oss 150 kroner!
La oss ta ICE-fortellingen på alvor. På samme måte som man tar en pressemelding fra et PR-byrå betalt for å dekke over et drap.
Ifølge ICE og deres ivrige nettforkynnere var Alex Pretti en «sint, radikal aktivist» som konfronterte føderale agenter med et «automatvåpen». Allerede her avslører språket hele spillet. Automatvåpen er ikke en feilformulering, men et bevisst valg. Et ord designet for å utløse frykt, ikke for å beskrive virkeligheten. Et klassisk propagandagrep: Overdriv våpentypen, demoniser personen, og rydd moralsk plass for dødelig makt.
Problemet er bare at bildene og videoene ikke samarbeider med narrativet.
I stillbildene og opptakene fra selve hendelsen – det øyeblikket Pretti blir skutt – finnes det ingen pistol i Prettis hender. Ingen synlig trussel. Ingen bevæpnet angriper. Det vi ser, er en mann på kne, omringet av maskerte, tungt bevæpnede ICE-agenter. Så avfyres et skudd bakfra, mot nakken. Ikke i en kaotisk skuddveksling. Ikke i et pågående angrep. Men i en situasjon der Pretti allerede er nede og under kontroll.
Så hvor er denne berømte pistolen?
Den dukker nemlig først opp etterpå. Ikke i hendene hans. Ikke i konfrontasjonen. Ikke i øyeblikket skuddet faller. Den dukker opp som et fotografert objekt, presentert av myndighetene etter at mannen er død, uten sammenhengende visuell dokumentasjon som knytter våpenet til handlingen ICE hevder fant sted.
Dette er ikke et lite hull i historien. Det er et krater.
ICE ber oss altså tro at Pretti var så farlig at han måtte likvideres, at han var bevæpnet med et ekstremt våpen, men at dette våpenet på mirakuløst vis aldri er synlig i noen av de avgjørende bildene, og at det først blir «funnet» etter at agentene allerede har full kontroll over situasjonen.
Alt dette skal vi akseptere ukritisk – fordi ICE sier det.
Som om ICE ikke har en lang og veldokumentert historie med narrativ kontroll, villedende pressemeldinger, systematisk kriminalisering av sivile og etterrasjonalisering brukt for å rettferdiggjøre dødelig makt.
Når slike etater sier «stol på oss», er det ikke mistenksomt å være skeptisk. Det er sunn samfunnsfornuft.
Så følger personkarakteristikken – det mest patetiske kapittelet i hele historien. Donasjoner via ActBlue. Sympati for Bernie Sanders. Kritikk av politiet. Foreldre som sier «ikke gjør noe dumt». Alt sys sammen til et psykologisk portrett av en mann som fortjente det som skjedde. Dette er ikke kontekst. Det er post-mortem demonisering, brukt for å flytte fokus bort fra det eneste spørsmålet som faktisk betyr noe:
Ble Alex Pretti drept uten å utgjøre en umiddelbar trussel?
Bildene peker i én retning. ICE-retorikken i en annen.
Og når staten skyter først og forklarer etterpå, da er det ikke offerets temperament, politiske holdninger eller foreldres bekymringer som er problemet. Da er problemet et maktapparat som ikke tåler å bli observert, dokumentert eller motsagt – og som trenger et våpen i narrativet, enten det var der eller ikke.
Dette handler ikke om en «sint aktivist».
Dette handler om en mann som ble skutt i nakken av føderale agenter, og et system som i ettertid febrilsk forsøker å plassere en pistol i historien for å redde sitt eget ansikt.
Og jo høyere de roper «bevæpnet trussel», desto tydeligere blir det at bildene ikke støtter dem.
Diskusjonen går høyt i USA om drapet på Alex Pretti og krigsminister Pete Hegseth har sin vinkling på saka:
