oss 150 kroner!
Dette er tredje og siste del av den utrolige og spennende historien om den undergravende virksomheten til CIA i Øst-Europa, rett etter andre verdenskrig.
Operasjon Splinter Factor utløste den sovjetiske utraderingen av ledende, mer nasjonalt-orienterte kommunister i flere østblokkland og forsterket undertrykkelsen. Forfatteren mener at USA dermed hadde medansvar for at disse kommunistene endte opp i det som ble kjent som utrenskninger og skue-rettsaker.
Forfatteren tar utgangspunkt i den britiske journalisten Stewart Stevens bok «Operasjon Splinter Factor».
CovertAction Magazine, 1. desember 2025
Ifølge Stevens bok hadde CIA-direktør Dulles blikket rettet mot å fjerne Slansky fra makten, og trodde han var mannen som holdt Tsjekkoslovakia sammen. Sommeren 1951 økte mistanken mot Slansky, kanskje drevet av forfalskninger fra dobbeltagenter som Swiatlo. Selv om enkelte politikere jobbet mot Slansky, skrev Stalin til president Gottwald at det belastende materialet om generalsekretæren «var utilstrekkelig og at det ikke er grunn til å komme med anklager».
I motsetning til den svarte legenden som ble bygget opp etter hans død, var Stalin treg med å kreve arrestasjon av Slansky. I et brev til Gottwald datert 24. juli 1951 skrev Stalin: «Vi mener fortsatt at uttalelser fra lovbrytere, uten støttende fakta, ikke kan tjene som grunnlag for å anklage ledere kjent for sitt store positive arbeid. Våre erfaringer med å kjempe mot fienden tyder på at beviste lovbrytere tyr til å baktale ærlige mennesker, og dermed forsøker å så gjensidig mistillit blant partilederne (slik kjemper de mot partiet).»
Gottwald var enig i Stalins forsiktige tilnærming, og påpekte at uttalelsene om Slanskys skyld kom fra dømte kriminelle. Det virket som om den sovjetiske ledelsen var klar over at interne fiender kunne gjøre betydelig skade ved å baktale lojale kommunister.
Interessant nok virket Oskar Langer, en slovakisk kommunist som jobbet som økonom for sentralkomiteen i Tsjekkoslovakia, før han ble arrestert av tsjekkiske myndigheter i 1951, å ha en intuisjon om Operasjon Splinter Factor.
Ifølge hans kone Jo Langer, som skrev boken Convictions: My Life with a Good Communist, forsøkte han å advare vennene sine om farene ved tidens paranoia. Langer var forutseende: «Han antydet muligheten for at klassefienden selv fant et aktivitetsfelt i selve hjertet av organisasjonen som ble opprettet som et skjold. I så fall var de virkelige sabotørene de som arresterte gode menn i nøkkelposisjoner, for å ødelegge økonomien og dermed undergrave massenes tillit».
For å vurdere en mulig arrestasjon av Slansky, reiste den tsjekkiske visestatsministeren til Moskva for å møte Politbyrået. Igjen oppfordret Stalin til forsiktighet, og bemerket innsiktsfullt at «Dette kan være en provokasjon fra fiendens side. [—] Hvis arbeidet med å undersøke organer ikke skal brukes til fiendens fordel, er det nødvendig å utøve konstant og streng kontroll over dem og ikke la generell mistillit spre seg til de høyeste organene».
På dette møtet anbefalte Stalin, at i stedet for umiddelbart å kreve at Slanskys hode skulle rulle, skulle Slansky fjernes fra hans ledende partipost. Angivelig hadde CIA plantet belastende bevis mot Slansky, samt spredt det falske ryktet om at han ønsket å hoppe av til Vesten. Deretter informerte en dobbeltagent Moskva om at Slansky planla å bytte lojalitet, noe som, hvis det var sant, ville ha kompromittert den indre sikkerheten betydelig. Først etter dette utstedte Stalin arrestordre på Slansky.
Alltid med øye på Sovjetunionens indre anliggender, bemerket et CIA-dokument fra 2. desember 1951, at arrestasjonen av Slansky avslørte hvilket alvor ledelsen i Moskva la i situasjonen i Tsjekkoslovakia. Dokumentet påpekte at «Disse arrestasjonene er de eneste kjente tilfellene av betrodde Moskva-kommunister som har blitt avsatt i Øst-Europa siden krigen».
Den forrige utrenskningen som dokumentet refererer til, ryktes også å være resultatet av list, denne gangen utført av nazistiske dobbeltagenter, og en mulig historisk forgjenger til Operasjon Splinter Factor. Uansett detaljene i bølgen av rettssaker som ble utløst etter arrestasjonen av Slansky, var CIA utvilsomt fornøyd med å se kommunistene gå i strupen på hverandre.
I The Devil’s Chessboard siteres Frank Wisner på å skryte av den politiske krisen i Østblokken, og kommenterer at «kameratene stakk lystig kniver i ryggen på hverandre og gjør vårt skitne arbeid for oss».
På en tilsvarende triumferende måte uttalte et CIA-dokument fra 8. februar 1952: «Under press måtte sovjeterne endre sin politikk overfor satellittene. Men dette presset kan snart tvinge den sovjetiske regjeringen til å beslutte seg, enten til fordel for fullstendig absorbering av satellittene av Sovjetunionen, eller for en grunnleggende oppmykning av båndene som i dag binder dem til sovjeterne og som truer hele deres eksistens. Slanskys arrestasjon peker på alvoret i en slik beslutning, som ikke kan unngås lenge».
For å vende tilbake til hovedtråden i Operasjon Splinter Factor, hoppet Jozef Swiatlo av til Vesten tidlig i desember 1953, selv om hans landsforræderi ikke ble offentlig kjent i Polen før i oktober 1954, da det polske pressebyrået stemplet ham som forræder og provokatør.
Imidlertid ble Swiatlo hørt av verden i mars 1954, da han plutselig dukket opp på Radio Free Europe og forklarte hvordan det polske sikkerhetsapparatet fungerte. CIA-forbindelsene til Radio Free Europe er i dag allment anerkjent, og de 170 sendte radioprogrammene med Swiatlo tjente vestlige interesser ved å fremstille kommunismen i det svarteste lys.
I tillegg til de mange radioprogrammene ble 800.000 flygeblader basert på hans vitnesbyrd sluppet over Østblokken. Heftene ble levert med ballong og fikk tittelen Behind the Scenes in the Secret Police and Party og ble utgitt av CIA-finansierte Free Europe Press.
Alt dette kom under banneret til den uklare Operasjon Spotlight, som ble drevet av Nasjonalkomiteen for et fritt Europa. Operasjonen, som besto i offentliggjøring av Swiatlos innsideinformasjon om de kommunistiske etterretningstjenestene, ledet av C. D. Jackson, spesialassistent for kald- krigssaker under USAs president Dwight Eisenhower.
Historien om Swiatlos flukt til Vesten bærer preg av en forhåndsplanlagt etterretningsoperasjon. Swiatlo hevder at han og hans sjef på den tiden, Anatol Fejgin, var i Øst-Berlin for en konferanse, og en dag befant de seg «tilfeldigvis» i Vest-Berlin og likte det så godt at de dro i hemmelighet igjen neste dag. Swiatlos «fluktdag» fant sted da han ganske enkelt marsjerte over til de amerikanske myndighetene og rapporterte at han ønsket å hoppe av.
Uoverensstemmelser oppsto, og ved en annen anledning uttalte Swiatlo at Stasis sikkerhetssjef i Øst-Berlin, oberst Erich Mielke, var hans reisefølge. De fleste andre kilder er enige om at Swiatlo og Fejgin var på et viktig sikkerhetsoppdrag for å rådføre seg med oberst Mielke, hvorpå Swiatlo snek seg bort til den amerikanske militærmisjonen i Vest-Berlin. Derfra ble han transportert til de amerikanske militærmyndighetene i Frankfurt, og innen julen 1953 var Swiatlo fløyet til Washington, D.C.
Ved ankomst til USA ble han grundig debriefet, og avhørene hans skal ha utgjort omtrent 50 lange rapporter. Gitt omstendighetene rundt hans avhopping og måten den amerikanske regjeringen ga ham politisk asyl på, er det ikke usannsynlig at Swiatlo ble flydd ut, som lovet, av CIA.
Swiatlos offentlige avhopping og radiosendinger fra RFE førte til uro i Polen og forårsaket en krise i den polske regjeringen, noe som førte til arrestasjon av mange tjenestemenn i Sikkerhetsdepartementet. Sentralkomiteen i det polske forente arbeiderpartiet opprettet en kommisjon for å undersøke uregelmessigheter i sikkerhetsapparatet og for å fastslå hvilken sensitiv informasjon Swiatlo skjulte.
Da den gikk gjennom filene hans, innså den polske regjeringen at han hele tiden hadde vært en undercover-agent. Da Swiatlo holdt en pressekonferanse i Washington, D.C., 28. september 1954, hvor han kunngjorde fengslingen av Noel Field i Ungarn, besluttet kommisjonen å gjennomgå Fields mappe på nytt.
I november samme år ble Noel og Herta løslatt av den ungarske regjeringen og fikk økonomisk kompensasjon for tiden i fengsel. Kanskje for å vise sitt engasjement for kommunismen, eller sin desillusjon med USA, valgte Noel og Herta å bli i Ungarn.
Faktisk støttet Field undertrykkelsen av den ungarske «revolusjonen» i 1956, som delvis ble utløst av Rajk-prosessene. I juni 1957 kom Field med en uttalelse sendt på Radio Budapest hvor han erklærte at FN-rapporten om Ungarn var full av «ærekrenkende usannheter, i beste fall blandet med villedende halvsannheter».
Hendelsen er fortsatt omstridt den dag i dag og folk i den internasjonale kommunistbevegelsen som motsatte seg det ungarske opprøret, ble nedsettende kalt «tankies», med henvisning til T-34-tanksene som ble brukt i den sovjetiske intervensjonen. Med Trump-administrasjonens nylige avklassifisering av de gjenværende JFK-dokumentene, ble det avslørt informasjon som bekreftet det «tankies» hele tiden hadde mistenkt, nemlig at CIA var involvert i (mot)revolusjonen.
Ikke overraskende var MI6 også en del av hendelsene. En offiser i Her Majesty’s Secret Service, innrømte tidligere at britiske etterretningstrente krigere for opprøret og CIA-trente utenlandsfødte statsborgere ble sendt til Ungarn for å støtte saken.
I likhet med hendelsene i Ungarn i 1956, omgir en sky av mystikk Noel Field og Jozef Swiatlo.
I en artikkel som anklaget to andre polske avhoppere for spionasje, beskyldte Warszawas kommunistiske ungdoms avis, Sztandar Mlodych («Standard for de unge»), Swiatlo for å ha drevet spionasje for Vesten før hans offentlige avhopping.
Betegnende nok er CIA tilbakeholdne både når det gjelder Field og Swiatlo. Flora Lewis, forfatteren av Red Pawn: The Story of Noel Field, uttalte i boken sin at hun støtte på en «offisiell barriere av taushet» da hun ba amerikanske, sveitsisk, franske, britiske og tyske etterretningsbyråer om datoer og steder for Field.
CIA nektet henne tilgang til all informasjon om Swiatlo, en mann hvis personlige historie stort sett er udiskutert.
Selv de siste årene har forsøk på å hente informasjon om Swiatlo blitt stoppet av myndighetene. Flere professorer, til og med den usympatiske, antikommunistiske historikeren Timothy Snyder, har sendt inn forespørsler om innsyn til CIA, om dokumenter knyttet til Swiatlo, bare for å bli avvist.
I 2005 korresponderte Snyder med Scott Koch, CIAs koordinator for informasjons- og personvern, og anket avslaget på sin forespørsel om innsyn. I et sjeldent øyeblikk av integritet påpekte Snyder det absurde i å skjule fakta om Swiatlo, siden han for lengst var død. Koch avviste bestemt den liberale historikerens anke.
På samme måte sendte Dr. Włodzimierz Rozenbaum inn en søknad med henvisning til Freedom of Information Act, for å spesifikt å undersøke Swiatlos potensielle kontakter med amerikansk etterretning før avhoppingen i 1953. Først informerte CIA professoren om at «CIA verken kan bekrefte eller avkrefte eksistensen eller ikke-eksistensen av dokumenter som svarer på din forespørsel».
Han forsøkte å anke CIAs avgjørelse, uten hell. Rosenbaum fikk senere beskjed om at «vi beklager å måtte informere deg om at du feilaktig fikk ankerett».
For det tredje ba en mann ved navn Walter Orlowski om dokumenter fra avhøret av Swiatlo, som fant sted etter at han kom til USA, samt utskrifter av dokumentene fra hans debrifing og etterretningen han delte om NKVDs aktiviteter i Polen. Orlowski mottok samme, verken bekrefte eller avkrefte-svar som Rozenbaum, med den tilleggsbestemmelsen at «det faktum at det eksisterer eller ikke-eksisterer av forespurte opptegnelser er korrekt klassifisert».
(NKVD var innenriksdepartementet i Sovjetunionen fra 1917 til 1946. Det ble i perioden 1946–1960 kalt ministeriet for innenrikssaker (MVD) og derpå oppløst. NKVD hadde i årene 1934–1941 blant annet ansvaret for det sovjetiske sikkerhetspolitiet, en forgjenger for KGB, og navnet er brukt synonymt med dette. – Store norske leksikon.)
Hvis Swiatlo bare var en spontan avhopper, hvorfor dette behovet for slik offisiell stillhet, spesielt siden hendelsene nå ligger på historiens skraphaug? Etter all sannsynlighet, hvis det virkelig aldri har vært en Operasjon Splinter Factor, ville ikke CIA jobbet så hardt for å sverte dem som skriver om selve eksistensen av denne operasjonen.
Kanskje grunnen til å skjule en operasjon som dreide seg om tre menn som for lengst er døde (Dulles, Field og Swiatlo) og en blokk av land som ikke lenger eksisterer (Sovjetunionen), er at avsløringen om at vestlig etterretning hadde en finger med i de legendariske sovjetiske «skueprosessene» ville kaste et annet lys på den politiske undertrykkelsen som fant sted i kommunistiske land.
Forestillingen om at et politisk klima preget av mistillit og undertrykkelse aktivt ble oppmuntret av de selvutnevnte formidlerne av «frihet» og «demokrati», passer ikke komfortabelt inn i den dominerende antikommunistiske linjen.
For eksempel, hvis vestlig inntrengning i høye nivåer i den sovjetiske regjeringen anerkjennes, slutter den beryktede paranoiaen å virke urimelig, og enhver revurdering av carte blanche-demonisering av kommunismen virker uakseptabel i hovedstrømmen.
Forsiden av den antikommunistiske boken Stalin og hans tid av Arthur E Adams. [Kilde: Fotografi levert av forfatter]
Historien om Jozef Swiatlo og Operasjon Splinter Factor truer med å knuse hele galskapsmyten rundt kommunismen og gjør hemmeligholdet i vår tid av betydning for CIA.
For ikke å snakke om, den tidligere nevnte slovakiske journalisten: «Mens dokumentene om Operasjon Splinter Factor ligger hemmeligstemplet dypt under jorden i CIAs hovedkvarter i Langley, nær Washington DC, kan USA med suksess peke på Stalins forbrytelser og de monstrøse kommunistregimene i Øst-Europa tidlig på 1950-tallet. Etter å ha publisert sannheten om denne operasjonen, måtte Washington ‘broderlig’ dele med Moskva tidens gjengjeldelser og innrømme sin andel av skyld i de politiske rettssakene og påfølgende henrettelsene». [Leopold Moravčík, Konspirasjon mot konspirasjoner (Perfect 2015), s. 88]
Faktisk ville en slik operasjon med utspekulerte intriger ikke være i strid med CIAs merittliste. Bevisst sabotasje og en omfattende kampanje med desinformasjon ville heller ikke bryte med mengden av machiavelliske planer klekket ut av Allen Dulles.
Faktisk ble Erica Wallach, som en kort periode jobbet under Dulles i OSS, spurt i et intervju om byråets lengstsittende direktør ville gjennomføre en så skummel plan. Hun svarte med overbevisning: «Selvfølgelig. Det var jobben hans. Og det var lett nok å gjøre. De [CIA] hadde kontakter overalt i disse regjeringene».
Forhåpentligvis vil forskere, journalister og historikere fortsette å revurdere de mest uklare sidene i sovjetisk historie, for å avdekke sannheten om vestlig infiltrasjon og undergraving som kilden til antikommunistiske myter.
Wikipedia omtaler Wallach som Fields adopterte datter. ↑
Denne artikkelen er hentet fra CovertAction Magazine, først publisert på The Red Letter:
Operation Splinter Factor: CIA Subversion in the Eastern Bloc
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad.
Shaenah Batterson er en polemiker og poet bosatt i Eugene, Oregon.
Hun skriver en Substack kalt The Red Letter og er medprogramleder for podkasten Captive Minds.
Shaenah kan kontaktes på shaenahbatterson@icloud.com.
De to foregående artiklene finner du her:
