oss 150 kroner!
I statsministerens nyttårstale var det ett ord som dominerte alt annet. Trygghet hele 16 ganger. Det ble gjentatt som et løfte, som en nødvendighet og som en moralsk forpliktelse. Samtidig var hele talen bygget rundt frykt. Verden ble fremstilt som farlig, urolig og truende. Budskapet var ikke beroligende, men skjerpende. Ikke samlende, men disiplinerende.
Statsminister Jonas Gahr Støre snakket om beskyttelse, men under ordene lå en klar beskjed. Vi må være redde. Vi må forberede oss på det verste. Vi må akseptere at stadig mer makt, ressurser og prioriteringer flyttes til dem som lover sikkerhet. Når trygghet brukes slik, blir det ikke et vern, men et styringsverktøy.
Slik formes fryktens tidsalder. En tidsalder som har lært oss at mennesket først og fremst trenger å beskyttes. At verden er så farlig at stadig mer makt må samles hos dem som lover trygghet. At uroen er et tegn på realisme, mens håp fremstilles som naivitet. I denne fortellingen finnes det alltid en trussel, alltid en grunn til å ruste opp, alltid en unnskyldning for å redusere rommet for uenighet.
I Norge ser vi konsekvensene tydelig. Forsvarsbudsjettene øker dramatisk, mens den åpne debatten blir smalere. Kritiske spørsmål møtes ikke med argumenter, men med moralsk press. Er du uenig, er du uansvarlig. Ønsker du dialog fremfor eskalering, forstår du ikke alvoret. Dette er ikke et tegn på styrke, men på politisk usikkerhet.
Det mest alvorlige er hvordan dette rettes mot de unge. I fryktens tidsalder skal ungdommen forberedes på krig. Ikke gjennom ærlig samtale, men gjennom normalisering. Krig fremstilles som nødvendig, moden og meningsfull. Rekruttering selges som trygghet og fellesskap, mens realitetene tones ned. Vold, traumer og livslange konsekvenser forsvinner bak glatte formuleringer.
Når vestlig opprustning konsekvent fremstilles som forsvar, mister språket sin ærlighet. Aggresjon blir forebygging. Eskalering blir stabilitet. Frykt blir politisk valuta. Hver gang dette skjer, flyttes grensene for hva vi aksepterer som normalt.
Derfor er det verdt å merke seg kontrasten til kongens nyttårstale. Jeg kjenner meg langt mer fortrolig med ordene til Kong Harald V, som løftet frem samtalen, uenigheten og diskusjonen som skapende og nødvendige krefter i et demokrati. Der statsministerens tale bar preg av alvor og beredskap, minnet kongen oss om at demokrati ikke handler om å marsjere i takt, men om å tåle forskjeller og brytninger.
Et samfunn som styres av frykt, blir lettere å kontrollere. Når mennesker er redde, stiller de færre spørsmål. Når trygghet gjøres til absolutt verdi, kan nesten alt rettferdiggjøres. Nettopp derfor er denne utviklingen farlig. Ikke bare for vår sikkerhet, men for demokratiet selv.
Demokrati bygges ikke på lydighet. Det bygges på at vi konfronterer hverandre med meninger. På åpen uenighet, på friksjon og på mot til å stille spørsmål ved makten. Et demokrati som ber borgerne tie i trygghetens navn, har allerede begynt å svekke seg selv.
I en tid der frykt selges som ansvar og krig som realisme, er det nettopp håpet, tvilen og den åpne konflikten av ideer som er mest nødvendige. Ikke fordi verden er ufarlig, men fordi demokratiet ikke overlever uten dem.
Godt nyttår.
