oss 150 kroner!
Dette fordi USA/NATO hverken aksepterer at land er nøytrale eller at de har gode forbindelser til Russland.
«NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har rost Montenegro (…) og sa at landet gjentatte ganger har vist at det deler ’våre verdier’» – Stoltenberg i 2015 til Montenegros statsminister Milo Djkanovic.
Dette var mens Stoltenberg førte en kampanje for å få Montenegro inn i NATO. Samme år kåret OCCRP (Organized Crime and Corruption Reporting Project) Djkanovic til «årets mann innen korrupsjon og organisert kriminalitet».
Milo Djkanovic vekslet mellom å være statsminister og president i Montenegro fra 1991 til 2023. I dokumentaren «Montenegro: A Land Divided» fra 2021 blir Djkanovic omtalt noe penere enn av OCCRP, «En av verdens rikeste statsmenn».
I 1999 var Montenegro del av Serbia, som tilsammen utgjorde «Rest Jugoslavia», som da ble bombet av NATO. I 2017 tok Milo Djkanovic inn i NATO. Det ble ikke noen folkeavstemning om spørsmålet der heller. Men folkeavstemning var det før Montenegro ble sjølstendig fra Serbia i 2006. Den blir omtalt som juks i nevnte dokumentar: «Only the chosen ones could vote». En Wikipedia-artikkel forteller også om kontroverser rundt folkeavstemningen.
Dette bør dog ikke skremme noen fra å dra til Montenegro, og særlig ikke hvis du kommer sørfra. Den seks mil lange turen fra Shkodër, Albania, til Podgorica i Montenegro, 27. oktober var den mest interessante landskapsmessig under mine tilsammen fjorten reiser med buss og tog i Europa i oktober/november. Jeg trengte ikke annen underholdning enn det jeg så gjennom vinduet til bussen: utsikt til jorder og ganske karrige landskaper, og til hav og fjell, alt i løpet av halvannen time. Og aller best på nordsiden av grensepasseringen. Men det ville ikke ha blitt noen bra bilder fra der jeg satt i bussen. Så det kan jeg ikke by på.
I Podgorica skinte sola med en temperatur på anslagsvis 18 grader da jeg ankom. Enda mer oppløftende var dette synet, som var et av de første etter at jeg gikk ut av busstasjonen.
Montenegrinere jeg traff ytret uoppfordret stor sympati med palestinerne.
Blant de jeg snakket politikk med var det ingen som var imponert av landets politikere, som de omtalte som korrupte, i stil med det OCCRP sa i 2015. Og som for svake ift Israel. Det kan være en følge av at Israel er NATOs partnerland, slik at Montenegro, som Norge, ikke tør være like kritisk som andre land.
Blant de misfornøyde montenegrinere jeg møtte var fire karer på en kafe. Men de var svært stolte av at Montenegros kvinnelandslag i håndball hadde banka det norske for noen år siden. Bedre å bli banka av damer enn menn, svarte jeg til det. Da lo de godt og spanderte en øl som ’premie’.
Bussturen videre fra Podgorica foregikk i en buss som ikke kunne rygge, dvs det tok sjåføren ti minutter med svetting og banning før han klarte å få den i revers.
Han burde ha tatt lærdom av det da han stanset bussen etter vel en time i Savnik, omtrent halvveis til Pljevlja, dit jeg var på vei. Men han må ha glemt seg, slik at han igjen stanset bussen i en posisjon som krevde rygging.
Denne gangen var det nok flere enn meg som fryktet for å ikke komme videre, med den bussen, og jeg misunte det unge svenske paret som hoppet av der. Men jeg misunte dem ikke fjellklatringen de hadde planlagt i området.
Til slutt fikk sjåføren igjen bussen i revers, denne gangen til full applaus i bussen.
På bussen var det wifi og i løpet av turen kom det opp nyheter om demonstrasjoner mot tyrkisk innvandring i Podgorica.
«I går kveld ble en sønn brutalt slått og knivstukket i Zabjelo (i Podgorica). En bror. En venn. En person som ikke skadet noen. Han ble angrepet av tyrkere som sakte, dag for dag, bosetter seg i Montenegro (…)
I lang tid har et ukontrollert antall tyrkiske statsborgere kommet inn i Montenegro og kjøpt leiligheter, barer, eiendommer og hoteller over hele landet vårt. Det er ikke en tilfeldighet, men et organisert statsprosjekt fra Tyrkia som vi kan kalle – ny-ottomanisme (…)
Jeg oppfordrer myndighetene til å handle umiddelbart. De vet hvordan de kan forfølge borgere i Serbia, forby dem å få statsborgerskap selv om de ble født her, for å skremme folk med ’serbisk verden’ og ’russisk innflytelse’. La dem nå se sannheten i øynene – den tyrkiske verden banket på Montenegros dør. Og den har, gjennom historien, bevist at den er langt mer grusom og farlig enn noen annen verden.
Hvis denne trenden fortsetter, vil vi om noen år ha tyrkere i flertall i noen av byene våre. Det vil ikke være et politisk problem, men et nederlag for identitet, tradisjon og selve essensen i staten vår.
Det er på tide å våkne opp og forsvare Montenegro, selv om det betyr et umiddelbart innreiseforbud for de som ikke fortjener å oppholde seg i landet vårt».
Appellen ble undertegnet av Vladislav Dajkovic, som kaller seg presidenten for Fritt Montenegro. https://www.facebook.com/photo/?fbid=876701268214195&set=a.114931277724535
Vladislav Dajković (født 1992) er ifølge Wikpedia
«en montenegrinsk serbisk politiker som har vært medlem av bystyret i Podgorica siden 12. april 2023. Han var en av grunnleggerne og tidligere generalsekretær for Det sanne Montenegro, et høyrepopulistisk pro-serbisk politisk parti i Montenegro, som han forlot i 2019, hvoretter han grunnla et annet høyreorientert parti, Fritt Montenegro (Slobodna Crna Gora).
I september 2015 ble han banket opp utenfor en bar i sentrum av Podgorica. Han avga en forklaring til politiet der han sa at det var barsjefen som gjorde det. Etter hendelsen uttalte Dajković at barsjefen er nært beslektet med daværende statsminister i Montenegro, Milo Đukanović. Han uttalte også at han ikke vil stoppe sin politiske aktivisme før Đukanović forlater embetet (…) Dajković har etablert seg som en sterk kritiker av Milo Đukanovićs regjerende DPS, samt Montenegros tiltredelse til NATO».
Protestene som foregikk da jeg var i Montenegro er altså del av noe større. For det første bygger de på en påstand om at Tyrkia prøver å ta tilbake noe av Montenegro. For det andre er de også en konflikt mellom den store serbiske minoriteten og de montenegrinske myndighetene i Montenegro.
En folketelling fra 2023 konkluderte med at 41,1% er montenegrinere, 32,9% serbere, 11,1% bosniakere eller muslimer, 5,0% albanere, 2,1% russere og 5,8% andre. https://en.wikipedia.org/wiki/Montenegro
Serbiske Boris Maksimovic, som har bodd i Lillehammer siden 1999, skrev til meg at
Montenegro de siste årene ytterligere har forsterket konfrontasjonen med Russland, ved å harmonisere sin utenrikspolitikk med NATO (som de allerede er medlem av) og EU (som de ønsker å bli medlem av).
«Det montenegrinske samfunnet er svært splittet mellom den pro-vestlige og pro-russiske delen av offentligheten, med den pro-vestlige delen ved makten selv om den er i et betydelig mindretall. Regjeringen bruker sine mekanismer til å marginalisere den delen av befolkningen som identifiserer seg som serbere og som derfor er pro-russiske. Situasjonen er svært lik den i Ukraina før Maidan, med det unntaket at det heldigvis ikke er noen konflikter mellom ulike partier i Montenegro».
Lille Montengro med 623.000 innbyggere er altså et splittet land, også lille Montenegro. Religionsstrid er del av problematikken.
Hvorfor klarer enkelte land å leve med slike motsetninger, andre ikke? Her kommer nok storpolitikken mye inn i bildet. Maksimovic igjen:
«Det er ingen tvil om at montenegrinsk utenrikspolitikk (og innenrikspolitikk når det gjelder det serbiske spørsmålet) i stor grad er skapt og definert av vestlige ambassader. Det er også et faktum at flere kritiske avgjørelser, f.eks. anerkjennelsen av Kosovo som selvstendig stat og NATO-medlemskapet, er i strid med synspunktene til det store flertallet av befolkningen. Begge avgjørelsene ble foretatt under regimet til Milo Djukanovic og uten noen demokratisk debatt i samfunnet eller folkeavstemning.
Saken er at Djukanovic og hans parti DPS ikke fremmet disse sakene i sine politiske programmer eller i valgkampanjene, mens de likevel ble iverksatt etter valgene (…) drastiske avgjørelser som er i strid med det folk flest mener (uavhengig av om de erklærer seg som serbere eller montenegrinere). Som russere i Ukraina ble serbere i Montenegro fullstendig marginalisert og deres rettigheter ble redusert, serbisk språk ble bannet fra skoler og offisielt bruk, og alt som hadde med Serbia og serbere å gjøre ble uønsket eller forbudt. (…)
Det er utrolig mange likheter mellom Ukraina og Montenegro og måten hvordan Vesten gjennom sine medier og NGO forsterker splittelser i samfunnet».
Alle land opplever i blant tider med stor uro. Det kan komme tilbake til Norge også. Men på kort sikt tror jeg det er større fare for det i Montenegro og i Bosnia Hercegovina, som jeg reiste til fra Montengro. Mer om det i neste, femte og siste artikkel i denne serien, som kommer om noen dager.
Her er linker til de tre første. Først en introduksjon til serien:
Om Hviterussland:
Om Albania:
