oss 150 kroner!
Nyhetsmagasinet «TIME» kårer hvert år «Man of the Year». Det ble ikke Donald Trump for 2025. Hadde det vært en egen europeisk utgave av magasinet, burde det vært Donald Trump for 2025.
Ikke fordi jeg er en fan, tvert om, men ut fra den rollen han objektivt spiller i europeisk politikk. Det mangler nå 2 uker på ett-års jubileum for Donald Trump som amerikansk president for annen gang. Dette året har han vært den politiker i verden som har hatt størst innflytelse i Europeisk politikk noen gang. Det gjelder sikkerhetspolitikk, det gjelder handelspolitikk og det gjelder mulige initiativ for å finne løsninger på krigen i Ukraina for å ta det viktigste. En president for et land med ca. 332 millioner mennesker, legger premissene for et sammensurium av europeiske ledere som leker politikere og som representerer ca. 450 millioner innbyggere i EU.
I løpet av det siste året har USAs president lagt alle premissene som EUs politikere forholder seg til. De siste har ikke hatt ett initiativ på egen hånd eller lansert noen plattform for å løse den største krigen på europeisk territorium siden 1945. Heller ikke bidratt til initiativ for internasjonale handelsordninger som imøtegår USAs tollsatser som fungerer som en form for økonomiske sanksjoner mot land som ikke logrer for han.
USA har faktisk skjønt at skal man oppnå en avtale med noen, må man snakke sammen. EU har brutt all diplomatisk kontakt med Russland, og har siden våren 2022 ikke bidratt til noen initiativ som kan sette i gang en prosess for våpenhvile og fred. EU har hatt et mål sammen med land utenfor EU i Europa som Norge. Ukraina skal vinne krigen og Russland knekkes. EU setter seg helt på sidelinja og venter på at USA skal lage utkast til fredsavtale som de da i etterkant vil kommentere. Snakke om å parkere seg fullstendig på sidelinja.
Det er to hendelser siste uka som indikerer at NATO er ferdig og vil endres eller gå i oppløsning. Gjentatte krav fra USA om at de vil annektere Grønland kombinert med USAs kuppartede angrep på Venezuela og bortføring av landets president. Det siste klargjør for Europa at USA kan gjøre det de sier de vil knyttet til Grønland og Danmark.
Angrepet på Venezuela slår kraftig inn i europeisk politikk, hvor det vesentligste er at Europas befolkning tydelig får se vankelmodigheten og feigheten hos sine valgte politikere ved at de ikke evner hver for seg eller samlet å gi USA et kraftig politisk svar. Det slår inn i den videre utviklingen knyttet til krigen i Ukraina. Ikke fordi folk har endret sine sympatier, men fordi dobbeltmoralen fra de europeiske lederne gjør at tilliten til de svekkes. Derigjennom vil aksepten for å redusere sosial og velferdsbudsjettene til fordel for videre militarisering og våpenstøtte reduseres.
President Zelenskij i Ukraina kom tilbake fra sitt møte med president Trump noen dager før nyttårsaften. I sin nyttårstale til Ukraina, tok han opp elementer fra drøftingene med Trump om en fredsavtale. Han refererte til at det er enighet om 90% av innholdet, men at de gjenstående 10% i realiteten inneholdt alle hovedelementene som må avklares. Mer detaljert var han ikke, men det er ikke vanskelig å analysere seg fram til hva disse hovedelementene er.
Jeg skal gjøre et forsøk.
1. Avklaring av territoriet. Russland krever de fire Oblastene (fylkene) Luhansk, Donetsk, Zaporizjzja og Kherson. Krim er ikke en gang på bordet. Det er i realiteten avklart. Ukraina vil fryse grensene for disse fylkene der de er i dag som et utgangspunkt for våpenhvile og videre forhandlinger. Russland er mest opptatt av Donetsk. Luhansk har de i realiteten full kontroll på. Kherson sør for elva Dnjepr og Zaporizjzja sør for elva holdes sikkert.
2. Sikkerhetsgarantier for Ukraina. Ukraina er sannsynligvis villig til å oppgi sitt ønske/mål om NATO medlemskap, men vil ha en sikkerhetsgaranti fra USA og de europeiske NATO land.
3. Framtidige militære styrker for Ukraina. Her har Russland skissert 200.000 soldater, Donald Trump 600.000 og de europeiske NATO land 800.000.
Ukraina kommer neppe til å få det som de ønsker. Det territorielle er det minst vanskelige tror jeg for Russland. De har omtrent erobret de områdene de hadde som mål for krigen. Om de renonserer på noe av det, er det ikke avgjørende. En sikkerhetsgaranti som innebærer at USA evt. med europeisk NATO skal svare ut i tråd med dagens paragraf 5 i NATO charteret om at et angrep på Ukraina i dette tilfellet skal utløse et militært svar fra alle blir ikke akseptert. Ikke av Russland, men i enda sterkere grad av USA. De har ikke til hensikt å bli dratt inn i en (verdens)krig med Russland knyttet til noen trefninger på Ukrainsk jord. At de Europeiske lederne ikke ser dette, forteller mest om dem. Russland vil heller ikke akseptere noen koalisjon av villige NATO land som en sikkerhetsstyrke på Ukrainsk jord.
De siste dagers hendelser med fornyet krav fra USA om Grønland samt det folkerettsstridige angrepet på Venezuela, gjør at fredsprosessen som preget en del av desember er død for øyeblikket. Krigen vil fortsette, hvor russerne utfra framganger på slagmarken vil fortsette sin framgang og bedre sin forhandlingsposisjon for en mulig framtidig løsning.
USA og President Trump har en del andre utfordringer på sin tallerken knyttet til omfattende protester i verden på angrepet på Venezuela. Europa er splittet. De er livredde for at USA vil gjøre alvor av å annektere Grønland. Hvordan skal Europas NATO-land svare på det i så fall? Min påstand er at de ikke kommer til å gjøre noe som helst, for de er ikke i stand til det om de så skulle ønske det. NATO er i realiteten oppløst som den organisasjonen det har vært. Det blir ikke enkelt å plukke opp bitene for de som skulle prøve.
