varslet «fremveksten av en ny, radikal geopolitisk visjon blant den yngre generasjonen av OUN-aktivister» — det vil si et imperialistisk Stor-Ukraina i en Berlin-Roma-Kyiv-trekant som ikke bare ville utrydde kommunismen, men også splitte opp Sovjetunionen og selve Russland.
«Små nasjoner», erklærte Kordiuk, «vil bli brukt ikke bare som desentraliseringsmateriale mot Moskva, men vi vil også bygge vår messianisme og imperialisme på dette grunnlaget». Med andre ord bør Ukraina «frigjøre» de såkalte «undertrykte nasjonene» i Russland og gjøre dem til vasaller under Kyiv. Ukrainske nasjonalister, sa han, kunne være «med-skapere av den nye verdensorden», og argumenterte for at ukrainerne faktisk var «herskerrasen». Ikke overraskende, var ikke Hitler enig.
Myroslav Prokop (f. Galicia 1913 – d. New York 2003) etterfulgte Lebed som president for Prolog Research Corporation i 1973. Mot slutten av andre verdenskrig sendte OUN-Bs ledelse i Ukraina både Prokop og Lebed til Vest-Europa for å ta kontakt med de vestlige allierte. I dag ligger de to mennene begravet ved siden av hverandre i New Jersey.
En tredje etterkrigsansatt i Prolog, Volodymyr Stakhiv (f. Galicia 1910–d. München 1971), skrev et brev til Hitler dagen etter at Operasjon Barbarossa startet, hvor han delte OUNs tro på at «den jødisk-bolsjevikiske innflytelsen på Europa snart ville bli stoppet». Noen år senere, ifølge Rossolinski-Liebe, hevdet Stakhivs bror Yevhen at Mykola Lebed hadde rådet ham til,«å glemme og ikke nevne ubehagelige elementer fra fortiden», særlig Banderas målrettede innsats sent i 1941, for å «reparere forholdet til Nazi-Tyskland».
Gitt det vi vet om OUNs forhold til Nazi-Tyskland før og under andre verdenskrig, bør det ikke komme som noen overraskelse at organisasjonen fikk støtte fra Abwehr, altså tysk militær etterretning, for å fremme et OUN-ledet ukrainsk opprør i Polen da nazistene invaderte i 1939.
I sin biografi om Abwehr-sjef Wilhelm Canaris forteller Michael Mueller at Canaris hadde mottatt ordre fra Berlin om å koordinere med OUN, for å oppildne til et «opprør» i Galisisk Ukraina, med mål om «ødeleggelsen av alt polsk og jødene».
Rossolinski-Liebe skriver at ledelsen i OUN stilte spørsmål ved tidspunktet for en «nasjonal revolusjon», og valgte i stedet å opprette en milits som angrep og massakrerte jøder, polakker og ukrainske politiske motstandere i forkant av Den røde armés ankomst til Polen. Med Polen erobret, kuttet Abwehr forbindelsene med OUN, men gjenopprettet kommunikasjonen med banderittene innen 1941, sannsynligvis takket være Riko Yary.
Wikipedias artikkel om Alfred Rosenberg (f. Estland 1893 — d. Nürnberg 1946) beskriver ham som en hovedarkitekt bak «sentrale nazistiske ideologiske overbevisninger, inkludert raseteori, jødeforfølgelse, Lebensraum, opphevelse av Versailles-traktaten og motstand mot ‘degenerert’ moderne kunst». Som leder for NSDAPs utenrikskontor og krigstidens Reichsdepartement for de okkuperte østområdene, anså Rosenberg seg lenge som Hitlers ekspert på Ukraina, og så på det som en viktig brikke i prosjektet for å splitte Sovjetunionen. Da julen 1938 nærmet seg, betrodde Rosenberg seg bittert til dagboken sin: «Ukraina-spørsmålet rører nå tankene til alle politikerne, og de tror alle at de forstår saken. … For omtrent 12 til 15 år siden var det jeg som brakte problemet politisk inn i den tyske kampen og forklarte de historiske mulighetene».
I årevis lurte Rosenberg seg selv til å tro at hans visjon om et Ukraina som Det tredje rikets marionettstat ville bli virkelighet. OUN lurte også seg selv om muligheten for en allianse med Nazi-Tyskland. Det var ikke før sommeren 1941, da tyskerne marsjerte inn i Kiev, at Rosenberg endelig ga etter for Hitlers syn om at ukrainere «må behandles som det russiske folket».
Rosenberg hadde aldri vært tilhenger av OUN, og kom i konflikt med Canaris om dette, og skrev i dagboken før krigen at Tyskland «ikke kan risikere å gi inntrykk av at vi støtter en anti-polsk ukrainsk gruppe i dag (Jary [dvs. Riko Yarys OUN]). Stort oppstyr fra admiral Canaris: Hans oppdrag er truet av vår inngripen». Mot slutten av krigen klaget Rosenberg i dagboken sin: «En hær på 1 million ukrainere med sikte på nytt land i øst ville kanskje ha spart oss for katastrofen i Stalingrad».
OUN i USA på 1930-tallet
Fra starten fulgte OUN det forskeren Vic Satzewich har kalt «en dobbel strategi med politisk lobbyvirksomhet og geriljaoperasjoner». På slutten av 1920-tallet og begynnelsen av 1930-tallet reiste Konovalets og andre OUN-ledere til USA og Canada for å etablere frontgrupper som skulle danne grunnlaget for OUNs nettverk i Nord-Amerika. «Diasporaen i Nord-Amerika ble sett på som en viktig del av strategien», skriver Satzewich, «i den grad det ville bidra til å holde den ukrainske saken i offentlighetens søkelys og hjelpe OUN-ledere med å utvikle relasjoner med den amerikanske regjeringen».
OUNs frontgrupper i Nord-Amerika samlet inn titusenvis av dollar til OUNs eksil-ledelse, under påskudd av å samle inn penger til «frigjøringen» av Ukraina, samtidig som de presset seg frem for å underkue så mange andre ukrainske organisasjoner som mulig. Ta for eksempel den ukrainske ungdomsligaen i Nord-Amerika. På landsmøtet i 1937 delte ligaens avtroppende president ut et hefte med tittelen «Nasjonalisme og fascisme» for å styrke talen sin, hvor han advarte om at «ukrainsk nasjonalisme, slik den eksemplifiseres av [OUN] var fascistisk og derfor en trussel mot den ukrainsk-amerikanske bevegelsen».
To år senere tok redaktøren av ungdomsforbundets magasin et lignende standpunkt for å «avsløre ondsinnet vekst i ukrainsk-amerikansk liv» og dets «antidemokratiske elementer». Hun krevde muligheten til å legge frem støttende bevis for konvensjonen i 1939, som beviste at visse «ukrainske nasjonalister til tider hadde identifisert seg med fascismen». Blant annet leste hun fra en av OUNs tilknyttete publikasjoner, som angivelig anbefalte at Organisasjonen for Ukrainas gjenfødelse, OUNs opprinnelige frontgruppe i USA, «modellerte seg etter Ku Klux Klan».
Denne organisasjonen for Ukrainas gjenfødelse (ODWU) ble organisert i 1929–30 og ble først ledet av Gregory Herman, en offiser i U.S. Army Reserve fra Wilkes-Barre, Pennsylvania. I 1940 rapporterte en skremt Herman til FBI at OUN hadde brukt ham «som en front» for å utføre nazistenes vilje. Han hevdet til og med at Hitler personlig kontrollerte OUN. Flere år før han kontaktet FBI, ble Herman erstattet av Alexander Granovsky, en entomolog som brukte et tiår på å prøve å finne ut favorittfargen til insekter.
I 1938, på det største ukrainsk-amerikanske møtet til da, gjorde Granovsky en nazihilsen, det samme gjorde mange i publikum. Dette skapte stor oppstandelse i lokalsamfunnet. Yevhen Skotzko, en av OUNs ledere i USA, forsøkte senere å fortelle FBI at det hele var en misforståelse. Som han husket: «Granovsky holdt en patriotisk tale. Under sin iver gjorde han en bevegelse som lignet en nazihilsen», og noen forvirrede personer speilet gesten.
Sent i 1938 besøkte Skotzko OUNs ukrainske pressetjeneste i Berlin og returnerte til USA på et oppdrag for å opprette et tilsvarende kontor i Washington. Luke Myshuha var nasjonalistisk sjefredaktør for Svoboda, den viktigste ukrainsk-amerikanske avisen, han tilbrakte i mellomtiden flere uker i Europa, hvor han sendte en tale fra OUNs radiostasjon i det nazi-okkuperte Wien og tok æren for å ha publisert en artikkel om den ukrainske nasjonalistsaken i nazipartiets avis. Myshuha skrev til sine kolleger hjemme: «Alle her er ‘overbevist’ om at jeg reiser gjennom Europa for å forberede meg på å bli overhode for ledelsen i OUN!»
I 1935 flyttet OUNs eksil-ledelse Yevhen Liakhovych, deres representant i London, til USA. Samme år forsøkte Liakhovych å møte den britiske fascisten Oswald Mosley, men satte seg i stedet ned med sin stedfortreder og sjefspropagandist. «Under denne samtalen», skriver Rossolinski-Liebe, «forklarte Liakhovych naturen til ukrainsk antisemittisme til sin fascistiske motpart: ‘Antisemittisme er et irrasjonelt og uberettiget hat. … Vi [OUN] kjemper mot jødene fordi de alltid har gjort oss vondt». Året etter var Liakhovych hovedtaler på ODWUs konferanse i Cleveland, Ohio. Etter andre verdenskrig, da OUNs interne konflikt nådde de nordamerikanske kyster, holdt ODWU seg til Melnykittene (OUN-M), men Liakhovych etablerte sin Banderitt-motpart og bidro til å legge grunnlaget for «Bandera Lobby» i USA.
‘Uamerikanske aktiviteter’
USAs kongress opprettet House Un-American Activities Committee (HUAC) i 1938 under ledelse av Texas-demokraten Martin Dies. HUAC er best kjent for sine skandaløse avhør etter 2. verdenskrig og heksejakten på kommunister. Før HUAC fantes Kongressens spesialkomité for uamerikanske aktiviteter autorisert til å undersøke nazistisk propaganda og andre propagandaaktiviteter. Den demokratiske med-lederen, kongressmannen Samuel Dickstein fra New York, hånte HUAC som en «utflukt for trakassering av de røde», allerede før komiteen holdt sin første høring. Når det er sagt, var det første vitnet som ble innkalt til HUAC John Metcalfe, deres egen antinazistiske etterforsker.
Dickstein kunne allerede lese skriften på veggen. Bare dager etter Metcalfes vitnemål endret Chairman Dies fokus i HUACs etterforskning, fra nazisme til kommunisme, påvirket av de påståtte funnene til deres pro-nazistiske etterforsker, Edward Sullivan, hvis nylige tur til Hollywood overbeviste ham om at USAs filmhovedstad hadde blitt et arnested for kommunismen. Historikere har gitt Sullivan æren for å ha utløst HUACs mangeårige besettelse med å avsløre kommunister i Hollywood.
Som bakgrunn hadde Sullivan hilst Adolf Hitler og fordømt «de skitne, elendige, stinkende jødene» på et massemøte i New York City i 1934 for Friends of New Germany, forløperen til German American Bund. Bare uker etter denne opptredenen talte Sulllivan på en bankett for Ukrainian Youth League of North America, og året etter etablerte han Ukrainian American Education Institute i Pittsburgh, Pennsylvania. Faktisk, selv uten ukrainsk slekt, ble Sullivan så involvert i OUNs amerikanske nettverk at han ble de facto leder for dets betydelige avdeling i Pittsburgh. Derfor bør det ikke komme som noen overraskelse at HUACs interesse for OUN sies å ha «stoppet så snart den startet».
I slutten av september 1939, nesten en måned etter at nazistene invaderte Polen, ga Emil Revyuk et oppsiktsvekkende vitnesbyrd til HUAC, om OUNs pro-nazistiske kapring av det ukrainsk-amerikanske samfunnet. Revyuk, en sosialist, var daværende president for United Ukrainian Organizations of America, en paraplyorganisasjon som ellers var blitt overtatt av nasjonalistene og nesten utelukkende ble brukt til å samle inn penger til OUNs ledelse i Europa. Da OUN-ledere besøkte USA, uttalte Revyuk, mottok de betaling fra hans organisasjon. Revyuk ga HUAC store mengder belastende bevis, inkludert sin egen korrespondanse med nasjonalistiske ledere. Den konservative lederen Martin Dies (D-TX) avbrøt avhøret av Revyuk for å spørre:
«Hva er nødvendigheten av å fortsette å lese sitater fra disse [ukrainske] avisene? Sitatene så langt fastslår svært tydelig at dette [OUN] er en fascistisk organisasjon i sympati med Nazi-Tyskland og fascistiske Italia. De er knyttet til det. Jeg lurer bare på hva mer som trengs for å vise det? Det er på deres eget språk. De er stolte av å kunngjøre at de er nazister. … Jeg ser ingen grunn til å gå videre inn på dette. Ut fra organisasjonens natur er det helt klart en fascistisk organisasjon med direkte tilknytning til internasjonale offiserer i Tyskland. … Lederen mener også at vi nærmer oss tiden hvor denne komiteens makt bør prøves … Jeg tror tiden er inne for å lage en testsak. … Før vi hever møtet, vil lederen kunngjøre at vitnet for i morgen vil være William Z. Foster, leder for kommunistpartiet».
Til tross for Revyuks alarmerende vitnemål, ignorerte formann Dies det, og valgte i stedet å fremme sine fantastiske oppfatninger om at kommunistene hadde infiltrert innflytelsesrike kretser i USA. I et oppsiktsvekkende sammenbrudd i logikken, reagerte Dies på Revyuk ved å oppfordre den føderale regjeringen til «å gå til angrep mot kommunistene i så stor skala som mulig». Washington Evening Star, som åpenbart fant Revyuks vitnemål nyhetsverdig, reagerte slik på hans avsløringer:
En internasjonal organisasjon med hovedkontor i Berlin og Wien har i årevis arbeidet for å organisere 800.000 ukrainskfødte amerikanere etter nazistisk mønster, og har samlet inn midler fra dem for å etablere et ‘führerskap’ i Ukraina, ble House Un-American Activities Committee informert om i dag av Emil Revyuk … Pengene, forklarte han, ble sendt til OUN i Berlin (en organisasjon for ukrainske nasjonalister) for utdeling av deres eksekutivkomité, Provid. … Herr Revyuk sa at flere medlemmer av den ukrainske nasjonalistiske indre kretsen i Tyskland kom til USA i fjor for å delta på møtene med ukrainske nasjonalister i Jersey City. På disse møtene ble nazihilsen gitt, sa han. … Vitnet hadde fortalt om at hele ODWUs politikk ble diktert av den indre kretsen av de ukrainske nasjonalistene i Tyskland.
Nesten tjue år etter Revyuks provoserende vitnemål foretok Stepan Banderas stedfortreder Yaroslav Stetsko sin første reise til USA og leverte førti sider med muntlig vitnemål til House Un-American Activities Committee. Ved avslutningen erklærte en tidligere assistent for den amerikanske senatoren Joseph McCarthy, som kjempet for det anti-røde hysteriet på 1950-tallet: «Mr. Stetsko, du er en fremragende ukrainsk nasjonalistisk leder».
Som etterord vil jeg legge til at John Metcalfe, HUACs anti-nazistiske etterforsker, intervjuet en rekke fremtredende ukrainsk-amerikanere, inkludert tidligere medlemmer av både den ukrainske militærorganisasjonen og ODWU.
En av dem, Maxim Boychuk, sa: «Hovedpoenget med den organisasjonen [OUN] var å velge ut folkene som skulle samle inn pengene, å rane vårt folk, det ukrainske folket». Boychuk anslo at på 1930-tallet sendte den amerikanske avdelingen av OUN 100.000 dollar (omtrent 2 millioner dollar i dag) til OUN-ledelsen i eksil, og «aldri har det vært et regnskap på så mye som én cent». Dette gjelder fortsatt i dag. Man kan hevde at hovedfunksjonen til det moderne OUN-B-nettverket utenfor Ukraina er å «samle inn pengene».
Denne artikkelen er hentet fra Moss Robeson’s Substack:
Eagle, Trident, Swastika – by Moss Robeson
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Les del 1:
