oss 150 kroner!
Når Afrikamesterskapet i fotball legges til Marokko, er det ikke bare feigt. Det er direkte medskyldig. Internasjonal idrett gir politisk legitimitet til en stat som i snart femti år har okkupert Vest-Sahara, knust motstand og systematisk plyndret territoriets naturressurser. Dette er kolonialisme i moderne form, kamuflert av stadionlys og TV-produksjon.
Vest-Sahara er Afrikas siste koloni. Det er et juridisk faktum. Marokkos kontroll over territoriet er ulovlig etter folkeretten. Saharawienes rett til selvbestemmelse er slått fast av FN og Den internasjonale domstolen. Likevel har Marokko ignorert dette i flere tiår, fordi kostnaden har vært nær null.
Okkupasjonen er ikke bare militær. Den er økonomisk. Marokko har gjort Vest-Sahara til et råvarelager for egen stat og utenlandske selskaper. Fosfatgruver drives i okkupert område uten samtykke fra saharawiene. Mineralene eksporteres til verdensmarkedet som om territoriet var marokkansk. Inntektene går til Rabat, ikke til den okkuperte befolkningen.
Det samme gjelder fiskeriene. Vest-Sahara har noen av de rikeste fiskeforekomstene langs Afrikas kyst. Marokkanske og europeiske trålere tømmer havet uten hensyn til folkerett eller lokalbefolkning. EU har inngått fiskeriavtaler med Marokko som eksplisitt inkluderer farvannene utenfor Vest-Sahara, til tross for at disse avtalene er dømt ulovlige av europeiske domstoler. Resultatet er ren ressurskolonialisme, der et okkupert folk fratas både land og levebrød.
Dette er ikke en bivirkning av konflikten. Det er selve poenget.
Okkupasjonen sikres militært. Marokko har bygget en massiv sandmur tvers gjennom Vest-Sahara, bevoktet av soldater, radar og miner. Den deler familier, sperrer beiteområder og holder saharawiene innestengt. Enhver politisk protest møtes med vold. Aktivister fengsles. Tortur er dokumentert. Uavhengige observatører nektes adgang. Stillhet håndheves med makt.
Midt i dette belønnes okkupasjonsmakten med Afrikamesterskapet.
Fotballen brukes som politisk rensemiddel. Moderne stadioner, glansbilder og nasjonale symboler skal overdøve flyktningleirer, politiske fanger og plyndrede ressurser. Dette er sportsvasking i sin mest brutale form. En stat som bryter folkeretten, får bruke idretten til å fremstille seg som normal, progressiv og legitim.
Sammenligningen med andre konflikter er uunngåelig. Russland ble raskt utestengt fra internasjonal idrett etter invasjonen av Ukraina. Apartheidregimet i Sør-Afrika ble isolert gjennom sportsboikott. Da var budskapet klart. Vedvarende grove overgrep og okkupasjon kan ikke sameksistere med internasjonal normalitet.
Men Marokko slipper unna.
Grunnen er geopolitisk. Marokko er Vestens foretrukne partner i Nord-Afrika. Regimet fungerer som EUs grensevakt, holder flyktninger unna Europa og samarbeider tett militært med NATO-land. Til gjengjeld gis politisk immunitet. Okkupasjonen tolereres. Ressursranet fortsetter. Folkeretten settes til side.
Dette er ikke bare dobbeltmoral. Det er bevisst politikk.
Afrikansk fotball burde vite bedre. Vest-Sahara er en ufullført afrikansk frigjøringskamp. At Afrikamesterskapet arrangeres av en stat som holder et afrikansk folk i kolonial underkastelse og samtidig plyndrer deres ressurser, er et historisk nederlag for afrikansk solidaritet.
Hva med sanksjoner?
Sportslige sanksjoner er ikke symbolske. De rammer prestisje, legitimitet og økonomiske interesser. Nettopp derfor fryktes de. Å frata Marokko retten til å arrangere store mesterskap ville sendt et klart signal. Okkupasjon lønner seg ikke. Ressursran tolereres ikke. Folkeretten er ikke valgfri.
I stedet sender dagens praksis motsatt budskap. Du kan okkupere et folk i et halvt århundre. Du kan stjele deres mineraler og fiskerier. Du kan fengsle aktivister og kneble pressefrihet. Så lenge du tjener Vestens interesser, blir du belønnet.
Når fotballen brukes til å dekke over kolonial plyndring, er det ikke lenger sport. Det er propaganda.
Og det må sies høyt.
