Når ytringer blir fengslingsgrunn – og Grunnloven settes til side  

Pilar Cortes Skovly, straffeloven § 266 og rettsstatens sammenbrudd. Artikkelforfatteren drøfter dommene i tingretten og lagmannsretten mot henne og drøfter konsekvensene av dem.

Norge liker å fremstille seg som en rettsstat. Et land der makt kan kritiseres, der ytringsfriheten står sterkt, og der domstolene fungerer som vern mot vilkårlig myndighetsutøvelse. Men i desember 2025 viste to norske domstoler – Søndre Østfold tingrett og Borgarting lagmannsrett – at dette bildet ikke lenger stemmer.

Gjennom to samstemmige kjennelser har domstolene i praksis fjernet Grunnloven § 100 fra rettsanvendelsen. Ikke ved lovendring. Ikke ved åpen sensur. Men gjennom varetektsfengsling.

En mor sitter nå fengslet i fire uker – ikke for vold, ikke for trusler, ikke for fysisk handling – men fordi hun nekter å tie offentlig om barnevernet, politiet og behandlingen av hennes barn.

Dette er ikke en enkeltsak.  Det er et rettsstatlig veiskille.

Straff for tale – ikke for handling

Begge instanser legger straffeloven § 266 til grunn: «hensynsløs atferd». Men hva består denne påståtte atferden i?

• Kritikk av barnevernet.  
• Navngivelse av barnevernsleder.  
• Publisering på TikTok.  
• Deltakelse i intervju.  
• Vedvarende offentlig ytring.  

Det finnes:

• ingen påstander om vold,  
• ingen påstander om trusler,  
• ingen fysisk konfrontasjon og  
• ingen oppfordring til skade.  

Likevel konkluderer domstolene med at varetektsfengsling er nødvendig.

Begrunnelsen er ikke handlingenes art, men faren for at ytringene fortsetter. Dette er ikke strafferett i klassisk forstand. Det er ytringskontroll forkledd som rettsanvendelse.

§ 266 – fra vern mot trakassering til maktens knebel

Straffeloven § 266 er ment å beskytte enkeltpersoner mot alvorlig trakassering. I denne saken brukes bestemmelsen til noe helt annet:

• offentlige ytringer vurderes isolert fra sannhetsgehalt,  
• kritikk av makt behandles som belastning,  
• omfang og rekkevidde brukes som straffeskjerpende og 
• publikumsstørrelse brukes som bevis på skyld.  

Retten foretar ingen vurdering av om påstandene er sanne. Ingen vurdering av offentlig interesse. Ingen vurdering av varslingsaspektet. Det avgjørende er hvordan ytringene oppleves av dem som kritiseres. Dermed flyttes grensen for straff fra handling til effekt. Fra innhold til ubehag.

Grunnloven § 100 – opphevet i praksis

Grunnloven slår fast:

«Ytringsfrihet bør finne sted».

Dette er ikke symbolikk. Det er en rettslig forpliktelse. Den innebærer at staten skal tåle også belastende, ubehagelig og systemkritisk tale – særlig når den rettes mot offentlig makt.

I denne saken skjer det motsatte.

Domstolene erkjenner eksplisitt at Pilar opplever sosiale medier som sitt eneste talerør. Dette brukes ikke som et argument for vern, men som bevis på gjentakelsesfare.

Logikken er brutal:

Jo tydeligere du viser at du ikke vil tie, desto større grunn har staten til å fengsle deg. Slik fjernes Grunnloven § 100 – uten vedtak, uten debatt, uten ansvar.

Politiet – fra rettsbeskytter til maktforsterker

Politiets rolle i kjennelsene er avslørende:

• Overgrepspåstander etterforskes ikke.  
• Varsling behandles som belastning.  
• Kritikk brukes som fengslingsgrunn.  
• «Ro og orden» prioriteres over rettigheter.  

Politiet fremstår ikke som nøytral rettshåndhever, men som aktiv del av et institusjonelt forsvar rundt barnevernet. Når politiet bruker straffeloven for å stanse kritikk av offentlig makt, er det ikke lenger samfunnsvern. Det er maktbeskyttelse.

Barnevernet – alltid beskyttet, aldri prøvd

Barnevernet har i saken en entydig posisjon:

• Barnevernet anmelder.  
• Barnevernet definerer belastning.  
• Barnevernet skjermes mot offentlighet.  
• Barnevernet slipper realitetsprøving.  

Samtidig avvises nødrett fordi påstander om overgrep ikke er «bevismessig underbygget». Men hvorfor er de ikke det?

Fordi:

• anmeldelsene henlegges,  
• barna ikke etterforskes og fordi  
• vitnemål ikke prøves.  

Systemet skaper sitt eget bevisvakuum – og bruker deretter dette vakuumet som grunnlag for å straffe den som varsler. Dette er ikke rettssikkerhet. Det er systemisk ansvarsfraskrivelse.

Nødrett avvist – med henleggelse som argument

Begge instanser avviser nødrett med henvisning til manglende bevis. Men dette bygger på en sirkulær konstruksjon:

• Ingen etterforskning → ingen bevis → ingen nødrett → straff for varsling.
• Retten vurderer ikke sannhet.  
• Den vurderer systemro.
• Barnets beste – brukt mot barnet.
• Domstolene påberoper «hensynet til barnet» som begrunnelse for fengsling.

Samtidig:

• barnets egne utsagn etterforskes ikke,  
• barnets ønske om kontakt brukes mot mor og 
• barnets eneste aktive talsperson fengsles.  

Barnets beste fungerer her ikke som rettighetsvern, men som retorisk legitimering av maktbruk.

Gjentakelsesfare – den nye forbrytelsen

Den reelle forbrytelsen i saken er ikke det som er sagt, men faren for at det vil bli sagt igjen:

• Planlagt intervju.  
• Videre publisering.  
• Fortsettelse av offentlig tale.

Dette brukes som grunnlag for varetekt.

Det er forhåndsstraff for fremtidige ytringer.

Stillheten som forventes

Domstolene viser til at Pilar har «lovlige handlingsalternativer».

Men når:

• anmeldelser ikke etterforskes,  
• domstoler ikke prøver innhold,  
• ytringer kriminaliseres og
• offentlighet straffes.  
• Da gjenstår i realiteten bare ett alternativ:

Taushet.

Et rettsstatlig sammenbrudd

Denne saken handler ikke bare om én kvinne. Den handler om hva som skjer når:

• barnevernet ikke tåler kritikk,  
• politiet beskytter institusjoner,  
• domstolene straffer ytring og 
• Grunnloven settes til side.  

Da er det ikke lenger en rettsstat i funksjon.  

Da er det en maktstat i arbeid. Dette er ikke en dom over sannhet. Det er en dom over stemmebruk.

Og den angår oss alle.