oss 150 kroner!
Da statsminister Jonas Gahr Støre ba Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité granske Utenriksdepartementet, kunne det ved første øyekast virke som et uttrykk for åpenhet. Men ved nærmere ettersyn fremstår det som det motsatte, et forsøk på å beholde kontrollen over en sak som burde vært gransket uavhengig.
For hvorfor avviser Støre kravet fra blant andre Sylvi Listhaug om en ekstern granskning?
Hvorfor er det så viktig at politikere selv skal undersøke sine egne kolleger?
Kontroll- og konstitusjonskomiteen er et viktig organ, men den består av politikere. Den er del av det samme systemet som nå er under lupen. Når makten gransker seg selv, oppstår et åpenbart problem: Resultatet kan aldri bli fullt ut troverdig. Her snakker vi om bukken som passer havresekken. En uavhengig granskning ledet av jurister, revisorer og eksterne eksperter ville sendt et mye bedre signal: «Vi har ingenting å skjule». At Støre sier nei til dette vekker mistanke.
Når politiske ledere motsetter seg ekstern gransking handler det sjelden om prinsipper. Det handler om risiko. En uavhengig granskning kan:
– avdekke systemsvikt,
– dokumentere ansvar,
– plassere skyld,
– få reelle konsekvenser.
En intern prosess kan derimot «rydde opp» uten å ryste maktstrukturene. Det er dette det norske folk reagerer på.
Samtidig henger en annen, alvorlig skygge over norsk utenrikspolitikk: forbindelser mellom norske toppdiplomater og Jeffrey Epstein. Dokumenter fra det amerikanske justisdepartementet har vist at Epstein hadde kontakt med en rekke internasjonale maktpersoner. Blant navnene som har vært omtalt i mediene finner vi Terje Rød-Larsen og Torbjørn Jagland. Det må understrekes at ingen av dem er dømt for noe. Men kontakten med en dømt overgriper reiser likevel alvorlige spørsmål om miljøet de ferdes i, dømmekraft, tillit, og moralsk ansvar.
I stedet for full åpenhet har offentligheten fått korte forklaringer, begrensede innrømmelser, og lite innsyn. Saker forsvinner raskt ut av nyhetsbildet. Nye overskrifter tar over. Resultatet er mistillit. Når eliten ikke rydder opp selv, begynner folk å spekulere. Da mister institusjonene sin legitimitet. Dette er et demokratisk problem. Et sunt demokrati tåler ubehagelige spørsmål, uavhengige granskinger, offentlig kritikk, og reelt ansvar. Et system som beskytter seg selv taper tillit.
Støres nei til ekstern granskning sender et signal om at politisk kontroll er viktigere enn offentlig tillit. Det er en farlig prioritering. For i lengden er det ikke avsløringer som undergraver demokratiet. Det er forsøket på å unngå dem.
Norge har bygget sitt internasjonale omdømme på tillit, åpenhet, og rettsstat. Det kan rives ned raskere enn mange tror. Hvis regjeringen virkelig har rent mel i posen, burde den ønske en uavhengig granskning velkommen. Alt annet gir inntrykk av frykt.
Og frykt er aldri et godt tegn hos dem som har makten.
Riksrevisjonen kritiserte UD i 2021 for manglende kontroll med tilskuddene til IPI i perioden 2007–2012. Dette var da Støre var utenriksminister i store deler av tiden.
Årlige beløp nevnes ofte rundt 11 millioner kroner i denne perioden (f.eks. rundt 2008), og det var kritikk for manglende dokumentasjon, habilitet og kontroll.
