oss 150 kroner!
«Det var et utrolig syn. Hadde du sett hva som skjedde? – jeg mener, jeg så på det bokstavelig talt som om jeg så på et TV-show».
Donald Trump har rett: «en av de mest slående, effektive og mektige demonstrasjonene av amerikansk militærmakt og kompetanse i amerikansk historie», som han sa, fant aldri sted.
Videoopptak fra raidet viste ingen motstand i det hele tatt. Amerikanske helikoptre hang stille i luften innen rekkevidde for håndvåpen og ikke minst russiske mannbårne luftvernraketter. Steder som angivelig ble ødelagt av amerikanske luftangrep – blant annet Hugo Chávez’ grav – sto fortsatt uskadd. Det venezuelanske flyvåpenet og marinen forble intakt. Russiske luftvernssystemer ble ødelagt, men de var jo ubemannet. Det venezuelanske militæret hadde åpenbart fått ordre om å holde seg passive.
Venezuelas president ble enten forrådt av maktstrukturen eller overga seg frivillig.
Simulert krigføring har blitt stadig vanligere i det nye århundret. I Irak-krigen i 2003 bestakk CIA en rekke irakiske generaler til å unngå å gripe inn. President Bush var også ekstatisk: «Operation Iraqi Freedom ble gjennomført med en kombinasjon av presisjon, hastighet og dristighet som fienden ikke forventet, og som verden ikke hadde sett før». Drapet på Osama bin Laden var en operasjon uten reell risiko, utført mot en forsvarsløs bin Laden i samarbeid med Pakistan. Obama var like bombastisk: «Et lite lag amerikanske soldater gjennomførte operasjonen med ekstraordinær mot og evne. Ingen amerikanere ble skadd. De gjorde sitt beste for å unngå sivile ofre».
I den såkalte tolvdagerskrigen samarbeidet iranerne og amerikanerne for å iscenesette et «TV-show» for seere over hele verden. USA angrep et iransk anlegg for kjernefysisk anrikning, og iranerne svarte med et missilangrep mot en amerikansk flybase i Qatar.
Begge sider ser ut til å ha advart hverandre på forhånd, og det var minimale tap av liv.
Den samme utviklingen, der stadig mer er virtuelt, kan spores i den politiske verden. Albanias statsminister kunngjorde i september utnevnelsen av en KI som skal håndtere tildelingen av offentlige anbud. KI-en er en kvinnelig avatar med fornavn Diella, som betyr «sol» på albansk. Hun er pent kledd i tradisjonelle klær, med et langt hvitt slør. Alle bedrifter som fra nå av mottar offentlige midler, skal velges ut av Diella, som ifølge statsministeren er «100% ubestikkelig», slik at «hvert offentlig middel som går gjennom anbudsrutinen er 100% gjennomsiktig».
Noen uker senere kunngjorde den albanske regjeringen: «Diella er gravid». Ultralydundersøkelsen påviste at Diella skulle «føde 83 etterkommere». Hvert medlem av nasjonalforsamlingen skulle få tildelt sin egen KI-assistent.
Digitaliseringen vil riktignok ikke endre politikken. Kriger som ikke krever velgernes egne liv, vil fortsatt fremmes i navnet på hypotetiske farer og de enorme kostnadene – Trump kunngjør 1,5 billioner i krigsbudsjett for 2027 – dekkes med høyere skatter og kutt i velferden for de fleste. Peter Turchin bruker begrepet «wealth pump» (rikdomspumpa) for å beskrive mekanismer hvor elitene systematisk overfører rikdom fra majoriteten til en liten øvre klasse.
Som Julian Assange uttalte i et intervju fra 2011 om krigen i Afghanistan: «Målet er en endeløs krig, ikke en vellykket krig». Formålet, påpekte han, var å utvinne penger fra skattebetalerne i USA og Europa gjennom en vedvarende konflikt, snarere enn å oppnå seier. I dag viser ønsket om en våpenhvile i Ukraina, fremfor en varig avtale, klart en vilje til å forvandle konflikten til en permanent krigstilstand, minst like langvarig som krigen i Afghanistan i sin tid.
Fordelene med å erstatte politikerne med digitale avatarer er likevel åpenbare. Politikk kan presenteres med tilsynelatende objektivitet, basert på en forestilling om upartiskhet og rasjonell beslutningstaking. Siden dette neppe vil reversere den generelle nedgangen i valgdeltakelse, som skyldes tapt tillit til de såkalte representative demokratiene, bør neste skritt være en modell hvor hver velger får sin egen digitale avatar. En slik ordning vil kunne øke valgdeltakelsen til nærmere 100 prosent, samtidig som valgresultatene vil kunne presenteres med en illusjon av perfekt demokratisk legitimitet.
Først da vil det virtuelle 21. århundre oppfylle alle sine løfter.
Artikkelen er tidligere publisert i avisa Klassekampen.
