USAs påskudd for angrepet er tynn suppe – det handler om rå imperialisme

0
Skjermdump fra video.

Enhver noenlunde oppegående person skjønner umiddelbart at USAs angrep på Venezuela og bortføring av presidenten og hans kone bryter med FN-pakten og alle folkerettslige prinsipper.

Pål Steigan.

Men hvordan forsøker Trump-administrasjonen å rettferdiggjøre sine forbrytelser?

Historisk «presedens» fra Panama-invasjonen i 1989/1990

Militæraksjonen sammenlignes ofte med USAs invasjon av Panama under president George H.W. Bush, der amerikanske styrker bombet og invaderte landet for å fange diktator Manuel Noriega. Noriega ble anklaget for narkotikasmugling og korrupsjon, og ble senere dømt i USA. Trump har referert til dette som en vellykket operasjon der USA handlet for å beskytte sine interesser mot en «kriminell leder». Faktisk ble Manuel Noriega også tatt til fange 3. januar, nemlig i 1990.

Sammenlikninga halter på alle vesentlige punkter. Noriega var på lønningslista til CIA fra 1970-tallet. Han ble betalt opptil $100.000–200.000 årlig i perioder og leverte etterretning om Cuba, Nicaragua og andre latinamerikanske land under den kalde krigen. Han samarbeidet med det colombianske narkokartellet til Pablo Escobar og hjalp dem med å smugle kokain inn i USA.

Noriega var USAs mann

Den amerikanske etterretningstjenesten visste om Noriegas rolle i narkotikahandel og hvitvasking av penger. De iverksatte imidlertid ingen tiltak mot ham på grunn av hans betydning i kampen mot kommunismen. For eksempel var han på midten av 1980-tallet en av nøkkelaktørene i Iran-Contras-affæren. Dette involverte smugling av våpen og narkotika for å støtte USAs undercover-arbeid for å støtte de anti-regjeringsstyrkene som motarbeidet den marxistiske sandinistregjeringen i Nicaragua.

Iran-Contras-affæren involverte hemmelige operasjoner ledet av medlemmer av Nasjonalt sikkerhetsråd (NSC), spesielt Oliver North, John Poindexter og Robert McFarlane.

USA solgte i hemmelighet våpen (blant annet antitank- og antiluftmissiler) til Iran, til tross for en offisiell våpenembargo mot landet (Iran var i krig med Irak og ble sett som en sponsor av terrorisme). Målet var å frigjøre amerikanske gisler holdt av Iran-støttede grupper (som Hizbollah) i Libanon, og muligens å bedre relasjonene med «moderate» krefter i Iran.

Overskuddet fra våpensalget (ca. 48 millioner dollar fra Iran) ble delvis omdirigert til å finansiere Contras – antikommunistiske opprørere i Nicaragua som kjempet mot den venstreorienterte sandinistregjeringen. Dette var ulovlig fordi Kongressen hadde vedtatt Boland-endringene (1982–1984), som forbød direkte eller indirekte amerikansk militærstøtte til Contras.

Flere Contras-medlemmer, støttespillere, piloter og leverandører var involvert i kokaintrafficking fra Sentral-Amerika til USA. Overskudd fra dette ble delvis brukt til å finansiere Contras’ krigføring, spesielt når offisiell amerikansk støtte var blokkert.

Den hemmelige forsyningsnettverket for våpen og utstyr til Contras ble også utnyttet av narkotikasmuglere (f.eks. fly og ruter). Amerikanske myndigheter (inkludert CIA og State Department) betalte i noen tilfeller «humanitær hjelp» til selskaper eid av kjente narkotikasmuglere.

Det var den gravende journalisten Robert Parry som avslørte Iran-Contras skandalen.

Amerikansk lov som påskudd

Trump har påberopt seg den såkalte Alien Enemies Act (AEA) fra 1798, som tillater presidenten å handle mot fiendtlige utlendinger i tilfeller av «invasjon eller predatorisk inntrengning». I mars 2025 erklærte Trump at Tren de Aragua (TdA) og Maduro-regimet utgjør en slik trussel gjennom «irregulær krigføring», inkludert narkotikasmugling og migrasjon.

Det finnes imidlertid ingen dokumentasjon på at Maduro og Venezuela har drevet «irregulær krigføring» mot USA. Det er og blir en udokumentert påstand fra Donald Trump. Det er hevdet i et FBI-notat som er er gjengitt i Miami Herald og New York Times at «noen regjeringsmedlemmer» i Venezuela har «tilrettelagt for» TdA-folk. Utenriksminister Marco Rubio har hevdet at TdA er «et redskap for regimet», men fortsatt mangler dokumentasjonen.

Tvertimot sier et notat fra National Intelligence Council fra april 2025 at «the Maduro regime probably does not have a policy of cooperating with TdA and is not directing TdA movement to and operations in the United States». Regimet tillater TdA å operere i et «permissive environment», men ser gjengen som en trussel, ikke et verktøy. Memoet beskriver TdA som desentralisert og uten koordinert kontroll over storstilt menneskesmugling eller migrasjon.

InSight Crime og eksperter peker på at TdA ekspanderte via migrasjonsstrømmer, ikke som en statlig orkestrert operasjon. Gjengen er opportunistisk og profitterer på kaoset fra Venezuelas krise, men det finnes ingen bevis for at Maduro systematisk «sender» medlemmer for å angripe USA.

USA vil stjele Venezuelas rikdommer

Donald Trump sjøl har vært mer enn tydelig på at han er ute etter Venezuelas olje og andre rikdommer. Og som om ikke det var nok kan vi vise til General Laura Richardson, tidligere sjef for US Southern Command (SOUTHCOM), i et intervju med Atlantic Council i januar 2023 (og lignende uttalelser i senere år) som sa:

«Denne regionen er viktig [på grunn av] alle dens rike ressurser og sjeldne jordartsmetaller. Du har litiumtrekanten […] 60 % av verdens litium […] de største oljereservene […] lett søt råolje oppdaget utenfor Guyana […] Du har også Venezuelas ressurser, med olje, kobber, gull. […] Du har verdens lunger – Amazonas. Du har 31 % av verdens ferskvann i denne regionen».

Hun understreket at regionen er «off the charts rich» i ressurser, og at USA må «step up our game» mot konkurrenter som Kina og Russland som utnytter dette.


Forrige artikkelSjefredaktør i Die Welt: – Ukraina vil tape krigen
Neste artikkelNorsk energipolitikk, et tannhjul i EUs maskineri
Pål Steigan
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).